Nesten Blodfjell

Opprinnelig skulle dette vært en cachetur, men i og med at vi ikke fant cachen så ble det bare en skikkelig luftetur på meg og Åse samt tre pelsdotter. Ronja, Alice og Wallace. 

Som du ser se er det blitt en ganske strabasiøs tur tatt i betraktning av både jeg og Åse har vært inne på sykehus for overhalling og mekanisk fixing. Med skruer og muttere som er operert inn så må en se litt på veivalget. I dag ble det Havik og planen var en ulogget cache på Blodfjell. Det tok i overkant lenger tid enn det vi hadde forutsatt.

Wallace poserer villig på både det ene og det andre. Ronja gled flott inn i flokken, men ble nok litt overrasket når de andre overså henne det meste av tiden. Men jammen hang hun godt på de 16 kilometerne turen ble i dag. Mye av veien var det så si ikke snø, så brodder var absolutt beste fottøy i dag.

Til å begynne med så var det virkelig full fart på dem, men de skjønte vel etterhvert at det ble en lang tur, for vi snudde jo ikke. Virkelig imponert over Ronja også, til tross for korte bein, men hun var lettere så jeg tror hun gikk mer oppå snøen enn de to andre. 

Der det ikke var så mye skau så var det noe snø vi måtte vabbe gjennom også, men stort sett så gikk vi oppå, eller det var manko på snø. Men så jo på veien tilbake at det var mye enklere å følge blåmerket sti enn når vi gikk innover. Med snø på trærne så var det noen greiner som dekket over merkingen hel fra ene siden. Godt Åse hadde GPS med stien på kartet, for det har ikke jeg fått til med min GPS.

Vi hadde med både mat og drikke, men det ble ingen spisepause egentlig. Det ble noen småstopp med stående buffet for inntak av mat og drikke. Vi hadde gått oss såpass varme at vi var litt redd for å stivne litt om vi satte oss ned for lenge av gangen.

Rett før Haugerudkleiva er det fra gammelt av et «påkast». Etter sigende skal en mann ha blitt drept her. Alle veifarende la på en grankvist for å markere stedet. På den måten ble påkastet vedlikeholdt gjennom lang tid. Og som seg hør og bør så slang vi på noen kvister når vi passerte.

I den bratte østlia opp fra øvre Krøderen ligger fire Rudgårder: Enderud, Haugerud, Ormerud og Gubberud. Slektshistorien til de som har bebodd gårdene viser at det er nære forbindelser til Soknedalen, og deler av gårdene er også overført til Ringerike fra Krødsherad kommune.

Omkring år 1700 var det uenighet om grenser og bruksrettigheter mellom Haugerud og Enderud. Dette førte til at Erik Veikåker fra Haugerud fikk en brå død i 1708. 

Ved St. Hanstider var Erik sammen med Elling Olsen på vei hjem fra setra. Erik red mens Elling gikk etter den andre hesten og jaget på den antakelig med kløv. De snakket om ei hagleskur og Erik sa: «Gud nåde oss for ei syndestraff over oss i går aftes, da var her på bergene, og så på myrene, da slo haglene så hardt at de slo grønne laublad av trærne». I det samme smalt det et skøtt, Erik steg av hesten og la seg nesegrus i bakken. De var da en fjerdings vei fra bygda og Elling dro ned til Helge Enderud og meldte det som var skjedd. Det kan se ut til at retten hadde mistanke, men det er ikke nevnt noe mer om dette drapet, hva det kommer av. I Erling Bjørkes papirer om Bjørke står det at en Tor Olsen som bygslet halve Bjørke var mistenkt for dette snikmordet, men man fikk ikke noe på ham. Og så er det noen som hevder at det er til minne om en av disse historiene: Til minne om en rik mann som skal være slått i hjel der. En Soknedøl som slo i hjel en krylling fra Veikåker. Hvilken historie som er korrekt er ikke godt å si … En tragisk hendelse har det i alle fall skjedd på stedet.

Den sola som yr.no hadde lovet oss på formiddagen i dag måtte vi se langt etter. Ettersom vi kom nærmere toppen så kom tåka bare tjukkere og tjukkere. Noe utsikt var det bare å se langt etter.

Det var tydelig at stien var merket motsatt vei enn det vi gikk, for nedenfra og oppover mistet vi stadig blåmerkingen, men på vei til bilen gikk det veldig greit å følge dem. Og siden det var snø, så så vi jo godt hver gang vi hadde falt av stien og tatt noen småbuer i hytt og pine til tider.

Vi skjønte raskt at noen utsikt fikk vi ikke fra toppen, alle toppene i nærheten var dekket i lavt skydekke, Etter hvert som vi fulgte med på klokka og GPS'n for å finne ut hvor langt det var til toppen, så gikk det ikke opp. Ingen av oss hadde tenkt at vi kunne trenge lommelykt på denne turen i dag, og når det var igjen en snau kilometer i luftlinje så seiret fornuften. I slikt terreng så er det ikke noe særlig å være når det er stup mørkt. For noe måneskinn ville vi ikke få heller.

Etter hvert som vi kom oppover i høyden så ble det forholdsvis mye mer snø, og denne snøen bar oss ikke særlig godt. En kilometer i luftlinje blir raskt noen flere på bakken, så det eneste fornuftige var å ta litt mat og drikke, vende opp og se etter blå merker i buskene igjen. Man skal ha litt respekt for naturen, og ingen av oss var kledd eller hadde mat til et døgn i "ødemarka".

Siden jeg gikk med kamera på skulderen hele dagen så ble det forholdsvis mange bilder iløpet av dagen. Noen mer eller mindre i tåka.

Innimellom så var stien veldig tydelig merket,

Og for dere som lurte, nei det er ingen cachetur uten litt Bushing...

Når en nærmer seg første toppen hvor en burde ha litt utsikt til hvor ferden skulle ende, forhåpentligvis... så er det bare en eneste grå suppe å skue i alle retninger.

Klokka var nærmere ett da vi bestemte oss for å snu, da begynte tåka å bli rimelig tett og tjukk. Selv om vi egentlig ikke var på fjellet, så er tåka skummel og lumsk. Det var ikke så interessant å komme seg til toppen, når en visste at en kun hadde sett 20 meter rundt seg. Toppturer er liksom verdt slitet med litt utsikt på toppen.

Spørs om vi har blitt noen skikkelig pinglete husmødre med åra, ikke turte vi å gå på isen på forrige cache tur og i dag snudde vi da tåka kom sigende og manglende lommelykt... eller er det rett og slett sånn at...

FTF som glipper er ikke så surt når all fornuft peker på å snu i tide. Jeg skal ikke hige etter denne til våren ved første anlednig heller. Nei dette skal bli en ny tur med nytelse ikke fordi jeg må. Det er jo det fjellcaching er, cache for turens skyld ikke ta turen for cachens skyld.

Hundene venter tålmodig på at vi skal få i oss litt drikke og sjekke retningen før vi går videre. Jeg var glad jeg hadde tatt med genser til Ronja, for tåka la seg på både pels og klær. Da blir en liten kropp kald. Hun har jo ikke samme underulla som de andre.

Det var ikke så enkelt å få bra bilder i dag av Alice, for det første er hun svart mot snø og for det andre så hadde hun litt maur i rumpa.

Men noen blinkskudd ble det da i løpet av turen.