lørdag 2. september 2017

Urdevassknappen


September og høsten har startet på kalenderen. På onsdag var siste sjanse for å kunne dra på skikkelig tur før jeg skulle på sykehuset og fjerne skruene jeg hadde i ankelen etter bruddet. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ta en rolig tur langs en grusvei så ankelen ikke skulle bli for vond så det kanskje ikke ble noen operasjon. Før jeg kom fram til parkeringen så måtte jeg ta en rask stopp da jeg så denne hønsehauken sitte i ei buske rett ved veien.


Innover ved Kollsjø'n er det grusveier i alle retninger så det er bare å velge og vrake. Jeg parkerte ved Øvre Kollsjø'n og fulgte veien langs vannet innover. Som regel tar jeg av veien og klatrer litt oppover, men nå skulle jeg jo holde meg flatt.


Mounty, Tessy og Lady sjekker tyttebærstatusen.


Etter hvert som vi gikk innover veien så fant jeg ut at jeg kunne jo gå opp til Godly. Der har jeg vært med pappa på tur for en 15-20 år siden. Første bud for å finne fram dit en har tenkt seg, er å huske veien... men det er vel ikke så farlig når en ikke har sagt til noen hvor en opprinnelig hadde tenkt seg kanskje? Da må man nyte utsikten dit en kommer og sjekke kartet når en kommer hjem, for å finne ut hvor en har vært.


Jeg glemte nemlig å svinge av veien og bare fortsatte rett fram. Når veien sluttet så gikk det av en sti som jeg fulgte oppover. Jeg trodde fortsatt jeg var på vei til Godly.


Det er regnet ganske mye i det siste så alle bekker og elver er forholdsvis store. Innover langs veien er det mange små og større fosser.


Jeg møtte ikke på en sjel på runden, sola skinte og alt var helt knall.


Dette ekornet poserte villig mens vi sto å så på det. Spørs om den var på matsanking.


Høsten har begynt å sette litt preg på naturen. 


I kollsjøområdet er det mange minner etter "Guttapåskauen" i krigens dager.


Gutta på skauen er et uttrykk som viser til de norske hjemmestyrkene under annen verdenskrig, og da først og fremst Milorg som oppsto etter den tyske okkupasjonen av Norge. Norge hadde begrensede militære ressurser i 1940, og resultatet var at mye av forsvaret skjedde i form av illegalt motstandsarbeid. Oppgavene til Milorg var blant annet å være i beredskap for aktiv kamp og å underminere tyske posisjoner gjennom sabotasjeaksjoner.


Medlemmene i Milorg hadde ingen erfaring med illegalt arbeid, og mange ble arrestert eller måtte flykte. Men gradvis ble det bygget opp en kompetent organisasjon som påførte tyskerne både militære og symbolske nederlag. Våren 1944 gikk for eksempel den sivile og militære ledelsen i Milorg sammen i et angrep på Arbeidsmobiliseringen for å hindre Vidkun Quislings forsøk på å skrive ut tre årskull med norske ungdommer til tvungen arbeidstjeneste.


Da Tyskland kapitulerte i mai 1945, var det 40.000 soldater i de norske hjemmestyrkene. Det som fysisk kjennetegnet dem, var at de aldri hadde uniformer men var kledd i enkle anorakker med armbind og nikkers.


Men på onsdag var det jentene på skauen, ja også Mounty da...


Nå som det ser ut til at jeg kan få meg flere høstturer enn jeg hadde regnet med, så tror jeg jammen jeg skal prøve meg på flere ukjente turer.


Kollsjøområdet er en opplevelse av naturperler om du ikke har vært der tidligere er det absolutt verdt turen.


Når veien stoppet så tok det av en sti som var kvistet opp, så den var enkel å følge.


Det var når veien sluttet og stien startet at høydemeterne tok til.

Etter en stund kom vi til et rimelig bredt belte med fjell som det rant vann over.


Egentlig skulle jeg nok holdt venstresiden oppover så hadde jeg kommet til Urdevassfjellet, men jeg fulgte Storleina oppover. Det var først når jeg hadde passert her at jeg fant ut at det slett ikke var Godly jeg var på vei til.


Det ble en liten pause for å nyte utsikten. Vannet i det fjerne er Øvre Kollsjø'n der bilen sto parkert.


Mounty la seg også ned og et øyeblikk så det ut til at han nøt utsikten. Akkurat det er første gangen, for han legger seg stort sett ned og sovner.


Når jeg ser slike topper, så bare må jeg liksom gå opp på toppen for å se hvordan det ser ut der. Om det er flatt innover, eller om det er ennå en topp å skimte.


Vi jobbet oss stadig oppover Storleina på 899 moh. Det var faktisk ikke så enkelt å gå oppover som det ser ut som. Her måtte en virkelig se seg ut en løype før en la i vei oppover så en ikke plutselig blir stående fast og må lirke seg tilbake der en kom ifra.


Men en slik utsikt så er det verdt litt slit.


Sola steika og med slike bakker blir man litt svett på ryggen. Siden dette skulle være en forholdsvis kort tur i forholdsvis flatt terreng så hadde jeg ikke med meg drikke engang. Det kunne jeg trengt.


Om dette var en varde, eller om det var en tilfeldighet vet jeg ikke. Jeg fant ikke flere i alle fall i noen umiddelbar nærhet.


Ennå noen høydemeter før vi var på toppen.


Mounty loverer rundt for å se om det er noe spennende der.


Etter å ha sklidd oss ned lia kunne vi fortsette til Urdevassknappen på andre siden av myra.


Det ble en skikkelig runde før vi var tilbake til bilen.


Det lå tre små vann, pytter, tjern eller hva en nå kaller dem i dumpa mellom fjelltoppene.


Her hadde jeg aldri tidligere vært, men det er slett ingen umulighet at jeg tar turen hit igjen. Men da holder jeg nok venstre siden av fjellet med vann på, før jeg går for toppen.


Det kunne blitt en riktig så flott tur om jeg hadde fortsatt innover fjellet isteden, men jeg var redd for å legge ut på for lang tur så det ikke hadde blitt så godt om kvelden. En mil halvannen er grensa, så det skal bli spennende å se framover om ankelen blir bra eller om jeg fortsatt får begrensninger. 


Jeg bestemte meg for å sette kursen mot den andre veien så vi kunne lage en runde ut av det. Det er ikke så gøy å gå fram og tilbake, særlig ikke når en har træla litt for å komme opp slike fjellsider.


Det ble et stykke på slike flaberg før vi fikk mer utsikt.


Vikerfjell i det fjærne


Litt fuktig var det her, så jeg hadde blitt våt på beina. Men nå kan jeg kanskje kjøpe meg fjellsko, for nå kan jeg forhåpentligvis ha noe inntil ankelen uten å plages.


Flotte gutten min det.


Mounty hadde forresten bursdag her om dagen, så nå har pøbelen blitt hele sju år. Puttet han i den ytterste hundegården igjen en dag for å se om han bare hoppet ut der når det var løpetid, men det var ikke sånn gitt. Det tok ikke mange minuttene før han var utenfor hundegården. Greit å vite det da om det skulle trenges, det er bare å putte han i en innerste som det er fengselgjerde på.


 Idet fjerne så fikk jeg se Søre Urdevatnet. Etter en liten sjekk på kartet på telefonen så var jeg ganske nære veien som jeg visste gikk i den retningen.


Der har jeg vært på tur tidligere, der elva krysser veien.


For å komme ned til veien så var det litt av en hinderløype viste det seg.


Glimtvis veldig flott natur.


Tessy turnerer litt i røsslyngen.


Det er ikke alltid hun følger helt med, så da må hun leite litt for å finne et sted å komme seg ned til oss andre på.


Her er det vel bare en ting å si, må man så må man... jepp vi gikk gjennom der. Det er derfor Merethe er lite lysten på å være med meg på tur lenger.


Neste hindring var Urdevannelva. Den måtte forseres for å komme opp på veien.


Jeg sendte Lady over for å sjekke dybden. Det resulterte at jeg fant ut at det var vel bare å vabbe ut i elva og komme seg opp på veien.


Så måtte vi krabbe oss opp veiskråningen.


Tessy sjekker om tyttebærene er modne, for det var helt vanvittige mengder av dem. Men litt lite modne ennå.


Når vi var på vei til bilen passerte vi Bjørnelitjern. Det er et veldig koselig lite tjern som isen legger seg raskt på om høsten.


Her er det også spor etter gutta på skauen.


Vel tilbake til Øvre Kollsjø'n så ble det bading på alle hundene, det var noe de satte pris på.


I helga må jeg være rolig, så i går har jeg startet i det minste. Når Pappa hadde hentet Patran på skolen etter sykkelovernattingsturen så var hun snill og laget middag til oss. Når vi hadde spist så tok mamma med seg hundene opp i havna så de skulle få ut litt energi. Snill familie jeg har. Leif jobber og kommer ikke igjen før i morgen, så da må en gjøre det beste ut av det. Jeg skulle være flink å sitte rolig i dag og på søndag også, så har jeg vel nok maur i rumpa som må aktiviseres regner jeg med.


Rolig viste seg å holde helt til i ettermiddag. Det ble en rolig tusletur runden i havna. Jeg orker ikke tilbringe døgnet med å pendle mellom senga og sofaen! Det gjorde godt for kroppen og hodet med en liten luftetur, ankelen skal jeg ta en liten diskusjon med i kveld kjenner jeg...



Noe annet som er gøy er at jeg har karret meg opp på en 10. plass for blogg som er mest lest siste 7 dager på Vovvenet


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Veldig hyggelig om du legger igjen en liten hilsen når du har vært på besøk på siden...