tirsdag 20. februar 2018

Budeia på Veme


Når noen skal noe som høres interessant ut så spør jeg like godt om jeg kan få bli med. Stort sett så får jeg ja. Særlig når jeg spør om jeg får være med pappa. Jeg har alltid tuslet i hælene på pappa fra jeg var liten. Jeg fikk alltid hjelpe til når han dreiv med noe, sikkert derfor jeg har blitt ganske oppfinnsom til tider. 


På søndag skulle han mate noen storfe på Veme, da eieren var i syden. Det vil si pappa trodde ikke han hadde kommet igjen, men det hadde han. Riktig nok midt på natta, så fjøsstellet var ikke unnagjort. Siden vi var i siget så ble det utdeling av mat. 


Til tross for at de ikke hadde sett meg tidligere, så nærmet de seg sakte og snuste på meg. Dog kos og klapp ville de ikke ha i helga. Men jeg kan jo stikke innom igjen jeg. Det er så trivelig med dyr, kanskje det er noe å starte opp med... Jeg er jo hjemme uansett så det er jo ingen ny opplevelse for å si det sånn.


Det var ein gong ei ung budeie som stelte på setra for det bruket ho var på. Det var innpå ei seter som heitte Vendalen. Det var omkring 30 setrer der den tida. Denne jenta skulle vera så ualminneleg vakker. Ho var raudleitt og slank som ei lilje. Ho var så snill og omgjengeleg at alle var vedunderleg glade i ho. Men så var det ein morgon. Dei andre budeiene hadde mjølka, og så vart dei vâr at var så besyndeleg stilt oppå setra der. Så var det eit par budeier som gjekk oppover. Da dei kom nærare, fekk dei høyre at kua rauta, og da fekk dei bange anelser. Jau, da dei kom opp, så var kua mjølka, dørene sto opne, og budeia såg dei ikkje. Ja, så tok dei til å sjå omkring husa der og kanskje litt vidare etter ho, men dei fann ho ikkje. Så rådførde dei seg med dei andre budeiene og begynte å leite meir, men forgjeves.


Det var ikkje anna råd enn at dei sende bod ned til bygda. Og der kom det opp masse karar som skulle vera med å leite. Dei gjekk grundig til verks. Dei gjekk nærast manngard på forskjellige kantar rundt om setra. Og nå er det slik at hvis nokon blir tatt inn i haugen til huldra, så kan det befri vedkommande om ein har stål å kaste over haugen. Alle saman hadde med seg stål. Det kunne vera tolleknivar, det kunne vera økser, sigd eller ljå. Det var same kva slag det var, berre det var av stål. Så fôr dei både breitt og vidt omkring der, men jenta fann dei ikkje.


Men da dei var på heimveg, var det ein som plutseleg fekk sjå ho. Der sat ho i ein krins med einkjørr omkring, alledeles fortapt. Ho kunne ikkje lage ordentleg, og ikkje kunne ho gjera rede for noko. Ho var skrøpeleg helsemessig. Det vart fortalt at ho aldri vart som ho skulle att etter denne hauginntakinga. Og det vart og fortalt at ho døydde nokså tidleg.


Budeie er en tradisjonell yrkesbetegnelse for en kvinne som har ansvaret for fjøsstellet på en gård eller på en seter. Budeia på gården var som regel bondekona sjøl, men det kunne også være et annet kvinnelig familiemedlem eller en tjenestejente. Familiesituasjonen og gårdens størrelse var avgjørende. Inntil 1800-tallet var fjøsstell et rent kvinneyrke i Norge, og de fleste steder var dette situasjonen på begynnelsen av 1900-tallet, da fjøsstellet ble mannsarbeid samtidig som levering av melk til meieri ble en viktig del av produksjonen på gården.


Budeias arbeid besto i å fore og stelle storfe og småfe. Hun melket og foredlet melkeproduktene i tiden før meieridrift. Melken måtte foredles til ost og smør for å kunne oppbevares og for å kunne transporteres over store avstander. En seterbudeie hadde ansvaret alene for husdyr og melkeproduksjon.


I store deler av det indre Østlandet var det vanlig at budeia hadde soveplass i fjøset. Eilert Sundt skriver mye om dette i avhandlingen Sædeligheds-Tilstanden i Norge, og han startet en kampanje for å få slutt på denne skikken. Budeias mannlige motstykke oppstod fra begynnelsen fra 1815 og fremover i form av sveiseren.


En god budeie måtte også kunne lokke. Hennes spesielle lokkesang skulle samle husdyra. Lokkesangen til budeiene har vært til inspirasjon for mange norske kunstnere. Edvard Grieg lærte norsk folkemusikk å kjenne av budeiene han traff under vandring i fjellheimen. Gjendine Slålien var en av landets best kjente budeier; hun traff flere ganger Edvard Grieg, og flere av hans verk er inspirert av Gjendines sang.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Veldig hyggelig om du legger igjen en liten hilsen når du har vært på besøk på siden...