Barndomsminner

 

Alene igjen... Leif dro til bake til Danmark i dag og Patran skulle jobbe på ettermiddagen, så da ble det til at jeg tok med meg Lady og Tessy på en liten cacherunde som Hilde hadde lagt ut sist uke. I forbindelse med at jeg skulle plukke opp Patran etter jobb så hadde jeg avtalt å møte Åse og jenten slik at vi endelig kunne plukke en mysteriecache som vi har sett litt på både sammen og hver for oss. Nå hadde nemlig Åse noen koordinater som kunne tenkes å stemme med tidligere logger og hint.

Det ble en mengde flotte bilder både fra rundturen på gamle trakter fra ungdomstiden og ikke minst fra snarturen nede ved fjorden med Åse og hennes hunder. Nå er det blitt såpass seint at jeg får klare meg med bildene fra formiddagsrunden oppe i havna med Ronja.

Jeg lå på alle fire og skulle ta bilde av årets første hvitveis oppe ved bekken, og akkurat da jeg trykket på utløseren til kamera så stakk det fram en cockersnute som dekket hele hvitveisen. Hun lurte sikkert på hva jeg hadde funnet også måtte hun sjekke om det var noe interessant. 

Merkelig nok så klarte Hvitveisen seg bra til tross for fire cockerpoter som valset over den opptil flere ganger før jeg fikk tatt bilde.

Knoppene sto på rekke og rad, så snart er det et helt hvitt teppe der. 

Nå som det har kommet andre vårblomster er det liksom ikke så spennende med hestehoven lenger. Når jeg var liten var det veldig gromt å finne den aller første hestehoven og kunne plukke den til mamma og sette den i et eggeglass på kjøkkenbordet. Ennå klør jeg i fingrene etter på plukke de første hestehovene som titter fram etter vinteren.

Med sine knall gule dusker så lyser dem opp i en forholdsvis gråbrun natur.

Ikke er de så nøye på om det er helt bart heller...

Men de liker det vått!

Hestehov, en av de tidligste og mest populære vårblomstene. Hestehoven er en urt i kurvplantefamilien. Den blir mellom 5 og 20 cm høy. Den har en skjellet stengel med en enkel, gulblomstret kurv på toppen. Jordstenglene er sterkt grenet, med utløpere i flere etasjer. Stengelen med blomstene skyter opp allerede i mars–april, og først senere på våren vokser bladene frem. De er hestehovformet, derav navnet. Hestehov trives best på leirjord. I Norge er hestehov nokså vanlig i hele landet, bare noe sjeldnere på Sør- og Vestlandet. I fjellet går den opp til 1300–1400 moh. Hestehov er en gammel medisinplante, det latinske navnet Tussilago betyr hostefordriver. Bladene ble samlet og tørket. Blomstene ble også samlet og tørket av og til. Drogen inneholder slim, bitterstoffer og garvestoffer og ble særlig brukt i hostemidler. Planten inneholder imidlertid også kreftfremkallende stoffer, og hestehov brukes ikke lenger som medisinplante.

På dyrket mark kan hestehoven bli et meget ondartet ugress som helt dekker grunnen og som det er meget vanskelig å utrydde. Det kreves enten flere gangers radrensing hvert år i en egnet kultur flere år etter hverandre, eller sprøyting en gang i året i kornåkrer, der både middel, dose og tidspunkt er spesielt rettet mot hestehoven, gjerne i flere påfølgende år det også.

Herlig vårfølelse tenker noen, jeg tenkter at snart kommer pollenet i store mengder og legger seg alle steder! Atshjo!

Jeg har fått tettet noen kalenderhuller på cachekalenderen denne måneden også, det er nok ikke like greit å få tettet oktober, november og desember... Nå er det sengetid, så får en se hva morgendagen bringer... 

Vårsola er tilbake

Etter alt for mange forholdsvis rolige dager for hundene sin del ble det en skikkelig snøvabbetur oppover Holleia i dag. Sola skinte fra så si skyfri himmel og med en herlig temperatur var det bare å ha på egnet fottøy og legge i vei.

Det var ikke langt oppover Holleia en skulle før snøen lå og det var is på dammen. Men nå håper jeg virkelig at det ikke kommer mer snø. Det er tross alt snart mai måned og da er jeg godt fornøyd med snø. Nå vil jeg ha varme og sol.

Det var ikke mye spor å se etter store fugler, men i grustaket var det en som hadde tatt seg en tusletur.

Hundene satte stor pris på all snøen oppover og tok utallige snøbad. Sola steika og gjorde det godt og varmt, så det var nok godt for dem å kjøle ned både snuter og mager.

Det var dårlig med andre spor oppover i veien, så det spørs om de fire rådyrene og den ene hjorten som har hatt tilhold på jordet har tatt seg en tur et annet sted etter den siste snøen som kom.

Som alltid når en går oppover Holleia er det bare å kle av seg, det blir alltid for varmt på vei opp, men godt å ha opprinnelig påkledning på vei ned igjen. Om varmen som er spådd kommer, så kaster vel alle hundene pelsen regner jeg med.

Da vi nærmet oss toppen der det begynner å flate ut, så var snøen nesten kant i kant med militærstøvlene jeg hadde på meg og det begynte å bli ganske tungt å vabbe seg framover.

Det virket som om hundene begynte å få nok av snøvabbing også, for på slutten dannet de lang rekke isteden for å gå ved siden av hverandre. 

Jeg hadde håpet på litt mindre med snø så jeg kunne sjekket om barhytta sto og om det hadde vært noe aktivitet på myra. Nå begynner det å bli riktig tid på å gå på fugleleik.

Jeg må innrømme at dette var skikkelig fristende når vi snudde. Men jeg holdt meg på beina...

Lady sklei nedover på magen et langt stykke.

Best å sjekke om det er noe som en kan gå glipp av i veikanten.

Det kan jo ha gått ei mus eller to i lyngen. I morgen drar Leif tilbake til Danmark og Patran skal jobbe, så da får jeg vel ta meg en liten tur for å sanke noen bokser igjen... 

Du vet du er gravid når...

...du må stå sidelengs for å bruke kjøkkenvasken.

...du må ut av dyp søvn for å få snudd deg om natten..

...yndlingspålegget smaker skikkelig merkelig.

...du lærer å bruke tærne for å plukke opp ting fra gulvet.

...det er usannsynlig trist å se på The Big Bang Theory.(?)

...lunta er kortere enn normalt.

...det du er skikkelig fysen på smaker salmiakk.

...kjæresten må steke koteletter på primus på trappa.

...huden og håret ditt gjør eksakt motsatt av det du ønsker.

...du går glipp av alle de planlagte jenteturene.

...du må opp 2 - 3 ganger hver natt for å tisse.

...du tror du må tisse mye, men så kommer det bare pittelitt.

... sjokolade blir en viktig del av kostholdet.

... du ser andre gravide OVERALT:

...du synes det er nusselig med statuser på Facebook som omtaler babyer og hva de spiser, samt hva som kommer ut igjen, og i hvilke kvanta. Normalt ville dette ikke truffet rett hjem, for å si det sånn.

...når nyinnkjøpte truser minner om telt.

...gifteringen nesten må klippes av pga økt vannmengde i kroppen.

...når støvlettene ikke passer av samme grunn.

... når du leser ukeblader, og elegant hopper over sesongens mote-reportasjer, fordi det minner om at INGENTING i klesskapet passer lenger, og at det sannsynligvis ikke kommer til å passe resten av året.

Fristende med geocaching?

Hva får deg til å velge akkurat den boksen du velger å gå på leiting etter? Noen ganger er det planløst å gå på bokse jakt, andre ganger er det nøye planlagt og tilrettelagt ned til minste detalj. Det skjærer seg som regel hver gang. Noe mer uforutsett tidsmessig enn geocaching skal du leite lenge etter. 

Opprinnelig plan om Bygdøy ble for andre eller tredje gang skrinlagt da Åse plutselig fikk noe dårligere tid enn planlagt til disposisjon. Ny plan ble Bærumsverk, men med ukas snøfall så måtte vi replanlegge en gang til når vi kom fram. Så da sto vi der da med en GPS full av koordinater til to områder vi ikke var i... Kolsås ble dagens redning, men vi følte oss konstant som "Kjærringene mot strømmen" der...

Det var ikke bare ett sånt skilt i skiløypene nei, de sto i hvert eneste kryssningspunkt mellom løypene.  Men når Åse er en eminent kartleser og jeg en ikke fult så eminent sjåfør så ble det da noen funn på oss. 

Cachebeskrivelser er det også stor variasjon på, men når en dumper innom en forseggjort beskrivelse med en humoristisk vri, så fortjener den boksen å bli leita etter. Da den i tillegg har endel stjerner så må man gi saken en liten sjanse for å få en signatur i loggen sin. Det viste seg å kreve litt innsats for å få til dette.

Mellom en bruktbilforretning og en heller uskjønn industriinstallasjon, midt i Lomma, nedenfor brua over Brynsveien og litt øst for gamleveien til Lommedalen, sånn cirka vest-nordvest for midt i Bærum, der ligger det en øde øy. Ikke bor her folk, for det tynne laget med skrinn jord er ikke brukandes til noe som helst. Dyreliv er det smått med, bortsett fra en og annen tilfeldig småfugl som har fløyet feil, og soltimer er det heller ikke mange av. Med andre ord et perfekt sted å gjemme en skatt!

Akkkurat her er Lomma litt slapp og doven, som om den hviler seg og leker flod etter å ha rent hele veien ned fra bekkene på Krogskogen og Steinsskogen, passert den strabasiøse fossen etter Glitredammen og vært en tur innom rørene i kraftstasjonen oppe ved Belset. Om man lukker ørene kan man fort tro man er i Amazonas, men lukker man øynene er man definitivt tilbake i den vestbærumske delen av sivilisasjonen. Jeg anbefaler å lukke ørene ... en liten stund.

Som på enhver annen øde øy finner du en skatt her, dog er den hverken nedgravd eller gjenglemt. Kart og piratstøvler kan være nyttig, og den nødvendige og tradisjonelle røde X-en finner du sikkert på medbrakt elektronisk utstyr. Geocachen er omgitt av rennende, kaldt vann på alle kanter, og anbefales IKKE forsøkt logget på vinterstid når elva er full av ustabil skru-is som kan være tynnere enn silkepapir og lumsk som en bakfull saksbehandler i Skattedirektoratet. Se opp for joggemugglere (joggeranere finnes bare i nabofylkene, heldigvis), hundeluftere med Birken-ambisjoner og Brødrene Dal. Vi er tross alt på en elv. Ved høy vannføring (april/mai/juni) kan du legge en ekstra stjerne til terreng-ratingen. Minst.

Elvebredden i dette området er også noe for seg selv. Flere steder er berget slett og glatt som et stuegulv etter elvas ustanselige sliping og pussing. Begrepet "tidens tann" får plutselig en fysisk mening her ...

Begynner å bli endel gule smilefjes, men har fremdeles mange å ta av i området... Blir nok ikke ferdig med det første tror jeg...

Tanketom

Noen ganger har man hodet fult av tanker, andre anger er det helt tomt. Noen ganger er det så fult av tanker at det egentlig bare blir for fult så det ikke blir noe ut av noe så det egentlig bare blir tomt. På mandag kom det snø, ikke bare litt snø heller. Mengder med snø kom fallende fra himmelen og la seg i våte klæsser over alt. Med sommerdekk på bilen så ble det ikke noe jobbing på meg. Det ble en dag som ble tilbragt i sofaen uten noe fornuftig gjort i det hele tatt. Absolutt ingenting! Ikke engang en liten tur med hundene. Var bare i skjulet og hentet ved. 

På kvelden ga det seg såpass at jeg fikk bilen ned på riksveien for der var det bare vått utover dagen og ikke snø i det minste. Jeg kunne ikke ha to dager i sofaen uten å gjøre noen verdens ting. Siden jeg hadde time på sykehuset for utredelese av skruene jeg har i ankelen. Det viste seg at to av de seks skruene hadde begynt å skru seg ut og sammenlignet med opprinnelig bilde etter operasjonen var det nærmere en cm ut fra opprinnelig posisjon. Så i samråd med legen så skal jeg opereres igjen slik at både platen og de seks skruene skal tas ut. Det gikk nemlig ikke å bare ta ut de to som er vonde, nei det var alt eller ikke noe. Siden de ikke ville slutte å krabbe ut av posisjon så hadde jeg i realiteten ikke noe valg.

Fuglebrettet bugner av både nye og gamle kjenninger i den overraskende snøen. Det har blitt fargerikt ikke bare gult og svart med en blålugg innimellom. 

Svaret fra ultralyden av leveren kom i posten og det var ikke så oppløftende som jeg hadde ønsket meg. De hadde funnet endringer i høyre del av leveren, som de ikke hadde noe forklaring på hva var, så det var søkt om CT/MR for å kunne konkludere med noe. Så nå er det bare å vente på to nye brev fra sykehuset, nå som jeg akkurat var ferdig med de tre innkallingene jeg hadde fått hittil. Venting er ikke jeg veldig glad i for å si det mildt.

Østensjøvannet rundt

I helga tok jeg og Ronja en tur til Oslo for å sjekke ut fuglelivet ved Østensjøvannet. Når man har tre hobbyer som kan kombineres, så er ingenting bedre en det. Hund, foto og geocaching. Jeg våkner vanligvis forholdsvis tidlig, så noe vekkeklokke ble ikke satt på. Nei når det er helg så får en sove til en er uthvilt. Bommet bittelitt på veien så det ble en ekstra runde i Oslo for å komme tilbake på rett spor. Det er jo ikke bare bare å snu der. 

Manglerud er en del av byen jeg ikke har vært tidligere, til tross for en landlig atmosfære så bodde dem som sild i tønne. Parkeringsplasser var nesten ikke å oppdrive, da det var hockey kamp i Manglerudhallen samtidig som jeg kom. Men jeg fikk lurt inn bilen mellom to andre i en veikant.

Godt tilrettelagt med endel informasjon rundt vannet.

Jeg hadde lokalisert de fleste cachene som jeg hadde regnet med å finne på forhond, så jeg sjekket telefonen bare sånn innimellom så jeg ikke skulle gå forbi dem. Jeg skulle ikke tilbake samme veien som jeg kom, jeg hadde tenkt å gå rundt hele vannet. Det hadde hundrevis av andre også. Enten så jogget dem eller så gikk de med sekk og kameraer stikkende ut med metersvis med linser. Med godt over tohundre bilder så får jeg vel begrense meg med hva jeg legger ut her. Men det ble mange fine bilder iløpet av dagen.

Stokkanda er den tallrikeste av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.

 I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle-og starrvegetasjon. Den norske hekkebestanden er anslått til 40-70.000 par. 

Utenom hekketiden finnes den ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann. Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid, trolig finnes f.eks. minst 5000 individer i Oslo om vinteren. 

En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnete er lokale.

Hannen i praktdrakt har grønnglinsende hode, hvit halsring og rustbrunt bryst. Hunnen er brunspraglet over det hele, begge med blått vingespeil. Norges største gressand, lengde ca. 58 cm og vekt 800–1400 g.

Plasserer reiret godt skjult i tett vegetasjon på bakken, sjeldnere i et tre eller i en bygning. Reiret ligger gjerne nær vann. De 9–13 blekgrønne eggene ruges av hunnen i 27–28 dager. Ungene blir flygedyktige etter 50–60 dager.

Sothøna er utbredt over mesteparten av Europa, Asia og Australia. Utbredelsen og habitatkrav er omtrent identisk med det som er beskrevet for sivhøne. Den forekommer i næringsrike innsjøer i jordbrukslandskap, og med størstedelen av den norske bestanden rundt Oslofjorden og i Rogaland. Den finnes imidlertid lenger nord enn sivhøna, med en bestand rundt Trondheimsfjorden og hekkefunn også i Nordland.

Sothøna lever ikke fullt så skjult som sivhøna, og svømmer mer ute på åpne vannflater. Den dykker ofte etter føden, og sammelignet med sivhøna er det derfor mer viktig for sothøna at det finnes godt med både flyteplanter og bunnvegetasjon. Sothøna tilpasser seg lett urbane miljøer, og den finnes i parkdammer både sommer og vinter der den gjerne tar til seg av godbitene sammen med stokkendene.

En del individer overvinter langs de sørlige delene av norskekysten, både der det finnes åpent ferskvann og i saltvann. Mange trekker ut av landet vinterstid til Storbritannia og Mellom-Europa. De returnerer tidlig til hekkeplassene på våren, som regel er de første på plass ikke lenge etter isen har gått.

Fugleart i riksefamilien. Hann og hunn er like, helt svarte med hvitt nebb, og de voksne har hvit panneplate. Sothøna har brede svømmelapper på de lange tærne, og er den største av Norges riksefugler, 500–700 g, som lirype. Den lever i ferskvann med tett vegetasjon langs breddene. Reiret, som består av vannplanter, plasseres flytende eller ved vannkanten.

 De 6–9 grågule eggene med mørkebrune flekker, ruges av begge kjønn i 21–24 dager. Ungene blir flygedyktige etter ca. 8 uker. I Norge mest trekkfugl, i andre områder standfugl. Nordlige bestander kan trekke til sørligere deler av Europa, noen helt til nordlige deler av tropisk Afrika. Utbredt i alle verdensdeler bortsett fra Amerika og Antarktis (i Afrika ikke sør for Sahara). Hekker i hele Europa, i Sør-Skandinavia mot nord til Rana. Observert til Finnmark og på Svalbard.

Det var bygget en "brygge" med et observasjonshus ut i vannet, der var det små luker i alle høyder så en kunne fotografere fuglene.

Ronja er forholdsvis nysgjerrig av seg, så hun måtte jo titte ut av ett hull ganske nær golvet. Merkelig nok sa hun ingen ting på hele runden. Enda fuglene flakset rett ved siden av henne. Klart noen av de store var jo større enn henne.

Hettemåken, med sin karakteristiske mørkebrune hette, er en av våre minste måkearter, og den som er mest knyttet til ferskvannssystemer. Arten hekker spredt i hele Norge. De er ca. 40 cm lang og veier ca. 300 gram. 

Voksne fugler har lysegrå overside med svarte vingespisser og mørkebrun hette. De har røde bein og rødt nebb. I vinterdrakt mangler de den brune hetta, men har en liten mørk flekk ved øret, samt en mørk nebbspiss. Ungfuglene i 1. vinter- og sommerdrakt ligner de voksne, men har brune tegninger på vingene og et mørkt bånd ytterst på stjerten. Kjønnene er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.

Hettemåken hekker spredt eller i kolonier på bakken, oftest i vannkanten. Den hekker både ved ferskvann, brakkvann og saltvann. 

Alder ved første gangs hekking er 2 (1-3) år. Den legger oftest 3 egg (1-4) i mai. Eggene ruges av begge foreldrene i ca. 23 dager. 

Ungene er flygedyktige etter ca. 30 dager. Hettemåken lever om sommeren mest av insekter og meitemark, men tar også en del avfall. 

Om vinteren tar den trolig marine børsteormer og krepsdyr som den finner i fjæresonen. Hettemåken har en fullstendig myting (fjærskifte) i juni-november, og myter til sommerdrakt i januar-april.

Hettemåken hekker i Europa og østover til Stillehavet. Den hekker spredt i hele Norge, men er vanligst på Jæren, rundt Oslofjorden og nordover på Østlandet, samt i Trøndelag. Arten er mer sparsomt utbredt i Nord-Norge. 

De fleste hettemåker trekker sørover til kystene av Vest-Europa og De britiske øyer, samt til elvesystemene i Europa. Arten kan også overvintre i Sør-Norge (spredte funn i Nord-Norge).

Toppdykker, fugleart i dykkerfamilien. Den største av de seks artene av dykkere som er observert i Norge. Variabel vekt ca. 700–1400 g, lengde 48 cm. 

Undersiden er hvit, oversiden gråbrun. Vår og sommer har den en markert halskrave i svartbrunt og med svart, todelt topp. Arten er utbredt over det meste av Eurasia og dessuten i Australia og på New Zealand.

I Norge økte antall hekkende par til det var 300–500 par i 1994, og etter det har bestanden holdt seg på samme nivå eller minket noe (2003). Arten hekker over store deler av Østlandet og på Jæren. Den har også hekket i flere vann i Nord-Trøndelag. 

Bestanden er størst i Akershus og Østfold. Reiret består av vannplanter og plasseres ved ferskvann, enten flytende eller i vannkanten. De 3–6 eggene ruges av begge kjønn i ca. 28 dager. Ungene blir flygedyktige etter 10–11 uker. Overveiende trekkfugl, men en del overvintrer langs kysten.

Toppdykkeren har vandret inn i Norge i løpet av 1900-tallet, og har etablert bestander på Jæren, Lista, i indre del av Trondheimsfjorden og lavereliggende deler av Østlandet. Over halvperten av bestanden finnes i Oslo, Akershus og Østfold. Den hekker helst i større næringsrike vann i jordbrukstrøk med mye småfisk. Særlig foretrekker den vann med beskyttede bukter med takrørskog, og partier med åpen mosaikk av sivøyer og beskyttede vannspeil. 

Toppdykkerbestanden i Europa har profitert kraftig på øket eutrofiering av innsjøer grunnet tilsig fra jordbruket. Dette fører til økning i bestandene av mort og andre karpefisk som er toppdykkerens viktigste føde. 

Det forekommer spredte observasjoner av arten langs kysten nord til Trondheimsfjorden om vinteren, da helst i langgrunne områder. Mesteparten forlater imidlertid Norge og tilbringer vinteren i Vest-Europa. Allerede i mars-april vender de tilbake til hekkeområdene.

Denne majestetiske hvite kjempefuglen kjenner de fleste, til tross for at den norske totalbestanden ikke er på mer enn ca. 500 par. Disse er fordelt på strekningen Rogaland til Svenskegrensen, og spredt på det sentrale Østlandet nord til Mjøstraktene.

 Knoppsvanen hekker opprinnelig vilt på steppeområdene i Asia, trolig stammer ihvertfall de vesteuropeiske hekkepopulasjonene fra fugler som ble innført og satt ut så tidlig som på 1600- og 1700-tallet.

I Norge ble den første gang funnet rugende i 1926 ved Sandnes i Rogaland. Også om vinteren finnes en god del knoppsvaner langs kysten av Agderfylkene og Rogaland, andre trekker over til Danmark. Blant de som overvintrer her finnes også mange svenske fugler. 

Optimale hekkeplasser for denne arten er næringsrike grunne innsjøer med velutviklet vegetasjon. Således kan man anta at økt tilsig fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanen bedre levevilkår her til lands. De fleste hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker en god del par på typiske brakkvannslokaliteter i skjermede viker og bukter.

En ligger på reiret mens den andre patruljerer området og jager bort de som kommer for nærme.

Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge. 

Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat. 

Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret.

 Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland. Hannen har svart overside, hode og bryst og lang nedhengende nakkedusk. Resten av undersiden er hvit.

Hunnen er brun og ligner bergandhunnen, men har tendens til nakkedusk og betydelig mindre hvit flekk ved nebbrota enn berganda. Den holder mest til i vegetasjonsrike ferskvann. Hekkefugl i nordlige deler av Europa og Asia. I Norge mest vanlig i Nord-Norge, men hekker også spredt i Sør-Norge fra lavlandet til opp i fjellet, har økt i antall i landsdelen de siste tiårene. Reiret plasseres i tett vegetasjon nær vann. De 5–12 (oftest 8–11) eggene ruges av hunnen i ca. 25 dager. Ungene blir flygedyktige etter 6–7 uker. Delvis trekkfugl.

Kanadagås, fugleart i andefamilien. Større enn grågås, svart hode og hals med hvit strupeflekk, ellers gråbrun. Største ville gåseart, vekt 5–7 kg. Hører opprinnelig hjemme i nordre del av Nord-Amerika. 

Den er innført til Norge, Sverige og flere andre europeiske land. Kanadagåsa ble innført i Oslo-området i 1936, men først fra 1955 i helt fri tilstand. Den er nå spredt på kunstig eller naturlig måte til forskjellige steder fra Vest-Agder til Nordland, og bestanden har enkelte steder blitt så stor at man har måttet sette i gang tiltak for å redusere antallet individer.

Reiret plasseres ved vann, oftest på øyer eller holmer. 4–7 egg legges i april/mai og ruges i 28–30 døgn. Ungene er utvokste etter ca. 6 uker. Paret holder sammen hele livet. Kanadagås i vid forstand omfatter rundt 10 underarter med sterkt varierende størrelse og farger. 

Nylig er disse skilt som to arter, B. canadensis og B. hutchinsii (uten norsk navn). Sistnevnte er jevnt over en del mindre, lysere og mer andelik enn kanadagåsa, og har et nordligere tyngdepunkt i utbredelsen enn denne. Den utskilte arten er påtruffet et par ganger i Norge og er muligens rømte parkfugler.

Bestanden av kanadagås er minst fordoblet siden midt på 1980- tallet fram til i dag. Den norske hekkebestanden ble i 1984 anslått til 5000-7000 individer etter hekking, men frem til siste halvdel av 1990-tallet hadde den økt til minst 15000 individer. I 1994 ble den norske hekkebestanden anslått til 1500-2000 par. 

Til sammenligning ble da den svenske bestanden estimert til ca. 10000 par. Det er imidlertid stor usikkerhet med hensyn til dagens bestand. 

Et minimumstall er trolig omkring 2000 par, men noen mener at bestanden kan være mer enn det dobbelte. Den siste antakelsen styrkes av at det jaktsesongen 2002/2003 ble skutt hele 3701 kanadagjess i Norge. De siste fem årene har jaktuttaket variert fra om lag 3500 til nær 4000 individer. Langs norskekysten er flere bestander av kanadagås relativt stasjonære om vinteren. De fleste norske bestander flyr imidlertid langt for å nå vinterområdene. 

Inntil slutten av 1980- tallet overvintret de fleste i Norge, men siden har ringmerking vist en økende tendens til at gjessene forlater Norge om vinteren. De er fremme ved overvintringsstedene tidlig i november og trekker tilbake til hekkeområdene rundt månedsskiftet mars/april.

Grågåsa er den største gåsa vi har i Norge med en lengde på 75 – 90 cm, et vingespenn på ca. 180 cm og den kan veie nær 4 kg. Det er kanskje så mange som 12.000 hekkende par i Norge, og med ungfugl blir det da omtrent 100.000 grågjess i Norge om høsten. Fuglenes overlevelse er god, og bestanden har økt kraftig de siste åra.

Grågås, fugleart i andefamilien. Veier 3–4 kg, omtrent like mye som en middels stor tiur. Gråbrun, spraglet, med lysere underside. Grågåsa er stamform til de fleste europeiske tamgjessformer. Tamgjess var kjent i Egypt allerede lenge før vår tidsregning og ble tidlig omtalt i Hellas og Roma. Utbredt over store deler av Europa og Sentral-Asia. Hekker hos oss ved fuktige områder på flatlandet langs kysten fra Rogaland til Porsanger, vanligst fra Trøndelag og nordover. Er hos oss særlig knyttet til holmer og øyer. Har fra midt i 1970-årene også etablert seg i mindre antall enkelte steder langs kysten av Sørlandet og i Oslofjordområdet. Krysning mellom grågås og kanadagås har funnet sted flere ganger, blant annet i Oslo-området.

Norsk ornitologisk forening beregner den norske bestanden til å være 7 000–10 000 hekkende par. Reiret er en grop i bakken, ofte beskyttet av overhengende buskas. Det fôres med strå, mose og fjær. De 4–6 gulhvite eggene ruges av hunnen i 27–28 dager, og ungene blir flygedyktige etter 35–40 dager. Utpreget vegetarianer. Overveiende trekkfugl som kommer i perioden mars–mai og drar ut av landet i september–oktober, men enkelte overvintrer langs store deler av kysten. De fleste norske grågjess overvintrer i Spania og Nederland.

I eldre folketro tok man gjerne varsel for vær og avling ettersom grågåsplogen fløy høyt eller lavt og kom tidlig eller sent på våren. Jakt på grågås er tillatt i hele landet fra 10. august til 23. desember, unntatt i de tre nordligste fylkene ned til Rana og Rødøy kommuner, der jakt er tillatt fra 21. august til 23. desember. For den frie jakten på hav og fjord på strekningen svenskegrensen til og med Vest-Agder fylke, er jaktstart 10. september. I de fem første dagene av den ordinære jakten er det jaktforbud etter kl. 11.00 i alle fylker unntatt Troms og Finnmark.

I nedre enden av vannet var det stor samlingsplass under brua. Det var tydelig at de pleide å bli matet der, for når noen kastet brødbiter så var det helt fult av måker med en gang.

Da var det ikke så nøye om det sto folk der eller ei, rart hva dyr gjør for mat.

Gråmåken er ca. 63 cm lang og veier ca. 1 kg. Voksne fugler har lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. De har gul iris og rosa bein. Ungfuglene er spraglet gråbrune i sin første drakt og blir gradvis lysere til de er utfarget i sin 4. vinterdrakt. Kjønnene er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene. 

Gråmåken hekker spredt eller i kolonier på bakken i flatt eller sterkt kupert terreng, gjerne i tilknytning til fuglefjell. Alder ved første hekking er vanligvis 4 (3-6) år. Den legger oftest 3 egg (1-4) i mai i Sør-Norge og i juni i Nord-Norge. Eggene ruges av begge foreldrene i ca. 27 dager. Ungene er flygedyktige etter 30-40 dager.

Gråmåken er altetende. Ved kysten lever den av fisk og andre marine organismer. Den tar dessuten egg og fugleunger, meitemark, insekter, åtsler og søppel. Gråmåken har en fullstendig myting (fjærskifte) i mai-desember, og myter til sommerdrakt i januar-april. 

Gråmåken hekker i Vest-Europa. Den hekker langs hele norskekysten og noen steder også ved ferskvann i innlandet. De fleste norske gråmåker trekker sørover til kystene av Vest-Europa, de nordnorske lengre sør enn de sørnorske. 

I vinterhalvåret kommer det også inn russiske fugler som overvintrer langs hele norskekysten, sammen med en del norske fuglene.

På vei tilbake til bilen hoppet jeg over en cache, den var satt ut med rappelerings utstyr, så da tenkte jeg det var like greit at den fikk henge der. Det var nemlig ikke like flatt på den siden av vannet, som det hadde vært fra starten av.

Siden stien gikk opp fra vannet, så kunne jeg sjekke etter flere bokser i terrenget. De fleste boksene ble veldig greit funnet og det var ikke en eneste en som vi ikke fant. Vannet var lengre å gå rundt enn jeg egentlig hadde trodd og det var veldig varierende vær. Kanll varmt til skikkelig surt og kald vind.

Her var det bare å flytte inn for de som hadde behov for redeplass.

Enkelte steder var det litt i overkant mange tilskuere, men det er utrolig hvordan man bare "sklir inn" når man beveger seg rundt med kamera og hund. Da kan en nesten leite helt usjenert etter cacher i alle størrelser. Jeg tok med meg en sporbar sak etter runden, så jeg får se om jeg finner en egnet plass til den.

På Sollihøgda ble det et kjapt stopp, for å nyte utsikten og plukke en cache som ikke passet å ta ved en tidligere anledning. Ikke lange biten opp til boksen, men rimelig bratt terreng. God og svett til tross for at jakka ikke hadde blitt med oppover her engang.

Boksen var ikke på toppen her, men det føltes nesten sånn. Ronja løp oppover så støvføyka sto etter henne. Men det var begrenset hvor langt hun kom med meg på slep. Det var en flott bytur, men jeg hadde trodd det hadde vært flere arter rundt vannet, spørs om det var litt tidlig så de ikke har kommet ennå.