HalloVenn

Når vi var i Kongsberg i helga hadde de laget en norsk variant av Halloween. De skulle ha HalloVenn fest isteden. Etter et kjapt søk på nettet, så poppet det opp en mengde steder som skulle ha denne varianten. Det var en genial variant synes jeg, jeg er nemlig ikke særlig begeistret for dette Halloween styret. Helt greit å kle seg ut å ha det gøy, men denne tigginga på dørene kan jeg styre meg for. Unger som kommer hjem med godteri som ikke har papir på seg og mister det da de kommer hjem til hysteriske mødre som kaster det rett i søpla. Unger griner fordi de ikke var smarte nok til å spise det opp etterhvert på veien hjem, isteden for å kunne kose seg med det etterpå.

Historien om Jack O’ Lantern er en irsk myte.

Jack var smed, og møtte en gang djevelen på en pub. Jack drakk for mye – som han ofte gjorde – og han var nær på å havne i den ondes klør. Da Jack tilbød sin sjel for å få en siste drink, forvandlet djevelen seg til en mynt til å betale drinken med. Jack tok mynten, men stakk den raskt ned i pengepungen sin. Der hadde han også et sølvkors liggende, og dermed kunne djevelen ikke forvandle seg igjen. Jack nektet å slippe ham ut før djevelen hadde gått med på å vente et helt år før han innkrevet betalingen fordrinken.

Et år senere var djevelen der igjen og krevde Jacks sjel.

– Javel, sa Jack, men først vil jeg at du gir meg et eple fra treet der.

– Det gjør vel ingenting, tenkte djevelen, og hoppet opp på Jacks skuldre for å nå eplet. Samtidig tok smeden opp kniven og skar et kors i barken på treet. Dermed ble djevelen svevende i luften, og Jack forlangte at djevelen aldri mer skulle kreve hans sjel. Djevelen så ingen annen utvei enn å gi ham det løftet.

Da Jack med tiden døde kom han ikke inn i himmelen på grunn av sitt tvilsomme liv. Også i helvetet ble han avvist – djevelen hadde jo lovet aldri å ta Jacks sjel.

– Gå tilbake dit du kom fra, sa djevelen.

Det var mørkt, kald og blåsende, så Jack ba om å få en lykt for å lyse opp veien. Da tok djevelen et stykke kull fra helvetets evig brennende ild og kastet det mot Jack. For å hindre at ilden ble blåst ut av vinden, la Jack kullstykket i en hul kålrot.

Siden den gang er Jack dømt til å vandre i mørket som et symbol på alle fortapte sjeler – Jack of the Lantern. I nattemørket på årets siste dag kan han sees – hans lykt blafrer i vinden mens han forgjeves leter etter et hjem.

Under hungersnøden i Irland i 1854-1860 emigrerte 700.000 irer til USA. De tok med seg tradisjonen med sin allehelgensfeiring og myten om Jack O’Lantern. I USA var det imidlertid ikke vanlig med kålrot, derfor måtte Jack putte kullstykket sitt i et gresskar.

En av de siste skikkene som har reist til oss og etablert seg med massiv styrke de siste årene, er halloween, den amerikanske allehelgenstradisjonen. Og jammen har vi begynt å spise kalkun også. Og i år får heksene, vampyrene og gresskarmennene selskap av fargerike, morsomme calaveras, de kunstferdig malte hodeskallene fra Mexico, som gliser makabert til oss, og løftet splatter-tradisjonen til en anelse mer estetiske høyder.

De dødes dag, eller rettere sagt dager, er opprinnelig en stemningsfull, rituell mexicansk feiring, der mexicanerne lager vakre husaltre og tenner lys foran bildene av sine døde, som de samles for å minnes – gjerne med både én og to flasker tequila innabords. Både hjemme – og på kirkegårdene. Skikken har røtter i katolske allehelgensdag-tradisjoner – og i de gamle aztekernes og mayaenes kulturer. De beholdt gjerne fiendens hodeskaller som trofeer, og likte å «pynte» med dem, for å avskrekke naboene. Dødens dame, aztekergudinnen Mictecacihuatls ånd, lever også videre gjennom den ikoniske, hattepyntede skjelettmadammen La Catrina, som ble oppfunnet av den kjente mexicanske satirekunstneren Jose Guadalupe Posada rundt 1911, som et spark til den dobbeltmoralske borgerklassen. Og det er nettopp hun som er opphavet til den fargerike hodeskalle- og skjelettmoten som herjer halloween-uka.

I Mexico feires de døde tre dager til ende. 1. november minnes «de uskyldige døde», barna som er gått bort. 2. november minnes alle som har dødd på en «vanlig» måte. Men stadig flere mexicanere må tenne sine lys også den 3. november – dagen som er dedikert dem som døde på brått og voldelig vis.

Imens fortsetter dødskultene å vokse. Både den morsomme, halloweenvarianten – men ikke minst også kulten omkring Nuestra señora de la Santa Muerte, «vår hellige døds beskytterinne», ofte personifisert som en kappekledd skjelettfigur med eller uten ljå, som er så langt fra noen festlig halloweenfigur som du kan komme. Hun er leiemorderne, politiet, soldatenes og narkobandenes «helgen». 

Allehelgensdag den 1. november, ble innført i 610 av pave Bonifacius lV til minne om de martyrene som ikke hadde fått sin egen helgendag. I Norge markeres Allehelgensdag i våre dager første søndag i november. I 998 ble dagen etter, 2 november innført som Alle Sjelers Dag, en dag til minne om alle døde, også de alminnelige sjeler. Denne dagen kunne man med bønn hjelpe avdøde gjennom skjærsilden. Allehelgensdag er en stor helligdag i katolske land, og dagen var også helligdag i Norge frem til 1771. Den er avmerket på den gamle norske Primstaven. I det katolske Mexico har de en helt spesiell feiring 1. og 2. november som kalles for De Dødes dag

Til minne om alle døde i protestantiske land. Etter reformasjonen ble de to dagene slått sammen slik at allehelgensdag nå er til minne om alle døde i protestantiske land. Både i katolikker og protestanter har i nyere tid flyttet feiringen av allehelgensdag til første søndag i november. Minnedag over reformasjonen. 1. november er også en minnedag for reformasjonen, for det var på denne dagen Luther slo opp sine teser på døren til Allehelgenskirken i Wittenburg.

Lys og kranser på kirkegården. I Norge er det vanlig at folk legger kranser og lys på kirkegårdene på Allehelgensdag. Det er mange gamle folkelige skikker knyttet til Allehelgensdag både i Europa og i Norge. Allehelgensdag heter på engelsk All Saints day eller All Hallows day, og noen av skikkene i forbindelse med allehelgensaften 31. oktober, Halloween overlever i folkelige tradisjoner, men på grunn av deres tilknytning til ånder og spøkelser blir de av mange i dag feilaktig assosiert med Alle Sjelers dag 2. november. Alle Sjelers dag, dagen er til minne om de sjelene som er i skjærsilden. 

Den romersk-katolske kirke hadde tradisjon med å tenne lys på gravene i dag. I den norske kirken er det vanlig å pynte gravene på allehelgensdag, som i Norge er første søndag etter 1. november. Og dagens primstavmerker er mange menneskefigurer. I Norge var det noen steder forbudt å spinne garn på denne dagen.

I Italia og Frankrike ble det spist spesiell allehelgensmat. Dette var kald mat som skulle svale de døde i skjærsilden. Mange spiste også hirsegrøt og det het seg at like mange korn som man spiste, like mange sjeler reddet man gjennom skjærsilden. Allehelgensdag har vært en merkedag når det gjelder været. Mange steder ble dagen regnet som første vinterdag. Det var også en dag som gav varsler for den kommende jakten. Hvis jakten gikk bra 1. november ville det bli et godt jaktår. Hvis det regnet ville det regne i 7 uker fremover. Noen steder het det at hvis solen skinte så lenge at du rakk å sale på en hest så ville været bli fint i det kommende året. Det var vanlig med en mildværsperiode rundt allehelgendag og ofte ble de flom den ble kalt for «helgemessflommen» Til allehelgensdag skulle vinterbrødet være bakt og det var den beste tiden å slakte sauer på.

Mange mente at du kunne være sanndrømt denne natten. Hvi du vil prøve selv må du sove i et rom du aldri har sovet i før og du må ha en ubrukt sopelime under sengen og en kålrot til hodepute. På allehelgensaften altså 31 oktober kan en pike ta et speil og gå baklengs ned en trapp. Da vil hun få se den hun skal gifte seg med. Hvis du vil vite hvem du skal gifte deg med kan du også natt til 1.november: Kutte et eple i to (på tvers, slik at du får et stjernemønster), og spise det foran et speil i lyset fra et stearinlys. I speilet skal du da kunne se din fremtidige ektemann. Mange steder var det også vanlig med bålfest i Norge på allehelgensdag, på samme måte som det har vært det i USA og på Guy Fawks day i England.

De dødes dag feires i Mexico 1. og 2. november. Skikkene består av en blanding av gamle indianske tradisjoner fra før-columbiansk tid og skikkene for den katolske helligdagen Alle sjelers dag. I de fleste katolske lande er skikkene i forbindelse med Alle Sjelers dag enkle, men slike er det ikke i Mexico. Her er feiringen svært fargerik og flott – feiringen er verken trist eller makaber. Den er som en familiesammenkomst hvor alle er til stede, både levende og døde. Feiringen skiller seg særlig fra den vanlige katolske ved at meksikanerne markerer at døde trenger materielle ting i den neste verden. Særlig er folk opptatte av at de døde skal få mat og drikke. I indiansk landsbyer blir mat og drikke plassert ved den dødes kropp når den begraves. I Mexico har folk lange tradisjoner med å ofre ting til de døde. Det ofres også lys og røkelse ved gravene. I våre dager er De dødes dag fortsatt en stor fest. Familiene bruker ofte størstedelen av inntekten sin i denne perioden, familien skal blant annet ha nye klær når de døde kommer på besøk. Gravstedene ryddes og pyntes og klokker henges ut slik at sjelen kan spille på dem for å signalisere at de er tilstede på festen. Tradisjonene med å feire De dødes dag er i ferd med å spre seg også til Nord-Amerika via latinske miljøer.

I følge irske tradisjoner var de døde på vandring natt til allehelgensdag. Sammen med de dødes sjeler var det også annet skrømt ute og gikk. Det var nisser og alver og andre skumle skapninger som befolket denne natten. Den katolske markeringen av allehelgensdag erstattet den førkristne keltiske markeringen av nyttår. Nyttårstiden ble i førkristen tid sett på som en svært farlig tid mange steder, ikke bare i Irland. Måten natt til allehelgensdag ble oppfattet i Iralnd minner om hvordan julenatten ble oppfattet her i Norge. Juletiden var nemlig nyttårstider i Norden i førkristen tid. I Norden trodde folk at alle slags farlige vesener var ute julenatten. Det Keltiske folket som holdt til i Nord-Frankrike og på de Britiske øyer for over 2000 år siden feiret nyttår 1. november. De holdt en høsttakkefest som het Samhain, hvor de hyllet Solguden. De hyllet også døsdsgudene fordi det gamle året døde før det nye begynte. Kelterne trodde på mange ånder og i forbindelse med nyttår trodde de at disse åndene var enda flere og farligere enn vanlig.

8 uker til jul

I dag tidlig var det fire kuldegrader og en merket at nå er vinteren rett rundt hjørnet. I alle fall temperaturmessig. Siden det har vært varmegrader etter at det snødde er alt blitt borte igjen og det er forholdsvis sølete på jordet også. Til tross for at det ikke er pløyd eller gjort noe annet der.

Ronja liker godt å få på seg litt klær når det er kuldegrader. Hun har utallige gensere, så det er noe for enhver både farge og tykkelser på garnet. Ikke noe som er så ille som å fryse. Om hun fryser så løper hun nesten ikke noe, da holder hun seg helt i beina mine og lurer på når vi skal inn igjen til vedovnen.

Skal du ha genser spør jeg, da setter hun seg rett ned og strekker hals. Når jeg finner genseren så løfter hun på ett og ett frambein og reiser seg opp så jeg får dratt ned genseren.

Hailey har begynt å anlegge skikkelig vinterpels, så der er det ikke noe fare med at det skal bli kaldt til vinteren. Mesteparten av valpepelsen er borte, så det skal bli spennende å se utover vinteren hvor kaldt det blir og hvor mye snø som kommer.

En halvtime på jordet gir mer trim enn en time langs veien. Mye mer gøy er det også, nesten like gøy som i skauen. Men i skauen blir det mer tusling og snusing. Det er på jordet det leikes.

Hailey løper rundt og snidder bort i flatene når de er med for å få dem med å leike. De er ikke så vonde å be. Ronja har mer sin egen agenda når hun er på jordet. Det lukter jo så mye mus og vønn der.

Alt som Ronja sjekker ut, det må Hailey sjekke ut også. Man kan jo ikke gå glipp av noe når det er sightseeing på jordet, eller skauen for den saks skyld.

Jeg tenkte jeg skulle kjøpt med blod sist jeg var på butikken, men så glemte jeg det helt bort innen jeg kom til frysedisken. Skulle vært artig å prøvd Hailey på et spor før vinteren satte inn. Til neste år skal jeg få sjekket opp om det går noen kurs i nærheten. Er litt enklere å komme igang med noe regelmessig om en går på kurs. Kanskje jeg skulle høre med lokal retrieveravdeling om blodsporkurs til våren.

I år har jeg bestilt alle julegavene på nett, så nå begynner den ene hentemeldingen etter den andre å dukke opp på mail og telefon. Så nå har jeg bare igjen to stykker så er jeg ferdig med alle julegavene for i år. Akkurat det er en god følelse.

Det har blitt både ting og opplevelser, så jeg gleder meg til julaften for å forhåpentligvis se noen fornøyde og overraskede fjes. Eller dårlig skjult skuffelse.

Jeg skal være her julaften, så får jeg se hvor mange andre som vil feire jul med meg... Merethe skal jobbe fredag kveld, 10-22 både lørdag og søndag og mandag morgen, så med henne får vi ta en egen julefeiring. Kanskje hun har litt fri i romjula, om hun ikke reiser etter Marius til Rena isteden.

Når jeg kommer hjem fra jobb på ettermiddagen så går vi en liten tur ned på jordet før middag. Greit å få rast litt ifra seg og tømt magen før en skal inn for å spise etterpå.

Det er ikke bare Hailey som setter pris på den vanen. Mounty langer skikkelig ut i hele sin lengde.

Før han stopper for å vente på de andre som ikke har det fult så travelt med å komme seg ned til jorde kanten. 

Tenkte jeg skulle prøve ett nytt forslag etterhvert. Jeg er godt fornøyd med det foret jeg bruker, men det skader ikke å bytte på litt en gang eller to for å se hvordan annet for fungerer. Noe for liker dem ikke smaken på, og annet blir pelsen matt og rar med. Vi leverer noe premix til Norsk Dyremat på jobben. Jeg fikk noen forprøver og var godt fornøyd. Så neste gang jeg skal bestille for så blir det noen sekker derfra regner jeg med. De har egen vitaminblanding til valper, så Hailey kan også være med på å teste ut det nye foret. Jeg har en fryser som jeg har endel slaktebein i, så i går fikk de noen av dem slik at jeg kan få plass til et par sekker med for.

De har stand på Dogs4All, så jeg kunne komme innom for å tegne oppdretteravtale. Da får en litt annen pris enn rein butikkpris. Det er flere forhandlere i Hønefoss, så det er ikke noe problem å svippe innom etter jobb for å hente hundemat. Da slipper jeg jo også å måtte bestille 10 sekker om gangen, som jeg må nå. 10 sekker tar en god del plass når de ankommer. Jeg bruker nesten 3 sekker i måneden, så det blir spennende å se hvor mye for det går av det nye foret.

Tessy har også fått en vanvittig pels i høst, når hun har rullet seg i halmen så ser hun smellfeit ut. Skulle fått seg en omgang med saksa også, så hun får litt fasong igjen. Tenkte egentlig Merethe kunne gjøre det når hun kommer hjem igjen neste gang, men det kan nok bli en stund til hun dukker opp.

For å være ærlig så ligner hun mer på en bastard enn en flat for øyeblikket.

Lady spiser gras til den store gullmedalje, så en skulle ikke tro hun får mat hjemme. Ikke har hun blitt vegetarianer heller, for mus er også endel av menyen om den skulle dukke opp.

Mounty så sitt snitt til å ta seg en dukkert i elva når jeg snudde ryggen til et øyeblikk. Så han er det bare å legge til tørk ved vedovnen i kveld. Kan jo ikke kose med en våt bamse i sofaen. 

Hringariki

Stemning på en gammel gravplass.

Innimellom så skulle en bare ha blitt i senga og sovet seg gjennom dagen. I dag var en sånn dag. Men den ekstra timen vi fikk i dag tidlig den gadd ikke Hailey å benytte seg av nei. Hun syntes det var mer enn nok soving og ville ta fatt på dagen, alt for tidlig etter min mening. 

Da Patran skulle jobbe i ettermiddag tok jeg med meg Ronja og Mounty på en tusletur ved Langhuset på Veien kulturminnepark. De trenger noen nye impulser i ny og ne, og ikke minst få lese noen lokalaviser i andre områder. Hailey hadde fått være med til Kongsberg på formiddagen, så hun var hjemme med Lady og Tessy.

Denne brua over jernbanen har jeg gått over tidligere, da jeg var liten. Pappa hadde ei tante som bodde på Veienmoen, der overnattet jeg noen ganger. Da var vi ute og gikk tur, det var veldig spennende for ei lita jente som bodde på bygda. 

Jeg visste det var gangvei på andre siden, så vi laget en rundtur ut av det. Vi gikk rundt kulturminneparken på en måte. Men en liten svipptur innom Langhuset måtte vi jo, før vi satte kursen mot bilen igjen.

Det er fint tilrettelagt der om du er gammel eller bare dårlig til beins. Mange krakker å hvile slitne bein på.

Synd jeg ikke tenkte på stedet tidligere, for her kunne det blitt flott i alle høstfargene. Planene for onsdagens fridag er lagt. Nå er det bare å krysse fingrene for at det skal bli litt solskinn, så det kan bli mange flotte bilder. Det er ikke så trivelig på tur i regnvær, det er jeg litt ferdig med kjenner jeg. 

Da vi var halvveis på runden kom vi til stien som fører opp til Langhuset. Langhuset har ikke vært en vanlig storgård, men trolig et seremonihus med spesiell religiøs og politisk funksjon på en felles kultplass. 

Gamle velkjente håndverksteknikker ble tatt i bruk for å reise huset. Det er brukt solide trematerialer i konstruksjonene, og 17 par stolper bærer det store taket. Ca. 50.000 treplugger samt tapper og garpehugg holder huset sammen. Veggene er 50 cm tykke av dobbelt flettverksarmering og smurt med leire utvendig og innvendig.

Himmelen var lonete i ettermiddag, sola skein glimtvis. Store mørke skyer truet i horisonten. 

Langhuset er gjenreist nøyaktig der hvor det største og mest særpregede jernalderhuset stod. Datering viser at langhuset er fra eldre romertid (0-200 e.Kr.). Huset var større enn tilvarende hus fra samme tid, 47 meter langt og 8 meter på det bredeste. Det er funnet rester etter tre ildsteder i huset. Ved to av ildstedene er stolpene trukket ut nærmere veggen. Stolpenes plassering i forhold til ildstedene gjør at rommet virker større og blir tolket som en hall.

Rundt om på eiendommen er det mange informasjonsskilter du kan lese deg opp på.

Her er både Langhuset og gravhaugene.

Godt tilrettelagt i et populært turområde.

Hvem skulle tro at det er november neste uke?

Hailey er blitt fem måneder allerede og i dag fikk hun en så som så kritikk. Feminin, bra proposisjoner, fint uttrykk, litt mye halsskinn, noe kort i halsen, utmerket beinstamme, vakkert bakstell, bra steg, utmerket pelskvalitet. Dommeren hadde tydeligvis noe fysiske problemer, for han satt på en stol hele dagen. Hunden måtte bort til han så han fikk kjent på den også måtte den stilles opp igjen. Ringsekretæren var var skikkelig stresset og bare maset, så om en hadde vært førstegangsutstiller så hadde en vel neppe kommet tilbake. Jeg har vært på kynologikurs med henne for endel år siden, og hun var akkurat lik da.