Allehelgensdag

Denne dagens navn tilsier at det dreier seg om helgener. Men det er også en minnedag for de døde. Fra slutten av 700-tallet ble denne dagen satt til 1. november. Kvelden før Allehelgensdag har også vært en viktig dag i folketroen. På engelsk heter Allehelgensaften «All hallow’s Eve», forkortet til «Halloween». I irsk keltisk tradisjon trodde man at på denne kvelden var skillet mellom vår verden og de døde svakere enn ellers, slik at de dødes sjeler kunne merkes.

Primstavmerket for allehelgensdag har vært ett eller flere kors, men også et skip. Skipet skulle symbolisere den kristne kirke, men i folkelig tradisjon ble det også oppfattet som et tegn på at skipsfarten skulle opphøre for året. I hele Sør-Norge ventet man helgemessflommen til allehelgensdag, en mildværsperiode med regn og sludd. Kom den ikke da, mente man i Solør at den kunne den ventes julekvelden, og i Telemark mente mat at den ville komme til våren. 

I Østfold mente man at hvis det regnet på allehelgensdag ville det vare i sju uker. I Hordaland mente man at hvis snøen seg før helgemesse, ville det bli sen vår. I Trøndelag mente man at solskinn på helgemesse varslet om et godt år. På Voss ble dagen kalt for aldersmesse, og var regnet som den første vinterdagen og den første jaktdagen. I Hordaland hadde den som fant husdyr i fjellet etter allehelgensdag rett til finnerlønn. I Nord-Norge het det at man var sanndrømt natten til helgemesse.

Vi har vel alle opplevd døden ganske tett innpå oss. Mer eller mindre fjerne slektninger, mer eller mindre nære venner. Det var noen år vi ikke trengte reunionfester med de jeg gikk på ungdomsskolen med. Vi møttes i begravelser til en i klassen. Hele tre år gjentok dette seg. Siden dette er mange år siden, så sier det seg selv at alle var veldig unge. Alt for unge til ikke å leve lenger. En i trafikkulykke, en si selvmord og en ble drept. Alle tre satt på samme raden på klassebildet, på samme raden som meg...

I min familie er det bare gamle folk som har dødd, noen var ikke veldig gamle, men jeg vil nå betegne dem som gamle. De virket gamle på meg når jeg mistet mine besteforeldre og oldeforeldre. Men når jeg ser tilbake på det nå så gikk de bort veldig tidlig egentlig. Slutten av sekstiårene og starten på syttiårene er da ingen alder. Men når en er en 10-12 år så er det gammelt. Jeg har vel ikke savnet dem, men jeg syntes det var veldig rart at de ikke var der lenger. Men døden er en naturlig del av slutten på et liv, så en må bare akseptere hva naturen tar tilbake.

Man skal ikke dyrke døden eller de som er døde. Man skal sørge over dem, men man må også lære seg å gå videre i livet. Det går en stund så aksepterer kroppen at det er en som ikke er der lenger. En du ikke fysisk kan snakke med lenger, en som du kan tenke på når minner kommer. Men det er ikke sunt å la livet sitt styres av de som er døde. Aksepter at de er døde og gå videre med ditt eget liv. Da er det greit å ha denne ene dagen i året, som en kan ta fram alle minner, gode eller dårlige. Ja, for det er ikke bare slik som presten sier i begravelser at det er de gode, snille, uerstattelige menneskene som går bort. Drittsekker går også bort. De som er venneløse, de som har så mange venner at  de ikke får plass inne under begravelsen. Vi skal alle dø en gang, men husk å leve livet mens du ennå har det.... hvordan vi får det når vi dør er det ingen som veit. Men en ting er sikkert, er du død da er det for seint å finne ut at en skulle levd litt når en hadde sjansen.

Stolt musefanger

Det var en kjempestolt Oliver som kom på verandadøra en kveld. Da måtte jeg jo ut på verandaen for å forevige øyeblikket.

Akkurat da ble avgjørelsen tatt om at jeg ikke skal ha katteluke til dem. For Oliver var fast bestemt på å ha med seg musa inn.

Han hadde foretatt en halekuppering av musa, men siden det var en spissmus så kommer han ikke til å spise den. Vet ikke hvorfor katter ikke spiser dem, men de dreper dem i det minste. Jeg vet ikke hvor lenge denne stakkars tassen hadde blitt pint før den døde. Kan hende den døde ganske kjapt i og med at Oliver bare er vel fem måneder gammel.

Knallgøy med mus til tross for at den er død, så da kan jeg bare tenke meg hvordan han har aiert med den når den levde.

Han satte klørne i den og kastet den opp i lufta. Så heretter må det sjekkes litt nøyere når kattungene hopper opp i stolen foran vinduet for å inn igjen. Medbragt må nytes ute.

Kan du ikke løpe litt til da?

Kanskje det hjelper med litt livreddende hjertekompresjon?

Eller munn til munn metoden for litt lungeredning?

Hmm like død gitt...

Kan ta den med meg og gå jeg når du ikke vil ha oss inn...

Arbeidslivets regler

Du tar personlig ansvar for handlingene dine og resultatene du leverer. Du holder deg også for god for å komme med unnskyldninger når noe ikke går som planlagt. Du innrømmer dine feil og velger å se på det som erfaringer slik at du ikke gjør samme feilen igjen. Hvis du har lederansvar forventer du det samme av medarbeiderne dine, og støtter dem som tar ansvar fremfor å skylde på andre.

Alle arbeidsplasser har sin unike bedriftskultur og mer eller mindre uskrevne regler for hvordan man skal oppføre seg i arbeidstiden. Det er derimot noen som har tatt det et steg eller to for langt når det gjelder fastsetting av interne normer og regler.

Det å ta imot en ny ansatt på en trygg og god måte gjør at det er lettere og komme inn i bedriftens miljø og kultur. Når en ansatt blir tatt imot av en leder som er klar og tydelig og som gir beskjed om hva han eller hun har for ønsker og forventer vet den nyansatte hva som er viktig. Det å ha en fadderordning den første tiden gir også den nyansatte en trygghet.

Arbeidsmiljø er viktig for folk, og kanskje spesielt for den nye generasjonen. Men hva ligger egentlig i et godt arbeidsmiljø? Her finnes det like mange svar som mennesker, men noen nøkkelfaktorer bør være på plass. Det sosiale må fungere, og folk som trives på jobb leverer som regel gode resultater. Det faglige er også viktig. Har dere gode diskusjoner? Liker du dem du jobber med eller bare tåler du dem? Føler du deg sett og hørt? Blir du satt pris på? Eller blir du hengt ut når du gjør feil? Gleder du deg til å gå på jobb, eller er det et ork å stå opp om morgenen?

Norge skårer høyt på arbeidsglede, trivsel og tillit. Vi skårer imidlertid lavt på tilbakemeldinger på prestasjoner og tydelige mål og forventninger. Dette henger kanskje sammen med at vi har en mer uformell tone på jobben. I Norge kan man gi direkte tilbakemeldinger til sjefen, i motsetning til for eksempel USA eller Storbritannia. Her er det også greit å be om hjelp og å si nei.

Å knekke de sosiale og kulturelle kodene er viktig for å få seg venner – å danne seg et nettverk. Noen mener at norsk livsstil er noe av det vanskeligste å tilpasse seg. Kulturkoder er gjerne utydelige, og hvis man går over streken vil man føle seg ukomfortabel.

Uskrevne regler er noe som læres over tid. De sier noe om hvordan vi oppfører oss i forhold til hverandre. Det definerer og hvordan vi løser oppgaver i forhold til arbeidsplassen og kundene. Ved å lære de uskrevne reglene kan vi unngå misforståelser på jobb og i sosiale sammenheng. Å knekke kulturelle koder er vanskelig, men nødvendig for å passe inn i samfunnet og ikke minst i arbeidslivet.

Boka Arbeidslivets spilleregler er en grundig fremstilling av arbeidsrettslige problemstillinger, både individuell og kollektiv arbeidsrett, skrevet i en oversiktlig og tilgjengelig form. Innledningsvis gis det en kort oversikt over utviklingslinjer, arbeidsrettens særpreg og sentrale rettsgrunnlag og lover. Deretter tar forfatterne for seg det individuelle arbeidsforhold og ser særlig på spørsmål knyttet til utlysning, ansettelse, midlertidig ansettelse, prøvetid, arbeidstid, lønn, sykdom, permisjoner, ferie, likebehandling, arbeidsmiljø, trakassering, personvern og yrkesskade. Avslutning og opphør av arbeidsforholdet er viet stor plass. Spørsmål knyttet til oppsigelse, avskjed, sluttavtaler, suspensjon, nedbemanning, omorganisering, permittering, outsourcing og virksomhetsoverdragelse illustreres av et rikt utvalg dommer. 

1. Gi meg aldri arbeid på morgenen. Vent alltid til klokken 16.00, og kom med det til meg da. Utfordringen med en tidsfrist er forfriskende.

2. Hvis det er en virkelig hastejobb, storm inn og forstyrr meg hvert tiende minutt for å høre hvordan det går. Det hjelper. Eller enda bedre; stå bak meg og kikk meg over skulderen og gi meg råd for hvert tastetrykk.

3. Dra alltid uten å fortelle noen hvor du går. Det gir meg en sjanse til å være kreativ når noen spør hvor du er.

4. Ikke åpne døren for meg hvis jeg har armene fulle av papirer, esker, bøker eller utstyr. Jeg har behov for å lære meg å funksjonere som om jeg var lammet fra livet og ned, og å åpne dører uten å bruke armene gir god trening i tilfelle jeg noen gang skulle bli skadet og miste førligheten i armer og bein.

5. Hvis du gir meg mer enn en oppgave å utføre, så ikke prioriter en av dem. Jeg er synsk.

6. Gjør ditt beste for å holde meg lenge på jobben. Jeg elsker dette kontoret og har faktisk ingen andre steder å være og ingenting annet å gjøre. Jeg har intet liv utenom arbeidet mitt.

7. Hvis jeg gjør en jobb som du er fornøyd med, så hold det hemmelig. Hvis det kommer ut kan det bety forfremmelse.

8. Hvis du ikke liker arbeidet mitt, fortell alle det. Jeg liker å være et populært samtale-emne. Jeg ble født for å piskes.

9. Ikke skriv dem ned hvis du har spesielle instruksjoner for en arbeidsoppgave. Spar dem heller til jobben er nesten ferdig. Det er ingen grunn til å forvirre meg med nyttige opplysninger.

10. Introduser meg aldri for folk du er sammen med. Jeg har ingen rett til å vite noe som helst. I firmaets næringskjede er jeg plankton. Når du senere refererer til dem, vil mine skarpe deduksjoner identifisere dem.

11. Vær kun hyggelig mot meg når jobben jeg utfører for deg virkelig kan forandre ditt liv og sende deg rett til sjefenes helvete.

12. Fortell meg alle dine små problemer. Ingen andre har noen og det er godt å vite at det er noen som er mindre heldige. Jeg liker spesielt godt historien om å måtte betale så mange avgifter på bonus-sjekken du fikk for å være slik en god sjef.

13. Vent til mitt årlige vurderingsmøte og SÅ fortell meg hva mine mål SKULLE ha vært. Gi meg en middelmådig prestasjonsrangering med leveomkostningsøkning. Jeg er ikke her for pengenes skyld uansett.

Årets siste fjelltur?

Det ble en vellykket dag i fjellet i dag sammen med beste turvenner en kan tenke seg. Jeg trenger en fjelltur i helga for å lade opp til en arbeidsuke. Bli litt småsliten, svett på ryggen og bare nyte den klare lufta og stillheten. I dag ble Bukollen målet. Høyt der oppe, så da veit en at det ikke er flat sti dit en skal... Men man kommer ikke til tops på flatmark, ergo må man slite litt. Liker det, til tross for at det kan bli litt vel bratt til tider om en velger en annen vei enn dit stien, som alle andre velger, går.

Jeg må jo få si at jeg ikke er særlig imponert over Hr Yr denne helga. Han lover "gull og grønne skoger" i alle fall fint vær fra knallblå himmel hele helga. Men på lørdag så blås det skikkelig surt, så da ble det ikke tur. I dag tenkte jeg at det fikk bli tur åkke som, for den samme Hr Yr har jo lovet snø rimelig kjapt. 

Når vi nærmet oss tregrensa så fikk vi litt glimt av sol innimellom, men det var litt småkaldt i skyggepartiene. Til tross for at jeg hadde kledd meg som sist helg virket det kjøligere, ennå det ikke blås.

Ikke noe problem å ha med seg hunder som er vant til det meste, alle tre balanserte på tømmerstokkene over elva uten problemer. 

Det ble glimtvis mer og mer sol utover dagen, så jeg hadde håp om at det kunne bli riktig så bra etterhvert.

Så kommer valgets kval, skal man gå til Fjellelva eller legge ivei oppover lia mot Bukollen med en gang? Jeg bestemte meg for Fjellelva og om jeg kom over på toppen der så kunne jeg gå i retning Naustegardfjellet. 

Jeg skjønte veldig raskt at jeg etter all sannsynlighet ikke kom til å komme over elva der jeg hadde tenkt å gå over. Joggesko og is med litt lettere snøkorn over bringer opp minner fra noen år tilbake. Det endte med brekt ankel og skruer for å holde det på plass i ettertid.

Men for et nydelig skue fjellelva viste seg fra i dag. Isen lå i skulpturer og du hørte vannet rant under isen.

Til tross for at det ikke er båndtvang og jeg hadde eneste bilen på parkeringen så holdt jeg hundene i bånd oppover. Det var jeg glad for når vi kom opp her, hadde de suset seg ut på isen kunne de sklidd langt før de stoppet.

Når runden ble over så viste det seg at det ble i overkant av tohundre bilder jeg måtte gå igjennom. Det forteller om en virkelig flott dag i fjellet. Det er ikke hver gang jeg kommer hjem med så mange bilder på kamera.

Opp til Trollfossen må man gå utenfor sesongen, ellers går en i kø opp og ned. Ikke mulig å få tatt noen bilder uten at det er et utall ukjente hoder og kropper som sniker seg med på bildene.

Det var ikke så enkelt å gå langs elva oppover, så det ble litt skauleis for å komme opp til Trollfossen som ikke hadde den største vannføringen.

Jeg holdt meg klokelig på land og ikke ut i fossen for å ta bilde med den som bakgrunn.

I fare for å gjenta meg selv, men det finnes faktisk ikke noe finere sted enn fjellet om høsten.

Den friske fjellufta, kuldegradene som biter i nesetippen. For ikke å snakke om stillheten som er på fjellet.

Vannet som spruter på speilblank is.

Hele elva var islagt og var en opplevelse. Slik har jeg aldri sett den tidligere.

Bare å nyte når man var der

Tørsten må slukkes på tur.

Om du får det til før snøen kommer så er det vel verdt turen nå.

Men det kommer vel alltids en sjanse til neste år også.

Enkelte bilder trenger ikke kommenteres, det er noe i den kommentaren om at et bilde sier mer enn tusen ord.

Om du ikke liker isdekte fosser så har du sikker scrollet deg forbi disse bildene for lenge siden og kanskje klikket deg ut av hele innlegget for den saks skyld. Men for dere som er her ennå...

Det er bare å nyte.

Sola kom mer og mer etterhvert og det tegnet til å bli en skikkelig flott dag i fjellet.

Der var dagens mål, men det må nok vente til neste år.

Lady, Mounty og Hailey var turfølget denne dagen.

Jeg skjønner ikke at alle stopper i Trollfossen for så å gå ned igjen til bilen. Det er fra Trollfossen og oppover det virkelig er flott natur innover.

Neste sommer, neste sommer...

Jeg må bare finne en mann som vil bære mat og telt, for så tung sekk vil ikke jeg bære...

Da jeg fant ut at jeg ikke fikk krysset elva, så valgte jeg å gå skauleis, til tross for mangelen på skau, opp på Bukollen. Opp og ned tur er jo så kjedelig.

Siden jeg ikke hadde sett en levende sjel hele dagen så fikk villdyrene slippe løs. Det var noe Hailey satte stor pris på i alle fall. De andre to holdt egentlig samme tempoet fremdeles.

Jeg krabbet meg opp over lia, vekk fra elva og i retning litt til venstre for Bukollen. Jeg har gått den runden en gang tidligere, men da gikk jeg den andre veien. Jeg tenkte å lage runden litt lenger denne gangen så det ikke ble klatring, men litt fornøyelse også.

Det viste seg at det slett ikke bare var å gå som en ville, for alle bekkene var også dekket av is. Så en måtte se seg litt for når en skulle over fjell og steiner. Noen var nemlig helt polerte av is som ikke var så enkel å få øye på som denne isen her.

Hundene hadde et par episoder på stive bein og klærne helt ute så de laget hvite striper i isen.

Holder meg ved siden av deg jeg...

Fjellet er slett ikke rensket for høstfarger ennå.

Når vi var kommet så si på toppen skrådde vi til høyre i retning Bukollen. Toppen i det fjerne er ikke Bukollen. Bak der er det nemlig en skikkelig hump som jeg alltid glemmer hvor dyp egentlig er mellom hver gang jeg er her. Men høydemeter jeg jo digg på tur. I dag ble det 867 høydemeter som vi forserte.

Ikke fult så saftige lenger, men de klorer seg fast i riset.

Vi fulgte bekken oppover et stykke før vi skrådde mer i riktig retning.

Her var de igjen ute på stive bein på glattisen.

Sola steika riktig så bra etterhvert, så jeg kjente jeg ble riktig varm i kjakan når jeg kom hjem til kvelds. Man tenker jo ikke på solkrem i slutten av oktober.

I skyggesidene var det litt snø å gå i.

Godt å klø seg på ryggen

Tessy

Bare å nyte, et lite vinddrag var det på toppen, men slett ikke surt og kaldt.

Myrene var islagte, men om den isen holdt meg hadde jeg ingen planer om å sjekke ut. Våt på beina i oktober er ikke noe å stå etter. Da kan det fort bli langt til bilen.

Hundene sto ofte å været innover fjellet.

Så var det fult driv igjen.

Men det er tydeligvis noe som kommer med vinden fra den kanten.

Lykken er å løpe løs i fjellet med gode venner.

Siste humpa før vi kan ta fatt på selve Bukollen. Her er det brattere enn det ser ut til.

Det ble mer og mer blå himmel utover dagen.

En titt over skuldra på hvor vi kom fra.

Endelig på toppen og vi kan skimte Bukollen i det fjerne. Når jeg så den hvite streken så hadde jeg vel en misstanke til at stien var full av snø, eller i verste fall is. Når vi nærmet oss fikk jeg se at jeg hadde rett. Så jeg valgte å gå utenfor stien for det meste. Det er så fort gjort å skli når det er snø på is.

Jeg så folk ved varden på toppen, så jeg tok hundene i bånd igjen. Det er ikke alle som er begeistret for løse hunder og om disse folkene også hadde med seg hund, så synes jeg at det er greit å ha mine under fullstendig kontroll i alle fall.

Minner fra istiden.

Her kunne en nok gått på skøyter

På toppen av Bukollen. Det viste seg at de som var ved varden hadde med seg en hund som var løs. De hadde god kostus på den de, så jeg kunne fint passere dem for å ta en runde over tuppen før jeg fant stien ned til parkeringen igjen.

Her var det litt mer snø enn tidligere på turen.

Siden det var blitt så bra vær så regnet jeg med at jeg kanskje kom til å møte noen på vei ned igjen, så hundene forble i bånd.

Bukollen med sin flotte utsikt trill rundt.

Jeg skulle valgt å gå skauleis på vei tilbake også, for stien var snødekt helt ned til stiskillet jeg hadde tatt tidligere på dagen. Bratt nedover og uvisst om det er is under snøen gjorde ferden ganske spennende. For å si det sånn, jeg gikk mye utenfor stien. Det ble endel henging i busker når de dukket opp langs stien.

Her var det bare is som ikke bar noen. Godt en har med hunder så en slipper å plumpe selv, for den så ganske solid ut.

Is blir en aldri lei å ta bilder av, hver pytt er unik.

Her vegret til og med hundene seg for å sette utfor på glattisen, så det endte med at vi gikk på hver vår side av isen nedover.

Forsering av brua gikk helt greit på vei tilbake også, godt den ikke var dekket av is.

Vi møtte en fire fem stykker før vi var tilbake til parkeringen, ingen av dem tok noe initiativ til å klappe hunder som folk ofte gjør når du møter dem. Så da var det greit å ha dem i bånd. Retrievere er jo i overkant hyggelige med folk en møter, både kjente og ukjente.