Urbane Totninger

Jeg har mistet oversikten over hvor mange år jeg har vært å sett på Urbane Totninger, men det begynner å nærme seg veldig mange ganger nå. 

Det ble tid til en liten valpetitt hos Kjersti når jeg plukket henne opp. Nå er det bare igjen fem valper og i morgen reiser to til for å finne seg et nytt hjem. Kjersti er et oppkomme av positivitet og remset opp i fleng komplimenter til meg i går i bilen oppover. Så nå har jeg en god gryte av optimisme å tappe av igjen. 

Det hadde småregnet hele dagen, men når vi ankom Kapp så sprakk skydekket opp og sola tittet fram. Om jeg ikke har noe flaks i livet, så har jeg i det minste flaks med været. Ikke verst det.

I år var det gratis parkering, så det var bare å finne veien ned i teltet. Øltelt var det blitt foran inngangen, så det var riktig så fansy der iforhold til tidligere år.

Gårsdagens forestilling var javnt bra, men hadde ingen ultimat høydepunkt. Det gikk mer i sanger enn sketsjer som det har vært mer av tidligere. Men de har jo bra sangstemmer og med egne tekster til kjente melodier så blir det bra.

Nummererte billetter og et oppgradert uteområde, er noe av det som skal gjøre opplevelsen bedre for denne sommers Urbane Totninger-publikum.

Det blir nummererte plasser i teltet noe som betyr at vi vinker farvel til køa. Noen ganger har det vært en time kø for å komme inn i teltet, noe som naturligvis har vært morsomt for oss å se på, men ikke fullt så morsomt for publikum, sier Paul Håvard Østby i Urbane Totninger. Det betyr at de som er først ute med å kjøpe billetter får først malt og kan sikre seg de beste plassene og kose seg med noe godt å drikke i sola før man i ro og mak går inn i teltet og finner plassene sine.

Det blir bedre fasiliteter utenfor teltet og så vil det for grupper være mulig å kjøpe mat før forestillingen på Fjorn. Men vi fant ut at vi skulle ta en tur til Gjøvik å spise på Big Horn. Men nei da, der var det stengt i dag, så vi endte opp på Egon isteden.

Kjersti disket opp med både middag og drikke, så vi ble skikkelig mette når vi satte kursen hjemover. Tusen takk for en veldig trivelig kveld Kjersti!

Gammelnorsk spælsau

Jeg rakk ikke innom fjøset på Øvre Johnsrud under lamminga i år. Planen var der, men vips så hadde det gått så lang tid at de små var sluppet ut på beite. Siden jeg har det nye kamera i bilen kjørte jeg forbi der en dag etter jobb. 

Det var dystre utsikter når jeg dro fra Hønefoss, da bøttet regnet ned. Men etterhvert som jeg nærmet meg hjemme så ble det opphold og sprekker i de mørke tunge regnskyene.

Innen jeg var framme så skein sola. Om ikke fra skyfri himmel, for det var det på langt nær. Men nok til at jeg kunne knipse ivei og forevige idyllen på jordet.

Noen som virkelig koset seg. Nå er de blitt så store at de ikke er så nøye på hvor mamman er, så de kan slappe av eller leike på egenhånd.

Lettere nonchalant

Mens andre ikke tenkte på stort annet enn å spise mat.

Viktig å beholde næringsvettet til de skal ut på egenhånd i skauen.

De har noen vanlige hvite sauer også. 

Se så stort dette lammet har blitt allerede, det er jo ikke så mange ukene siden det ble født.

Litt drikke må man ha selv om graset er veldig saftig ennå.

Så må man sove litt. Må spare på kruttet til kveldsjoggen.

Minner meg vel på at jeg skal ta meg en tur innom beite på Veme også, før de blir kjørt til fjells for sommeren.

Denne søya ser nesten ut som hun har et lam til i magen. Ikke direkte tynn denne her.

Noen var mer vaktsomme enn andre. Ingen sjanse for å få klappet noen av disse nei.

Når en var litt skeptisk å begynte å løpe, så gikk det ikke mange sekundene før jeg bare så rumpa på hele flokken oppover jordet.

Sjarmør i pels, litt overlegen i blikket.

Takk for titten Guro og Odd Andreas. 

Lauskardfjell 762 MOH

I helga var vi på tur med kartleseren igjen. Ukjent terreng som en bare har kjørt forbi tidligere. Vi prøvde oss opp hit i vinter, men da snudde vi før vi kom til toppen. Klart når man er sånne optimister som legger ann til fjelltur i desember, og ikke minst har trua på å komme dit en vil... 

Vi hadde fått et godt tips til startpunkt av kartlesermannen, men kartleseren var ikke helt imponert. Etter hvert som vi kom litt lenger opp i lia så ble traktorveien slett ikke så igjengrodd som der vi parkerte. Så kartlesermannen fikk litt kreditt etterhvert, rett skal være rett.

Jeg hadde ikke gått veldig mange meterne før jeg var lettere fuktig på begge beina, og det skulle holde seg mer eller mindre vått hele dagen. Før vi var nede ved bilen igjen så hadde vi passert akkurat ei mil. 

Det var bare Tessy og Hailey som var med på tur i dag. Når man er i ukjent terreng så vet en ikke hvor lenge en blir borte. Ja for denne gangen hadde jeg med meg litt niste og drikke, så da kunne det fort blitt kvelden før snuta gikk hjemover igjen. Så derfor tenkte jeg at Ronja kunne få litt selskap i hundegården når hun måtte være hjemme. 

Bukollen og Bjørneklemma i det fjerne. Nå er det forholdsvis bart der, så det er vel på tide å legge ivei oppover der snart også.

Det var ikke så langt oppover vi skulle klatre før vi hadde god utsikt til Friisvatnet og Strømsoddbygda.

Bukollen og dalstråka innaførr. Er ikke mye hvitt igjen på toppene nå, men det kan nok være ganske vått i terrenget regner jeg med. Fjellelva gikk ganske stor.

Plutselig dumpet vi på en sti som til og med var blåmerket. Den holdt vi helt til toppen der den var avløst av varder og noen oransje bånd. 

Hailey la i vei oppover. Her er vi ferdig med det bratteste stykket. 

Noen ganger ser det ut som en har kommet til toppen, men så har en ikke det. Her er det faktisk enden på Rabben som vi ser, men jeg trodde den var snau rabb som gikk helt til Lauskardfjellet. Men det var nok mange år siden. Til tross for busker så var det lettgått terreng innover. Fin sti å følge, så det var ingen fare med å ikke komme seg dit en hadde tenkt for en gangs skyld.

Sola steika ganske godt en stund så jeg gikk vel i singlett det meste av tiden. Bratt oppover og solskinn så var det veldig greit å ha lite klær og ei flaske med drikke.

På toppen lå den ene putten etter den andre, noen var faktisk så store at de kunne kalles vann.

Utsikt mot Lauskardfjell fra Rabben

Litt poseringer må jo til når en har med kamera på tur.

Det var nok varmt for dem også, for de la seg ned i bekker og pytter for å avkjøle seg og slukke tørsten.

Det var ikke veldig grønt ennå, minnet egentlig mest om høsten til tider.

Her svømte det ei enslig and rundt. Om den har tenkt å være her i sommer, eller om den bare hadde en rast før videre ferdsel er ikke så godt å si. 

Det var masse både elg og fuglemøkk på hele turen, så her hadde de nok koset seg skikkelig i vår.

Så kom vi til varden på Lauskardfjell på 762 meter over havet.

Der var det litt utsikt, men slett ikke så mye som vi hadde forventet oss.

Som alle turmål med respekt for seg selv, så var det ei bok som var gjemt i steinene. Klart vi måtte signere oss inn. Første besøkende siden påsken.

Når jeg la fra meg genseren og rumpetaska så la Tessy seg ned for å hvile. Er nok slitsomt å bushe gjennom lyngen der det var som brattest for hundene også. 

Vi satte oss ned å spiste litt niste, dokumenterte utsikten til alle kanter og vurderte litt fram og tilbake om vi skulle gå nedigjen der vi kom fra eller om vi skulle gå ned veien vi gikk opp i desember. Skulle vi gå nedigjen der vi gikk i vinter så ble det endel meter langs veien før vi var tilbake til der vi hadde parkert bilen. 

Vi var litt spente på hvor denne blåmerka løypa startet, så vi ble raskt enige om å gå stien tilbake for å se om vi fant utgangspunktet for merkinga.

Det viste seg å være lettere sagt enn gjort.

Mer snø på fjella i Krødsherad i det fjerne. Så det er nok en stund til en skal på tur i de traktene der. 

Kontainerslipp fra krigens dager lå nede i humpa der, de har vi sett nok av i traktene rundt Kollsjø'n så vi fortsatte stien isteden.

Blomsterstøvet hadde ikke kommet igang noe særlig, men bilen var blitt ganske gul når vi kom nedigjen på ettermiddagen.

Nok en avkjøling overstått, men om hun ble særlig rein av dette vannet kan en vel ikke skryte av.

På toppen før vi slapp oss nedover lia etter de blåmalte buskene. Flott utsikt ned til Friisvatnet.

Det ble ikke noen særlig runde av dette, men når blåmerkingen plutselig bare opphørte på et hogstfelt, så ble det litt vurdering om hva som var lurt.

Kart og kompass måtte fram igjen fra lomma og alternative ruter ble vurdert.

Når man ikke ser skauen for bare trær...

Men plutselig så var det noe som kunne kalles vei som åpenbarte seg. Vi fulgte den så lenge vi så den, men plutselig så ble den bare borte den også.

Etter ny bushing så kom vi inn på veien til Friisvannssetra. Vi fulgte den, for da gikk vi i det minste på en mykere vei enn den veien som går innover til Vidalen.

Ganske tett rundt tunet, så det er nok mange år siden det var noe utsikt fra stuevinduene der.

Men helt klart ei koselig stor tømmerhytte.

Takk for turen Hilde, en skal ikke se bort fra at det blir nok flere turer før det blir vinter igjen.