Vassfaret i gamledager med bosetninger

Strøsdammen torsdag kveld når vi kjørte opp bilen til parkeringa og lempet av klær og mat på hytta på Teinevannsåsen. Fredag morgen gikk starten fra Sokna klokka 7.

Vassfaret er et vilt og vakkert naturområde som ligger helt sør i Valdres. Området består av skog- og fjelldaler typisk for det indre østland. Jeg har ikke vært så mye i vassfaret, men et par topper er besøkt tidligere. Jeg har vel holdt meg mest i Vidalen og rundt Bukollen. Men i år er året som det skal oppleves nye steder. Når jeg og Wenche Lill var på gåtur i vinter kom vi i snakk om denne stien her, men det var først i høst at planleggingen om turen gjennom Vassfaret det sagnomsust dalføre med blinkende vann som perler på rad. Det har et kulturlandskap spekket med spennende turmål som er krydret med originale historier. Vassfarstien består egentlig av sju etapper. Den starter i Hønefoss og ender ved Fønhuskoia. Fra Veneli til Fønhuskoia var vår etappe. Den turen kan du lese om på mandag!

Du kan klikke på kartet for å se det i en større utgave.

Til natur og folk i Vassfaret er det knyttet mange historier og sagn. Forfattere som Mikkjel Fønhus, Per Hohle og Edvard Elsrud har hentet litterære motiver fra Vassfaret og Vidalen. Det var fast bosetning i Vassfaret fra midten av 1700-tallet til 1921. Rundt 20-30 setre har vært i bruk, og det finnes fortsatt rester etter 12 gårdsbruk og husmannsplasser. Bjørke, Vassfarplassen og Olsonheimen er de mest kjente.

Når jeg satt og sjekket kart og avstander før vi la ut på turen så kom jeg på at jeg har jo fått særoppgava som Wenche Lill skreiv i 1987 om Vassfaret. Jeg hadde en gang en hjemmeside om Soknedalen i gamledager og laget en side om Vassfaret på denne siden. Der denne særoppgava ble gjengitt med bilder fra gamledager for å skape litt stemning.

Stoffet til denne særoppgaven er hentet fra : Vassfaret av Viker og Hohle, Berte Skrukkefyllhaugen av Edvard Elsrud, Blant bjørn og skogsmenn i Vassfaret av Per Hohle, Vassfaret av Per Hohle.

Stedskart over bostedene i Vassfaret

Klikk på bildet over for å se det i større format.

Plassene som ble ryddet der inne for ca 200 år siden lå tungvint til. De som bodde der hadde lang vei til nærmeste butikk eller tettsted som enten lå i Hedalen eller i Flå. Derfor ble dalen fraflyttet i 1914. I dag står plassene der øde og forlatt, men det er bygget noen hytter der inne til feriering, fisking og jakting av grunneierne.

Hedalsvassfaret var det gamle navnet på denne skogsdalen som er en gunse mellom Flå i Hallingdal og Hedalen i Valdres, og strekker seg helt fra Vassfarporten og inn til Strøen som er det største vannet i Vassfaret. Dyttholsknatten med Fjellelv-dalen og Sørbølsfjellet i bakgrunnen. Dette er Vassfarets villeste og vakreste fjellområde. De to portstolpene i Vassfarporten er Manfjell som er 1148 moh og Dytthalsknatten med sine 1171 moh. Dytthals navnet stammer fra et hol som ligger dyttint til oppe i Dyttholsfjellet.

I gammel tid ble sand eller grus kalt aur. Det fortelles at dette vannet har fått navnet sitt etter denne grusodden. Ved slutten av den siste istiden samlet det seg store mengder sand og grus i dalbunnen etter hvert som breen smeltet. Grusmarinen ved Aurdalsfjorden stammer fra denne tiden - ca 10 000 år siden. Et sagn forteller at både stall og hest en dyster natt forsvant fra Kanan. Aurdalsfjorden er det første vannet du støter på innenfor Vassfarets Port. Den er ca 4,5 km lang. Den har fått navnet sitt av elva Aurdøla, det er også andre ting som er oppkalt etter den, som Aurdalssetra og de stup bratte Aurdalsseterberga. Sør for Aurdalsfjorden ligger Hallingvika som er en av de 12 vassfarplassene. Plassen ligger på Hallingsiden av Vassfaret. De to portstolpene i Vassfarporten er Manfjell som er 1148 moh og Dytthalsknatten med sine 1171 moh. Dytthals navnet stammer fra et hol som ligger dyttint til oppe i Dyttholsfjellet.

Stallen i Hallingvika. I bakgrunnen ruver Nevlingkollen. Under ser du bildet av de siste husene som sto igjen i Hallingvika, men nå er de også borte.

På nordsiden av Aurdalsfjorden, omtrent rett overfor Hallingvika stikker Bjørkeodden ut i vannet. På en bakketopp i skogen ovenfor ligger plassen Bjørke. I 1811 begynte en Hedøl som het Anders Torgrimsen å rydde jord der. Han var fra en plass under Storruste i Hedalen og var en dyktig arbeidskar. Da han fikk ryddet et stykke bygde han stue, fjøs og låve på plassen sin. Og da han flyttet til Bjørke tok han navnet Vassfaret. Han var gift med Barbro og de hadde 10 barn. Anders Torgrimsen Vassfaret døde i 1846 og da dro Barbro og 2 av barna til Amerika. Den eldste sønnen, Anders, overtok Bjørke i januar 1847. Det er trolig at også han dro til Amerika, for tre år senere ble plassen solgt til Amund Hilde fra Flå. Han gikk også under navnet Åsgutten. 

I 1856 ble Bjørke solgt på auksjon og etter det har det vært mange eiere på plassen. Den siste var Hans Bragerhaug som kom dit i 1909, han bodde der i 5 år. Det var også han som bygde to etasjer på stuebygningen, og det er bare på Bjørke det er det. I 1914 flyttet Hans med kone og barn til Hedalen og etter det har det ikke vært fastboende på plassen Bjørke, men stua har blitt brukt til skogshusvær. I dag er det bare en stall og stuebygningen som står igjen på plassen.

Et par hundre meter bortenfor plassen Bjørke, ligger Skrukkefyllhaugen. Det er ingen hus der i dag, men en liten plass rundt noen store ganer som står rundt der hytta har stått. Bildet til venstre viser kjellergropa til Skrukkefyllhaugen. Det var også en stall og skjul på plassen, men de er også borte. Plassen har fått navnet etter Skrukkefylla som er et fiskerikt vann som ligger rett nedenfor haugen. Det var nok her Østen Dølvenseie fra Bagn tok fisken han byttet til seg Skrukkefyllhaugen med. Østen Dølvenseie var gift med Marit, den eldste av døtrene til Barbro og Anders Torgrimsen Vassfaret fra Plassen Bjørke. Marit og Østen fikk 4 barn, men det var bare et som vokste opp. Det var Berte Skrukkefyllhaugen, den mest kjente av vassaringene.

Det antas at Berte er født 11. juli 1854, det skriver også kirkebøkene, men skoleprotokollen sier 2. februar 1853. og andre gamle dokumenter i 1852. Berte døde på gamlehjemmet i Flå i 1950, 96 år gammel. Bildet over er tatt da Berte ble feiret på gamlehjemmet i Flå på sin 90 års dag. Bakerst til venstre står bestyrerinnen fra Flå, 3 hedøler og foran i stolen sitter Berte.

Berte Skrukkfyllhaugen var gift med Ola Hagen fra Torpo. De hadde to barn. Anton Haugen, som tok navnet Bjørke etter bestemora og datteren Marit. Berte var meget gløgg, nesten synsk i spådommer om vær og vind, og hadde stor fiskelykke. Jeg vil sitere en historie som Edvard Elsrud fortalte om sin bror Lars. Lars hadde vært innom Berte sent en høst dag med flesk, hun bodde da i Hallingvika ved Aurdalsfjorden og Lars hadde gått på skøyter innover. Da han skulle hjem utpå kvelden fulgte Berte han ut på bakken og Berte sa: me kjem no te ro fjorden enno ein gong i haust. Men Lars mente det var uråd, for isen var alt 5 tommer tykk. Men Berte fikk rett, 4 dager etter var Hallingvika ved Aurdalsfjorden åpen igjen.

Da Berte og familien hennes hadde bodd på Skrukkfyllhaugen i 2 år ble de drevet fra plassen. Hedølene var redd for at han Ola skulle komme på fattigkassa, og det fortelles at stua til Berte ble brent ned. Da flyttet Berte, Ola og de to barna til Torpo, der de ble boende et par år. Men Berte lengtet hjem til Vassfaret igjen og de fikk husvære i Midt i vegs hytta som lå midt i mellom Skrukkfyllhaugen og Bjørke, men noen karer drev dem også derfra. Berte og familien hennes dro over på Hallingsiden av Vassfaret, og flyttet inn på en kjørestue i 1899, som tilhørte Knut Berg fra Sokna. Hytta lå i Hallingvika ved Aurdalsfjorden. I 22 år bodde de i kjørestua. De dro derfra i 1921 og flyttet da til Flå. Berte tilbrakte ca 65 år av sine 96 i Vassfaret og på de årene har hun opplevd mye. Fra Skrukkefylla der Berte bodde sine første år, går elva opp til Nevlingen som er selve hjertet i Vassfaret.

Den gamle dam hytta ved Nevlingen, ligger nå øde og forlatt. Den blir ikke brukt nå lenger når det ikke er tømmerfløting gjennom Vassfaret. Ved nordenden av Nevlingen ligger rester av et gammelt båthus. Det hørte til Vassfarplassen eller Mikkelsplassen som folk brukte kalle den. Det var her den siste Gudbrand i Vassfarplassen endte sine dager, etter at han hadde våget seg ut på nyisen senhøstes. Fra båthuset går en smal kronglete sti som snor seg mellom steiner og tette graner opp til den sagnomsuste Vassfarplassen som ligger der oppe i hellingen som en kongsgård i Vassfaret.

Det var Nils Hilde fra Flå og Knut Nerby fra Hedalen som tok til å bryte opp jord i den vakre skoglia. Nils og Knut ryddet hver sin bråte, men i 1766 solgte de begge rydningene til en kar fra Reinli i Bagn, han het Knut Engebretsen. Knut brøt opp mer jord og bygde seg hus oppe på flassen med vidt utsyn utover Nevlingen og sørøst over skogliene mot Sørbølsfjell. Denne største og fineste plassen i Vassfaret ble først kalt Nevlingmoen, senere fikk den navnet Nordere Vassfaret, så Mikkelsplassen og til sist Vassfarplassen.

I 1866 ble det bygget en ny bygning på Mikkelsplassen. I denne bygningen ble det holdt skole 3 uker hver høst. Berte Skrukkfyllhaugen var en av de første elevene på denne skolen. Læreren var Hans Olsson Sørflaten. I mai 1782 kom en kar fra Bagn til Mikkelsplassen, han het Gudbrand Mikkelsen og ble også kalt Gudbrand Vassfaret. Han var født på plassen Lien i Reinli i året 1749. Senere flyttet han til Olmhusplassen og da han var 22 år giftet han seg med Sigrid, hun var 47 år. Knut Engebretsen Nevlingen var 75 år og klarte ikke å drive plassen alene, så Gudbrand skulle være tjenestekar på plassen, men et par år senere tok Gudbrand over Nevlingmoen. Knut druknet da han var 81 år. Han og hesten hans var på vei over til Flå og de gikk gjennom isen. Knut ble gravlagt på kirkegården i Hedalen i mai 1790, da hadde han vært borte lenge, men Gudbrand hadde ikke savnet han, så det tydet på at de ikke var så gode venner.

I året 1789 kom ei jente med navn Gubjør til plassen, hun var da 20 år og skulle være tjenestejente der om sommeren. Sigrid og Gudbrand hadde da vært gift i 16 år, og det så ikke ut til at det skulle gå så bra. I 1790 fødte Gubjør en sønn som døde 4 måneder senere. Året etter fikk hun enda en sønn, dette året døde Sigrid. Sigrid ble gravlagt 4. dag jul, men noen dager senere spredte rykter seg i Hedalen, og folk begynte å undre seg over dødsfallet. Sigrid hadde nemlig fortalt at Gudbrand og Gubjør oppførte seg dårlig mot henne, og hun var redd de kom til å drepe henne.

Liket ble gravd opp og retslig likskuet og de fant blåsvarte merker på halsen og ryggen hennes. Gudbrand og Gubjør ble dømt for mord på Sigrid. Utpå våren 1793 hadde Gubjør sonet sin dom. Like etterpå fikk Gubjørg enda en sønn, og det er uvisst om hun og de to barna dro tilbake til Vassfaret eller bodde i Hedalen til Gudbrand slapp fri halvannet år senere.

I 1797 fikk de sin fjerde sønn, han ble kalt Mikkel og i 1800 fikk de sønnen Amund. I 1807 giftet de seg. Gudbrand, Gudbjørg og ungene deres var i mange år de eneste som bodde i det indre Vassfaret og det var lang vei til de nærmeste bygdene, Flå og Hedalen. Selv om det var avsides og ensomt inne i Vassfaret, var de i fred og ro og bygdepraten på lang avstand. Det var vel slik de ville ha det etter alt oppstyret om straffesakene og de tunge fengselsårene. I Gulbjør og Gudbrands tid var Mikkelsplassen en liten gård. De hadde en hest, 7 kuer, 1 okse og en god del sau og geit, men han Gudbrand dreiv også med jakt og fiske så de klarte seg bra på gården.

Amundsheimen

Mikkelsplassen var i mange år en plass under gården Nordere Grøv i Hedalen og tilhørte kirken eller sstaten, til den ble solgt til oppsitterne i 1830 årene. 1. oktober 1838 ble Mikkelsplassen selveierbruk. Da fikk Mikkel Gudbrandsen, som kalte seg Mikkel Vassfaret skjøte på plassen. Samme dagen som Mikkel fikk dette skjøtet fikk broren Amund skjøte på plassen Haugen som ble skilt fra Mikkelsplassen. I dag er skogen grodd tett innpå tunet og det er bare ett hus som står igjen. Mikkel Gudbrandsen Vassfaret giftet seg høsten 1821 med Berit, som var 10 år eldre enn han. Mikkel og Berit fikk 3 barn, Gudbrand, Arne og Harald. Det var Mikkel og sønnenne hans som i 1846 bygde det store stabburet i Mikkelsplasstunet. Det er bare den bygningen som står igjen på plassen i dag. Låven sto lenge, men i 1950 var det noen kaffeturister som tente opp bål inne på lovegolvet og den brant ned.

Gudbrand som var født i 1822 og ble også kalt Gamle Gudbrand. Han var gift med Sigrid fra Randigulhølet, de hadde 8 barn. Sigrids søster var Anne Randigulhølet. Hun var tjenestejente på Mikkelsplassen og hadde også et barn med Gubrand. En vår hun skulle på setra druknet både hun og barnet i Dreparhølen, som plassen i elva har fått til navn etter denne tragiske ulykken. Gamle Gudbrand var en stri kar. Hvis folk brøt hans lover i Vassfaret, som å fiske i Nevlingen, suste straks riflekulene rundt ørene på dem, for i Vassfaret gjaldt ikke norske lover, men Vassfarloven. Det sies at du ennå kan møte han Gamle Gudbrand på Mikkelsplassen i mørke høstkvelder. Og det er flere som er blitt skremt på Mikkelsplassen på nattetider.

Sønn av Berte Skrukkfyllhaugen, Anton Bjørke, lå en natt i det mystiske kjøkkenet i Mikkelsplassen. Da det led over midnatt ble han vekket av at det knirket i hengslene på kammersdøra, og noen tunge steg gikk over golvet. Fotstegene stoppet forran bordet og en skuff ble dratt ut og skjøvet inn igjen, så gikk stegene tilbake til kammerset og trakk døra etter seg. Det var også en kar som het Leuor Haugen som lå en natt på den samme benken. Han hadde lagt jakka over seg, for det var høsten og litt kaldt. Men utpå natta ble jakka revet av han. Dette gjentok seg flere ganger, og tilslutt gikk han å la seg i underloven. Enda større medfart fikk en kar fra Søndre Storuste i Hedalen. Karen hadde lagt seg på en krakk forran peisen, utpå natta våknet han av at han datt i golvet. Han la seg til å sove igjen, men ganske snart ble han kastet av krakken igjen. Da sto han opp og kom seg ut av Mikkelsplasskjøkkenet, og det spørs om det ikke var han Gamle Gudbrand som var ute på rusletur.

En av de 8 barna til Gamle Gudbrand og Sigrid var Gudbrand Vassfaret. Han var gift med Orlog, og de hadde 5 barn. Mikkel som var den eldste, Mari, Kari, og en sønn som ble kalt Vesle Gidbrand så de ikke skulle gå surr i alle Gudbrandene, tilsist en sønn som het Harald. Gudbrand Vassfaret var også en stri kar som far sin. Det frotelles at han tok livet av en selger som gikk gjennom Vassfaret og solgte tøy. Berte Skrukkefyllhaugen fulgte han inn til Nevlungen, derfra skulle han gå til Mikkelsplassen, men der hadde ingen sett han og til Olsanheimen har han aldri kommet fram. Året etter at han Gudbrand døde sto Berte og hans datter Kari i Mikkelsplasstunet. Plutselig gled den ene stabursdøra opp og en mann i 50 års alderen kom ut. Mannen gikk over tunet, opp på steinhella forran stuebygningen og gikk inn. Det var han Gudbrand, far hennes Kari som ikke hadde fått fred i grava og gikk igjen. Nå var det bare han Vesle Gudbrand igjen av Gudbrandene på Mikkelsplassen, og flere ble det heller ikke, for han druknet ganske tidlig, men i 133 år hadde samme slekt bodd på den lille kongsgården i Vassfaret.

I nordere enden av Nevlingen kommer elva fra Øvre og Nedre Grunntjern ut i et myrlendt terreng. Midt mellom tjernene ligger Grunntjernfossen.  Bildet over viser kverna i Grunntjernfossen etter restaurering av Vassfaret lionsklubb.

Der ligger den gamle Vassfarmølla hvor de gamle vassfaringene bar kornet sitt for å få malt det.

Bildet over viser bakerst kverna, i forgrunnen møllerstua i Grunntjernfossen etter restaurering. Ovenfor Øvre Grunntjern lå tettbebyggelsen i Vassfaret. Her lå plassene Arnebu, Nedre Heimen, Øvre Heimen, Gørrbu og Olsonheimen. Et stykke høyere opp lå Tjernsvollen som er den nordere Vassfargården. Denne plassen veit man ikke noe særlig om, annet enn det var en kar som ble kalt Fille-Thommas som ryddet plassen, og at den ble solgt til han Amund ved tjernet. Plassen Arnebu, Nedre og Øvre Heimen er det ingenting igjen av, bare hustufter og steinmurer rundt gjenngrodd åkerland som forteller at det har bodd folk der for noen hundre år siden. Sikre opplysninger om plassen Gørrbu er endel opptegnelser etter Jørgen Bergsrud fra Hedalen. Jørgen forteller at det helt opp til vår tid har stått en love på plassen som er beregnet på stor avling. Det ligger også en hulslitt dørhelle i blåstein der som det kan tyde på at det i lang tid har bodd folk der.

I denne tettbebyggelsen ligger det også en plass som blir kalt Olsonheimen, denne plassen veit man endel om. Bildet til venstre viser stabburet på Olsonheimen. En hallingdøl som kalte seg Olson dro til Vassfaret og begynte å rydde jord i den myrlendte skogen der Fetjabekken glir ut i Strøselva. På den vide vollen på vestsiden av bekken satte han opp stue og uthus. Det står også stabur på plassen, men det er uvisst om det er han som bygde stabburet. I dag er Olsonheimen den plassen som er best bevart, men store grantrær har spist seg innpå den uslåtte vollen og plassen står der øde og forlatt.

Navnet på plassen er Olsonheimen, men i gamle dokumenter blir plassen kalt Olsenplassen. Plassen ble ryddet for ca 180 år siden av en kar som het Olsen, han er den eldste tømmerfløteren vi kjenner til i Vassfaret. Senere ble plassen solgt til Åsgutten som eide Bjørke i noen år, Men da han døde i 1856 ble plassen solgt på auksjon, og siden den tid har det ikke bodd selveiere på plassen. Olsonheimen ligger på Hallingsiden av Vassfaret, så plassen tilhører Flå, men det er 6 timers gange ned til bygda.

Hangen setra på bildet over, ligger nordvest for Aurdalsdammen og er ei av de mange setrene i Vassfaret. På østsiden av Aurdalsdammen ligger Haraldsbråten, den søndre av Vassfarplassene. Plassen ble ryddet av Harald Mikkelsen Olmhus, eier omkring 1870. Harald tømret fine og solide hus på plassen, disse flyttet de senere ned til Aurdalsdammen. De ble ombygd til fiskebuer. Oppe i skogen ovenfor Aurdalsdammen ligger de tre Aurdalssetrene, to av dem er enda i bruk, og vollen er en vid og slett som et jorde. Det var like øst for disse setrene slagbjørnen Rugg ble skutt i 1909.

Bilde av den første bilen i Vassfaret ved Aurdalsdammen i 1926. På den andre siden av Aurdaldammen rett ovenfor plassen Bjørke ligger Hansesprangsetra, som du ser på bildet under.

Den siste som lå med budskap på setra var gården Bragerhaugen, eller Brakahaugen som hedølene sier. Hansesprang var opprinnelig en seter som hørte til gården Store Brager i Hedalen, men da Bragerhaugen ble egen gård og frasolgt Store Brager våren 1824 fikk gården seterrett på Hansesprang. Noen år senere ble StoreBrager delt og da ble det enda en seter der oppe. Sommeren 1943 var Anna Bragerhaugen seterjente på Hansesprang. Hun var i 40 års alderen og lå med en ganske stor bøling den sommeren. Et feavlslag i Hedalen hadde en ganske stor telemarksokse som hun hadde tatt på seg å ha på setra om sommern. Oksen gikk for å være snill og golynt, og fikk derfor gå løs sammen med kuene om dagen, men det var nok ikke lovelig.

Anna var vant til å behandle dyr og mente at det ikke var noe farlig, og ha den store avlsoksen i fjøset og på beite i seterfjellet. Men utover sommeren begynte oksen å bli lunete og halvsint. Det har vært nevnt at noen som holdt til på ei hytte ovenfor setra skal ha ertet den opp med steinkasting, og den ble vanskeligere å håndtere for Anna. Om morgenen 1. september dro Hans Bragerhaugen, bror til Anna, innover Vassfaret for å ta en tur oppom Hansesprang. Hans hadde med seg en smågutt og de hadde kjørt med hest og kjerre inn til Aurdalsdammen. Fra BJørke gikk de seterveien oppover mot Hansesprang. Da de nærmet seg setra fikk de se at kuene gikk inne på vollen sammen med oksen. Med det samme oksen fikk vær av Hans og gutten kom den busende og ville ta dem, og de la på sprang mot seterbua og fikk reddet seg inn gjennom budøra.

Inne i seterbua var det ingen, og det var ikke varme på peisen eller i ovnen og ystekjelen var full av melk. Da fikk Hans en anelse om at det var skjedd noe, og han begynte å tenke på den sinte oksen som tydelig var svært folkevond. Gutten måtte ned til Aurdalsfjorden og hente hjelp, og senere utpå kvelden var de 12-14 mann somvar på vei opp til setra og utpå morgenkvisten kunne arbeidet starte. Først måtte oksen på båsen og det var verre, men etter mye strev og med livet som innsats sto den snart på båsen der den skulle stå og letingen kunne begynne.

Det kom stadig nye folk til som ville være med å lete etter den savnede budeia, og en av disse gjorde et viktig funn. Han hadde gått oppover langs skigarden på vestsiden av vollen og der hadde det vært et hull i garden og der hadde han funnet et tøystykke. Lenger nede på vollen var det enda et hull i garden og enda et tøystykke. 50 meter nedenfor lå Anna under en furu ihjelstanget. I denne furua er forbokstavene til Anna risset inn og dette minnesmerket kan ennå sees. Senere på dagen ble Anna fraktet på båre ned til Bjørke, derfra ble hun rodd ned til Aurdalsdammen. Så ble hun kjørt med hest hjem til Bragerhaugen i Hedalen. Dagen etter ble den sinte oksen hentet hjem fra setra og den ble avlivet med det samme.

Alt i aprildagene i 1940 ble Vassfaret av stor betydningfor en del av de norske styrkene under kampene i Flå og siden spilte området en stor rolle for Millorg. Den siste vinteren i krigen var Vassfaret hovedkvarter for militære operasjoner og opplæring av heimværnsstyrkene i Vest Oppland infanteri regimentsdistrikt. 14. desember 1944 sto løytnant Martin Olsen, fenrik Oddvar Sandesen og Paul M. Strande i Vassfaret for å ta fatt på opplæringen. Deres første oppgave var å etablere radioforbindelse med hovedkvarteret i England. De fikk også i oppdrag å opprette kontakt med de nærmeste Millorg avsnitt og undersøke om innkvarteringsmulighetene i hytter og koier stort sett svarte til forventningene. 

Innkvarteringsmulighetene var der, og plassene Bjørke, Hallingvika, Amundsheimen og Mikkelsplassen ble innredet og satt i stand. Utover vinteren ble det mer å gjøre og de måtte lage lagerhytter til våpen, ammunisjon og proviant som kom ned i konteinere på slipplassene om nettene.

Den første slipplassen i Vassfaret var Fledda som ligger ovenfor Bjørke, ved Hansesprang. Fledda ligger på ca 1 000 moh og det er fint og slett der. Særmeldingen for denne slipplassen var elgblod på rektanglet. Melding om slippet kom da over radioen kl 1400, men den ble ofte tatt av i kveldssendingen kl 1900. Meldingen elgblod på rektanglet kom av at det var basen elg som omfattet skog og fjellstrekningen mellom Fagernes - over mot Gjøvik - Ådalen - Norefjell - Eggedal og oppover mot Nesbyen, og med tyngdepunkt i Vassfaret. Dette området var delt i 4 baser. Base 3 hadde hovedkvarter i Vassfaret, men skulle også etableres i skog og fjelltraktene mot Hedalen. Base 3 omfattet ca 800 mann.

Utsyn utover mot Strøsliseter hvor det var slipplass under krigen.

I følge professor Amund Helland var det ca 6 000 bjørner i Norge omkring 1850 årene, men i dag er det ikke mange igjen, bare omkring 50 stykk og 1/3 del av disse er i Vassfaret. I begynnelsen av 1930 årene så det utvilsomt stygt ut for at bjørnestammen i Vassfaret skulle dø ut, og det var bare 4-5 bjørner igjen i området. Det var i denne tiden Mikkjel Fønhus gikk som foregangsmann for å redde bjørnestammen, og det ser ut til at den vil ta seg oppigjen bare den får ro. På disse årene etter 1930 er det bare 3 bjørner som er skutt i Vassfaret. Den første var ei binne som ble skutt ved Aurdalssetra i elgjakta i 1938. Den andre bjørnen ble skutt på Bekadn like ovenfor Olsonheimen i 1944-1945 av en hallingdøl, og den tredje var ei binne som ble skutt øverst i Suluvasslia i 1946. De fineste bjørneområdene i Vassfaret er Grønnbuberga, Nevlingkollen, Dyttholsknatten, Aurdalsseterberga og Bringen. I disse områdene er det observert ca 60 hi.

Det største er Festningen. Det ble oppdaget i 1902 og ligger oppe i Dyttholsfjellet. Hiet har to innganger og vindu, og det er nok mange bjørner som har sovet vintersøvnen i det. Den største bjørnen som er skutt i Vassfaret er slagbjørnen "Rugg". På bildet over er Rugg og Steinar Steinarson ved Aurdalsdammen i 1907. Rugg ble skutt rett ved Aurdalssetra. Bamsen målte over en halv meter mellom ørne og hadde spist en god del sau i sitt liv. Ola Juvet fra Soknedalen var i Vassfaret for å se på bjørnen, og siden P.Goplerudsdager har ingen skutt så mye bjørn i Vassfartraktene som Ola Juvet. Han har felt den største bjørnen som i mannsminne er skutt i Bukolltraktene. Ola Juvet er forøvrig bror til min oldefar Elling Kristian Juvet. Gjennom tidene er det i Vassfaret skutt flere hundre bjørn. De fleste av disse er skutt ved hi jakt i Vassfarets villeste fjellområder. Men i vårt århundre er det drevet lite bjørnejakt og det er ikke skutt mer enn ca 40 bjørner i Norge og nå får vi håpe at Vassfarbjørnen får fred og ro så bjørnestammen vil ta seg opp igjen.

Den 23. mai 1998, altså 90 år etter Ruggs død, ble det avduket et minnesmerke over Rugg ved fallplassen hans øverst i Storbekkseilen i Vassfaret. På minnesplaten står det skrevet følgende:

Han drap, han åt, han elska blod

Men folkets lov han ei forstod.

Her ble slagbjørnen Rugg skutt

den 13. mai 1908

av Steinar Steinarson Ormerud

Minneplaten ble satt opp av Sør-Aurdal historielag.

Elven gjennom Hedalen heter Fossbrøtta, under Storrustefjell møter den Aurdøla fra Vassfaret og skifter navn til Urula. Under Storrustefjell der Hedalen og Vassfardalen møter Vidalen er det mange bjørnehi. På en veranda på gården Nordere Storruste hadde de satt opp en stjernekikkert på stativ våren 1962. Denne kikkerten forstørret 140 ganger, så bamsen ble klar og tydelig, slik at mange fikk se den komme ut av hiet og leite fram den første mauertua. I flere timer sto de og så på den, og alle detaljer kom klart og tydelig fram.

Bjørnehi utgravd i jordbakken er som regel binners verk. Binnene stiller adskillig større krav til boligen enn hannbjørner. Bjørnungene er små og hjelpløse når de blir født. Barselsenga måtte være god og varm. Sikkert er det også at bjørnen går oppreist på bakbeina med favnen full av mose og kvist, når madrassmaterialet skal transporteres til hiet. De fleste jordhi blir brukt bare en gang, for di regnvannet ofte ødelegger dem iløpet av sommeren.

I 1920 årene ble det skutt mange elger i Vassfaret med risp etter bjørneklør rundt halsen. Dette er en vanlig angrepsteknikk for bjørner. Den hopper opp på elgryggen og holder seg fast. Elgen segner om av utmattelse etter noen hundre meter, dersom bjørnen klarer å holde seg fast så lenge. Dette viser at elgen ikke er noe lett byttedyr. 1926 og 1927 var de blodigste årene i Vassfarstammen. Da ble det totalt skutt 9-10 bjørner. I 1932 ble det dannet en privat bjørnefredning. Takket være bjørnens venner ble det ikke skutt noe bjørn på de fredete arealene. En bjørn skal angivelig ha blitt skutt i stillhet i 1970. Dette er bare rykter, for ingen ting er noensinne blitt dokumentert. Ringerikes Blad forteller i 1975 at en bjørn har ruslet et langt stykke på en trafikkert bilvei i Hedalen, og passert bygdas eneste pukkverk.

Slagbjørn er en slags "hederstittel". Dette var magre og utlevde bjørner som pga alderdommen ikke klarte å ernære seg på vanlig måte. De klarete ikke å løpe fatt sau og elg i terrenget heller. De var oldinger som i desperat sult søkte inn til setre og hus for å finne mat. Den kunne slå inn seterdørene og ete krøtter på bås. Mange av slagbjørnene ble drept av sinte okser, som spiddet dem på hornene sine. Andre ble borte av seg selv, fordi de rett og slett ikke klarte å samle sammen nok mat å spise, for å overleve vinteren.

Ologhiet i Vidalen har vært brukt om og om igjen gjennom mange år. Det er gravd på flatmark, først rett ned også til siden under en aurhelle. Hiet ble funnet av seterjenta Olog Bakke ca 1840, da hun var på leiting etter sau som var savnet fra Beinsetra i Vidalen. Mikkjel Fønhus var med en lokalkjent og undersøkte hiet i 1921. Han ble da tatt bilde av i hi-åpningen, og bildet ble gjengitt i mange aviser de kommende år. Jaktjournaler forteller at hiet ble brukt flere ganger i tidsrommet 1910 til1950. Orloghieet er spessielt, fordi dette har et eget barneværelse. Det er gravd et lite sideværelse ved siden av hovedrommet. Dette er trolig gjort av en binne som ville ha med seg "fjorungen" en vinter til. Flere forskere har vært og undersøkt bjørnehiet, men det finnes ikke noe slikt beskrevet noe annet sted i hverken svensk, norsk eller finsk bjørnelitteratur.

Den mest kjente bjørnen var Vidalsborken, en stor lysegrå hannbjørn som levde i siste halvdel av 1800 tallet. Han var dristig, fryktet og berømt. En vettskremt mann fra Soknedalen så en gang denne lyse kjempen i ferd med å drepe sen stor elg. Sommeren 1891 fant storjegeren Per Maribo fra Strømsoddbygda ikke mindre enn 5 døde elger rundt Sandvannet i Vidalen. Lyse raggdotter på slakteplassene viste at alle var drept av den beryktede gråbamsen. Ved St.hanstider året etter skjøt Ole Juvet fra Sokna et langskudd i Bukollgrasinga som knekte ryggen på Vidalsborken. Litt etter fikk den også et skudd i nakken, og dermed gikk ferden til de evige jaktmarker.

Manseterene, Storrustegårdens fjellsetere, har en dramatisk historie. Mansetra fikk snart ordet på seg for å være det verste bjønnehølet i Valdres. I 1930 ble det ryddet store hogstflater av Pål Bagge. Flatene ble kalt Pålerønninga, de hadde godt beite og mye bær. Her ble det ofte sett en binne med en lys unge. Bare 2 % av Vassfarområdets brun bjørner er født grå. Ungen slo seg ned i seterbakkene og fikk navnet Manseterblakken.

Manseterblakken lot kuene være ifred, også sauer beitet side om side med blakken flere somre på rad. Men en grytidlig augustmorgen i 1942 ble det slutt på idyllen. En intens skramling av sauebjeller oppunder fjellet røpet at saueflokken var på vill flukt. Etter få minutter ble det helt stilt. Da tok bjørnen begge bjellesauene. Ingen var særlig høye i hatten da de gikk med et havrespann oppover i lia, for å prøve å samle resten av saueflokken. På en tømmervei knapt 100 meter unna setra møtte seterjenta saueflokken i vill fart mot setra. I samme øyeblikk hørtes tunge dump i bakken, det var bjørnen som kom i full fart. Seterjenta var mor til Edvard Elsrud og Edvard var med. "Nå må vi springe alt vi orker", sa hun. Like etter ble de innhentet av bjørnen. Da den så folk mellom seg og sauene bråstoppet den 10 meter unna dem. De fikk se en stor bjørn med lysgrå pels.

Dagen etter fant folk som vart budsendt fra bygda åtte sauer mellom setra og fjellet. Alle var drept av bjørnen. Øverst lå en død vær, de andre syv sauene lå med noen hundre meters avstand nedover mot setra. Midt i lia fant de de to bjellesøyene. Begge bjellene hadde bamsen revet løs og gjemt under torva. Med dette tok saueholdet slutt i de traktene. Manseterblakken søkte nordover i Vassfaret og det ble drept mye sau i årene som fulgte. Manseterblakken var blitt en skadebjørn. Og han ble dømt fredløs, selv bjørnefrederne var enige i dette.

En elgjeger møtte Manseterblakken like etter krigen. Hunden ble oppmerksom på storvilt og jaget. Jegeren løp etter, for det var tydelig at viltet var nære ved. På toppen av en kolle sto jegeren plutselig 150 meter unna bjørnen. Den var lysegrå i pelsen, nesten hvit, lav og lang. Den sto og spiste bær. Plutselig var den klar over besøket og gikk mot jeger og hund. Jegeren var redd for å skyte hunden som var rett i skuddlinjen, og skjøt heller i berget bak bjørnen. Bjørnen snudde seg og plutselig forsvant den. Mye tyder på at denne bjørnen er i live den dag i dag, for bjørner i det fri kan bli 70-80 år gamle. Manseterblakken har fartet over store områder og lange strekninger. "Hallingdølen" kunne i september 1959 fortelle om en gammel blakk bamse som mange mener bare lever av sau.

Omkring 1840 levde det en ekte slagbjørn i Vassfaret. Den ble kalt Styggsvarten for di den var svart, radmager og stygg. Et utyske som flere år gjorde livet surt for budeiene på Aurdalssetra. En natt lå Olea sammen med Olaug og sov i bua, da de hørte et brak fra fjøset. Det var Styggsvarten som slo inn fjøsdøra. Jentene løp ut i den mørke august-natta med tyrifakler og så tydelig slagbjørnen, som hadde drept en sau og jaget resten av flokken til skogs gjennom den splintrede fjøsdøra. Men Olea var ikke skvetten av seg. Hun jaget bjørnen på flukt, sikret seg den døde sauen og samlet innigjen saueflokken som var rømt. Husbonden ble budsendt og han laget et slagbjørnle i fjøsdøra. Dvs han laget spor i dørkarmene og teljet tykke tømmerstokker som passet i disse sporene. Når de var på plass kilte han dem fast øverst.

Neste natt angrep Styggsvarten storfe fjøset, men Olea var påpasselig og jaget den straks. Et stort bål ble tent foran fjøsdøra. Jenten hørte bjørnen bryte skigarden i raseri. De klatret opp på fjøstaket, derfra kunne de se den i lysskjæret. Styggsvarten lå ved møkkhaugen og ventet på at bålet skulle dø ut. Men Olea og Olaug hadde på forhånd båret en hel vedstabbel opp på taket, og gjennom natten kastet de stokker på bålet. Historier om denne slagbjørnen er nedtegnet av flere, noen av dem er omtalt i Norges Jeger og Fiskerforenings Tidskrift i 1931.

Bjørnen i dag står overfor fire farer i Vassfaret. Hvis forskere og fotografer fortsetter å forfølge bjørner i parringstia, kan denne formen for forfølgelse hindre at bjørnestammen formerer seg. Hvis ikke saueproblemet blir løst ved fellesbeiter e.l kan bjørnen bli skutt av saueeiere. Hvis der oppkonstruerte motsetningsforholdet bjørn/skogbruk blir lagt til grunn for midlertidige vernetiltak, kan bjørnestammen bli utryddet i stillhet for å unngå varige restriksjoner. Hvis ikke Vassfaret kontinuerlig kultiveres ved foreksempel flatehogst, blir det lite mat for bjørnen. Vassfaret blir da ikke lenger et sentrum og samlingsted for bjørnestammen, og den blir dermed spredt for alle vinder og går til grunne.

Bjørneringer, bjørner som var ringa inne, sto i gamledager høyt i kurs som salgsvare til rike folk som ville hete bjørnejegere. Og for skogsmenn var det mang en gang en god ekstraskilling å tjene når de hadde vært så heldige å ringe inn en bjørn. For en slik bjørnering kunne det betales opptill 500 kroner. Det var sjølvsagt rike menn med særlig stor interesse av bjørnejakt som kjøpte slike ringer. I "Ringerikes Ugeblad" 1847 sto følgende: To store velbehandlede ferske bjørneskinker eller lår kjøpes. Men det gikk nok ikke fort nok med å få tak i bjørneskinkene, for noen dager senere sto det i samme avis: Hundre spesidaler utlover jeg til den som kan påvise et bjørnehi. Han ville sansynligvis sjøl skaffe fram bjørneskinkene.

Den største bjørnejegeren fra Ådal var Bendik Amundstua. Steinar Steinarson Ormerud og Tunga-kara fra Flå. Ole Ellingsen Juvet fra Brekkebygda. Krist Skytter trolig fra Ådal har 80 bjørner på samvittigheten. Ole Eriksen Haugen fra Brekkebygda har felt 40 bjørner. Knut Berg fra Sokna. Kolbjørn Opsal fra Gulsvik, Elling Tørrisdokken og Hans Moviken fra Krødsherad. Knut Hermansen Ildjarnstadhaugen fra Hedaleb hadde 6 bjørner på 3 jakter. Micael Kolbjørnsen Sønsteby fra Flå.

Utsikt over Vassfaret med Aurdalsfjorden mot Bogen.

27. august 1954 ble skogsreservat Buvasslia ved Bringen opprettet. Med dette markerer samfunnets sentrale myndigheter bevaringen av Vassfaret og sitt ansvar for denne dalen. I 1964 kom naturverneombudet med sin innstilling om landskapsplan for natur og nasjonalparker. Her pekte man på at i Vassfaret kunne det opprettes en nasjonalpark, også den ville være meget verdifull i tillegg til de fjellparkene som var planlagt. I midlertid var det vanskelig å fremme et slikt forslag fordi nasjonalparker etter loven stort sett må ligge på statens grunn, og i Vassfaret var hele området privat. For å oppnå et effektivt vern av området ble det foreslått opprettelse av et rent urskog-reservat. Stopp i hyttebygging over større areal, restriksjoner på hogsten, spesielt i liene. Det måtte også bli totalfredning av bjørn, stopp i utbyggingsplanene av vannkraften i Vassfaret, samt alle former for masseturisme.

I 1971 gikk forfatteren Mikkjel Fønhus og Ivar Sørlie fra Hedalen i spissen for en aksjon om at Vassfaret skulle bevares. De krevde vern mot kraftutbygging, totalfredning av Bukollen og Bringen og begrensing av flatehogsten. De ga også uttrykk for at bjørnestammen måtte bevares, og 28. mai 1971 ble bjørnen fredet i Oppland og Buskerud. Det ble også gitt tilskudd fra staten for å kunne stenge veien for turisttrafikk, slik at bjørnen kunne ferdes fritt. I 1972 henstilte Norges naturvernforbund til miljøverndepartementet om raskt å finne fremme en verneplan fordi både hyttebygging og skogsdriften nå truet restene av de tidligere relativt uberørte Vassfarområdet.

Det var imidlertid ikke bare hytter, veier og flatehogst som truet dalens skoger. Kraftutbygging var i tillegg en økende fare. Mange fryktet at et eventuelt vedtak om kraftutbygging ville ha vært dette naturlandskapets dødsdom, men i 1973 ble Vassfaret evig vernet mot kraftutbygging. I 1973 ga også Norges naturvern uttrykk for at nå måtte det gjøres noe av myndighetene for å verne skogstraktene mellom Hedalen og Hallingdal. 1. september samme året la miljøverndepartementet fram sitt syn på vernet av Vassfaret. Man foreslo ca 300 kvadrat kilometer med forholdsvis milde restriksjoner bortsett fra ca 40 kvadrat kilometer i det sentrale Vassfaret. De hadde allerede 22. mai 1974 vedtatt midlertidig forbud mot hyttebygging i Vassfaret - Vidalen med tilegnede trakter. Da dette skjedde var det alt bygget ca 1 000 hytter i og rundt disse terrengene.

Det fantes grov fisk i Vassfaret før i tiden. På bildet til over ser du Olav Eriksen og Knut Slettebråten med en rugg på ni kilo.