Med Marius til Store Fiskelaustjern

 

Marius er trivelig turselskap for både to og firbeinte. På lørdag parkerte vi ved Strømsoddveien og gikk inn til Stalla. Jeg var litt usikker på om det var noe parkering som var brøytet opp dersom bommen var låst. Det viste seg å være både parkeringslomme og bom som stå åpen.

Det var skikkelig vårstemning med flommende bekker og en god nesten sommerlig temperatur.

Jentene syntes badesesongen var godt i gang allerede.

Bella var noe mer ivrig enn Hailey til å løpe rundt i bekken, mens Hailey heller la seg ned.

Veie var bar mesteparten av turen opp mot Store Filkelaustjern.

Men der det var endel skygge, så lå det fremdeles litt snø i kantene.

Endelig oppe ved Store Fiskelaustjern. Slo vi oss litt ned ved grillplassen for å nyte sola. En liten sjekk på kartet på telefonen så fant vi ut at vi kunne prøve oss på en liten runde isteden for fram og tilbake tur. Nederst kan du se kart over runden vi tok.

Ikke hadde vi med bålved eller noe å steike på bålet. Ikke drikke engang, den flaska hadde Marius plassert godt i bilen. Vi lærer liksom aldri å ta med oss litt drikke på tur. Men på søndagen hadde han med seg sekk med vannflaske på runden vår. Jeg må jo si at det var et lurt valg. Han er litt mer vant til å trene hen enn meg, så er nok litt mer bevisst på drikke ved aktivitet enn meg.

Jentene tok en liten pust i bakken for å lade opp batteriene. Eller mest til ære for fotografen, for å være ærlig.

Kjekt å være på tur om våren, da er alle bekker overfylte og de har mer enn nok drikke å ta av. Jeg for min del drikker ikke smeltevann på tur. Men om høsten kan jeg drikke av bekker i fjellet. Og i år skal det bli mange turer i fjellet på meg og hundene.

Som seg hør og bør når man er med meg på tur... ja trodde du vi fulgte den ordentlige veien helt rundt? Nei man må ta en litt alternativ løsning for å finne bilen.

For å være ærlig så er nok stien mest synlig når det ikke er snø lenger, men på kartet på telefonen så var det en stiplet strek der, så da er det jo en sti der da...

En stund var det oss og elgen som holdt fortet. Elgen hadde virkelig tråkket rundt der. Og godt var det, for ellers hadde det blitt noe mer vabbig en vi måtte gjøre.

Vi nøt litt utsikt ute på ei gruppe, satte oss på hver vår varme stein og bare nyter sola.

Du veit det er godt når til og med hundene la seg ned i lyngen.

Vi fulgte kanten av hogstgruppa nedover.

Brått var vi nede ved veien igjen og kunne finne bilen en kilometer lenger bort. Runden ble på nesten ei mil og passelig lang. På kvelden var vi litt småsigene og varme i kinna. Planen for søndagens tur var lagt.

Den tiden av året

Så var det denne tiden på året igjen. Pollensesongen er i gang og snart avløser det ene treet det andre. Ifølge norsk folkemedisin kunne man legge oreblad i skoene som middel mot såre føtter og fotsvette. I Trøndelag ble det innerste laget av barken tørket, pulverisert og strødd på brannsår. Askelut av oretre ble sammen med ister blandet til en salve som ble benyttet mot ryggverk. Or blomstrer meget tidlig. Tidspunktet for blomstringsstart er avhengig av temperaturen og vil derfor variere fra år til år og fra sted til sted. Vanligvis starter or blomstringa i slutten av februar sør i landet, men i mildere vintre kan pollenspredninga begynne allerede i januar. Pollen fra or gir allergiske reaksjoner hos mange. Om du lurer, jeg merker det...

I helga har det blitt turer langs veien og inn i djupe skauen helt utenfor både stier og allfarvei. Etter ei oppdatering på klokka mi fant jeg ut at det var kommet en måling på fysisk alder. Spent kikket jeg der, men det viste seg at den kun tok aktiviteter som var satt i gang som fotvandring eller annen aktivitet. Ikke om man hadde mange tusen skritt om dagen. Helgene i det siste har vært veldig aktive med over 20 000 skritt og uka har jeg passert 15 000 hver dag. Jeg ble litt skuffa over målingen på fysisk alder, så jeg får være flink å starte trackingen når jeg går med hundene framover, så får jeg se hvordan jeg ligger ann.

Det nærmer seg våren hos meg også. I helga ble det mye snø borte fra jordene og elva slo sprekker i isen. Smeltevannet brøyter seg fram der det vil. Hestehoven har kommet flere steder og nå har det smeltet såpass ved bekken i jordekanten at den snart dukker opp der også regner jeg med.

En ettermiddag gikk vi helt ut til Veme for å se på fossen der og kanskje få til noen bilder i solnedgangen. De helt store fargene i solnedgangen ble det ikke, selv om skyene var tilstede. Vi listet oss ut på gamle grunnmuren som ligger nesten ute i fossen når det er mye vann. Nå sildret den ganske rolig forbi.

Veme Bruk omfattet tresliperi, mølle og sagbruk. Kvernvolden er allerede nevnt i 1738, da Veme eide 1/2 fossefallet. Bruket var eid av Ole Christian Oppen (1852-1880). Tresliperiet brant i 1880 årene. Mølla ble solgt og Saga revet. Kraftverket på Veme bygd i 1889 leverte strøm til Hønefoss. De som sto bak dette kraftverket var Oppen, Waagard og Thisted. Produksjonen var på 104 kw, og 3 faset vekselsstrøm. Hønefoss fikk eget kraftverk i 1912 med kraftstasjon i Åsa. Driften av kraftstasjonen på Veme opphørte i 1955.

1910 ble det bygd en Kjerrat på Veme for 13 000,- kroner. Det var skogeierne i Soknavassdraget som bygde denne. De kunne da ta opp grantømmeret og laste det på Veme stasjon. Hvor det gikk med jernbane til Ådalsbrukerne. Kjerraten ble lite brukt og i 1918 ble det vedtatt med 43 mot 21 stemmer at den skulle selges til nedriving for kl 15 000,-

1910 ble det bygd en Kjerrat på Veme for 13 000,- kroner. Det var skogeierne i Soknavassdraget som bygde denne. De kunne da ta opp grantømmeret og laste det på Veme stasjon. Hvor det gikk med jernbane til Ådalsbrukerne. Kjerraten ble lite brukt og i 1918 ble det vedtatt med 43 mot 21 stemmer at den skulle selges til nedriving for kl 15 000,-

Det som er bygget i stein står nesten for evig, så denne muren kommer til å vare i mange år til, før restene blir helt borte.

Men det er en god del mer som også er på den tiden av året, eller denne tiden av året om du vil. Det er skitne gulv. Jeg kunne sikkert stått klar med vaskebøtte og svamp hver gang hundene skulle inn. Om det var for de småturene de har ute på egenhånd, eller det er etter de lengre turene bygda rundt. Men jeg velger nå heller å ha en litt makelig holdning til reinhold en måneds tid i året. Går en runde med kost og feiebrett når det blir for ille. 

Jeg sliter litt med å se fryktelig mange positive sider ved våren, men bare det tørker opp ute og pollenet har flydd sin vei. Da er jeg i 100 igjen. Planene er mange og jammen har jeg og Marius fått lurt med oss Merethe på en helgetur midt i juni. Vi skal gå og hun skal kjøre til andre enden og plukke oss opp. Nå gjenstår det bare å sjekke ut overnattingsmuligheter i nærheten. Ja for det er liksom ikke helt i nabolaget vi skal på tur.

På sommeren er det lange lyse netter, så da er det ikke så farlig om det er litt seint når man kommer fram til målet. På sommeren er det bare å nyte... Sånn sett så har det vært en flott vår, med mye bra turvær og en helt grei temperatur. Nå begynner det å bli såpass lite snø i skauen at en kan godt ta seg noen runder utenom veier og stier også. Det er bare innimellom en må vabbe litt.

I dag har det vært litt forskjellig vær, så det ble middag og litt husarbeide før det ble en rund om hengebrua.. Jeg rakk hjem før det ble mørkt, så nå kan en snart slå ut håret og reise på tur etter jobb uten at det er mørkt før en er tilbake til bilen igjen. I morgen ville Ingun bli med meg og Anne på tur med Otto. Det blir nok litt skauleis så de får løpt av seg litt energi.

Nyt tirsdagskvelden!

Gåten

 

Lillemor Lundgren føler en stor indre glede og dyp tilfredshet på skogturen midt i hvitveisblomstringen. Men de gode følelsene skifter til gru og forferdelse når hun finner liket av en kvinne under en gran. Det må ha skjedd et mord.Den døde kvinnen likner Lillemor. Hun er faktisk en tro kopi av henne selv som ung. I det samme hører Lillemor kvister som knekker. Er det et skogsdyr. kanskje en elg? Eller er det morderen på flukt?Gåten er en samtidsroman med høyt spenningsnivå. Jakten på morderen er bare et av mange dramatiske høydepunkter. Etter hvert blir vi bedre kjent med Lillemor og hennes innlevelse i den myrdede kvinnens dramatiske situasjon og forsøk på å forstå henne. Til slutt blir Lillemor nødt til å ta stilling til spørsmålet: Er hun gal, eller er hun besatt? Kan de dødes sjeler ta bolig i levende mennesker?

Eh... har var det så mange forskjellige folk, så mange temaer og så mye rot og rør at jeg holdt på å legge fra meg boka mange ganger. Men i og med at den ikke var så tjukk så ble det til at jeg leste den ut... uten at jeg egentlig skjønte hva som var ment med tittelen. Styr unna.

Brått kom ulven

 

For at Otto skal få litt selskap på tur og Bella får noen å aiere rundt med , så ble det tur med Anne en dag forrige uke. Hailey er ikke så fornøyd med mye aiering, så hun og Ronja ble hjemme.

Etter litt hilsing gikk de fint i bånd til vi kom til hoppbakken, der de slapp løs.

Bella sier fra når Otto ypper litt i overkant, eller så er hun ikke helt dott hun heller. 

Hun lå like mye på bakken som det hun løp rundt.

Når det er snø kan de jo bare holde på, men nå begynner det jammen å tære på snøen til tider. Det blir mer og mer søle for hver dag en er ute på tur.

Litt artig å se at Otto bruker de samme knepene på Bella som hun bruker på Hailey.

Det er ikke mye låting på dem heller. 

Så var Bella på beina og Otto var ikke fult så sjef lenger.

De var raske til å følge etter når vi gikk etter.

Vi hadde tenkt å gå innover i skiløypa, for nå regnet vi med at skisesongen var over innover mot Igletjern.

Da var det bare å komme seg på beina for å holde følge videre.

Det var hit vi skulle?

Det skulle ikke mange meterne til før Otto slett ikke var like hvit ennå.

Vi rakk ikke helt at Igletjern badet i kveldssola.

Litt seinere på turen skjønte vi hvorfor hundene var veldig ivrige snusere til tider.

Må bare sjekke hvilken vei vi fortsatte når de stoppet for å snuse.

Vi gikk opp til hytta, for der hadde ikke Anne vært oppe tidigere. 

Vi hadde tenkt å gå om Svartputt tilbake, men der var det i overkant mye snø ennå. Det får bli litt nærmere sommeren.

Solas siste stråler, men det er ennå en stund til det ble mørkt. Bella og Otto brukte hver ledige stund til leik. 

Hadde det vært hogget litt mer langs vannkanten så hadde utsikten blitt riktig så bra. Vi starter retning til Svartputt, men det viste seg å være litt i overkant med snø. Vi ble enige om å svinge tilbake i retningen mot skiløypa igjen. 

Når man går og vaser skauleis i endel snø, så ble det plutselig mye spor. Otto og Bella løp foran oss, men Anne kommenterte noe store spor som krysset der vi gikk mellom buskene på leiting etter skiløypa. Jeg synes de var i største laget til Bella å være, så jeg fikk henne til å tråkke vedsiden av, for å dobbelt sjekke at sporene ikke tilhørte henne. Ikke vet jeg om noen som har større hund enn Bella her omkring heller. Så da må det være en streifulv vi så sporene til.

Ny dag og ny tur i skuen...