Molybdengruvene i Sørumåsen

Gruvetur i ukjent terreng... litt skuffende at det ikke var mer gruver å se enn det lille som var. Men det var en flott tur for alle sammen.

17. mai er ingen festdag for meg, så når Merethe skulle jobbe og Marius lurte på om vi skulle gå en tur mens vi ventet på at hun skulle bli ferdig på jobb, slo jeg til. 17. mai ble avsluttet med middag på Mortenskro når hun var ferdig. Knallvær og skikkelig kos var det hele dagen. 

Når vi kom opp på parkeringa så fant Marius ut at han hadde vært der tidligere, han hadde vært på sykkelløp der. Ja ja så ble det tur på kjente stier for en av oss avlikevel.

Vi gikk først rundt vannet før vi gikk runden som gruvene var.

Det ble litt oppover og nedover, så dagen ble en tur i kupert terreng.

Drammen by

Den eneste utsikten på turen var mot Drammen by

Til første demninga vi så gikk det en avstikker av selve stien oppover. Vi gikk over bare for å kikke egentlig.

Temperaturen var bra gjennom dagen, da stien gikk mye i skyggefulle partier med solglimt. Vann mulighetene var spredt på hele runden, så hundene led ingen nød.

Forholdsvis kaldt vann, så det fristet ikke til bading på de firbeinte heller. De holdt seg til vassing.

Dammen var knutepunktet mellom begge rundene vi gikk.

Krysset gjennom noen gjerder til gruveområdet før vi begynte på stien rundt vannet.

Dagens første pause ble tatt i enden av Skapertjern på Tjernsløkka. Det var lite vann der også så vimåtte gå litt lenger bort for at hundene kunne bade.

Idyllisk vann som fremdelesvar iskaldt.

Det var godt med kaldt drikke, jeg hadde fylt ei flaske halvfull med vann dagen før og puttet i fryseren. Så var det bare å fylle den full av vann på morgenen før jeg dro hjemmefra. Da hadde jeg kaldt drikke hele resten av dagen.

Vi hadde ikke dårlig tid, så vi ble sittende å nyte sola og utsikten en stund.

Bella og Hailey satte pris på avkjøling og vann. Flott turterreng for hunder der, da drikkemulighetene var mange.

Breie turstier så si rundt hele vannet

Den ene veien gikk vi oppe på åsen, men når vi skulle gå tilbake valgte vi stien som gikk helt i vannkanten mesteparten av tiden.

Det var ikke mange fuglene langs vannet

Etter hvert så nærmet vi oss gruvene

Når vi vendte kursen mot gruvene så kom utsikten over Drammen tilbake.

Så svingte vi av veien og ned stien ned mot gruveområdet.

I Sørumåsen kan man finne rester av et stort gruveanlegg. Både gruvesjakter, steinfyllinger og mange murrester etter ulike anlegg er fortsatt godt synlige. Sørumåsen består stort sett av Drammensgranitt. I granitten finner vi imidlertid det sjeldne mineralet molybden. Molybden ligner bly, men er litt lettere. Bly smelter ved 327 grader, mens molybden smelter først ved 2620 grader.

Når vi var på Geologisk museum i Oslo fantvi jammen en klump med Molybdenitt, det var litt gøy.

Molybden er bløtt og smidig. I stållegeringer gjør molybdenet materialet hardere og seigere. Det er også meget motstandsdyktig ved høye temperaturer og blir brukt til rakett- og jetmotorer, kanoner, spesialverktøy og smøremiddel. I aluminiumsindustrien inngår også molybden som en viktig bestanddel fordi det gjør produktene mer smidig.

De første funnene av molybden i Sørumåsen ble gjort allerede i 1918. Da ble forekomsten mutet og registrert hos bergmesteren på Østlandet. Å mute betyr å melde fra om funnet og søke tillatelse til å sette i gang drift. Driften i Sørumåsen startet trolig rett etter at funnene ble gjort, men den varte bare noen få år på grunn av nedgangen i konjunkturene etter første verdenskrig.

Under andre verdenskrig ble det ny drift i åsen. Gruvene var viktige for tyskerne. Det var få forekomster med molybden i Europa, og de trengte molybden til krigsindustrien. De forberedende arbeidene startet allerede i 1940. Det tok lang tid å reise anlegget som besto av mange spesialbygninger. For å utvinne molybdenet, ble det bygd et flotasjonsverk (daglig kalt «vaskeri») som hadde kapasitet på 80 tonn råmalm i døgnet. Driften startet i 1944. På det meste var det sysselsatt 95 arbeidere og 7 funksjonærer.

Området viser tydelige spor etter driften. Hovedveien går fra vestsiden av Skapertjern og i slynger nedover og ender ved inngangen til hovedgruva. Langs hele veien har det ligget flere bygninger, og man ser også tydelige rester etter et dagbrudd. Den nederste sideveien fører fram til restene etter administrasjonsbygget, laboratoriet og et par boliger. Der står også restene av transformatorkiosken, en gang et tydelig landemerke oppe i Sørumåsen, før den ble skjult av vegetasjonen.

Gruvegangene gikk dypt inn i fjellet. Hovedstollen var flere hundre meter lang, og ut fra den var det mange mindre sidestoller. En 40 meter dyp sjakt førte opp i dagen omtrent midtveis, og en annen sjakt sørget for ventilasjon. I området ved hovedgruva lå viktige driftsbygninger, spise- og hvilebrakka og «vaskeriet»; sistnevnte var et byggverk av store dimensjoner.

Fra gruva ble den brutte malmen ført ut av tunnelen på lave gruvevagger drevet av et elektrisk lokomotiv. De utsprengte steinmassene ble knust til pukk og så malt til fine sandpartikler før det gikk gjennom en prosess i vaskeriet. Sluttproduktet ble fylt i 40 kilos papirsekker og kjørt til Spikkestad stasjon med hester forspent lave sleder (brigger).

I løpet av halvannet år ble det utvunnet knapt 17 tonn molybden i gruvene. Siden produksjonen fant sted mot slutten av krigen, fikk leveransene trolig ingen betydning for den tyske krigsmakten. Etter kapitulasjonen ble gruvene beslaglagt av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Videre utvinning av molybden var ikke lønnsomt. Det ble en kort tid gjort forsøk på å bruke anlegget til annen småindustri med produksjon av loppepulver og søtningsstoffet sakkarin. Til slutt ble hele anlegget kjøpt av en grosserer som solgte det mest verdifulle. Resten ble auksjonert bort i 1949.

Hundene satt og ventet mens vi sjekket ut gruveåpningen

Jeg hadde trodd det hadde vært flere merker etter selve gruvene og ikke bare grunnmurene etter forfalte bygg.

Jeg savnet også noen plakater over hva de forskjellige byggene hadde vært.

Noe kan man gjette seg til etter beliggenheten

Andre ting er ikke fult så innlysende

Vi gikk litt i terrenget uten stier, for en kunne skimte ting mellom trærne

Til slutt tok vi stien som Marius hadde syklet ned igjen til parkeringa

Fra Drammen og oppover dalen mot Eiker

Her var ikke stien så brei lenger

Stien krysset inn på den nye turstien som er laget i en gammel jernbanetrasse

Mellom bergveggene her steika sola skikkelig

Det var vel ikke til å komme fra at det var godt med litt skygge til tider.

Det var noen tuneller på strekket til bilen