Juleskikker

 

Julaften er vanligvis ikke avmerket på norske primstaver siden feiringen av julen for det meste var knyttet til julenatten og første juledag. Det viser hvor sterkt de gamle hedenske og katolske tradisjonene omkring julen og julefeiringen satt i folk.

Julefeiringen har røtter i en eldgammel fest omkring vintersolverv for å ønske solen velkommen tilbake og for å få god vekst og grøde i det kommende året. I Snorres saga om Håkon den gode fremkommer det at den kristne og den hedenske julefeiringen på 900-tallet fant sted til samme tid. Med innføringen av kristendommen ble julen en minnefest for Jesu fødsel.

Helt fra hedensk tid har lys og ild spilt en stor rolle i julefeiringen. I tillegg til å skape hygge og varme, skulle lyset beskytte mot onde makter. Ifølge folketroen var oskoreia meget aktiv julenatten, og noen måtte være våken hele tiden for å passe på at lysene alltid brant. For å beskytte seg kunne man også kaste stål i brønnen og male tjærekors i pannen og på korsbenet.

Man kunne også lese varsler om fremtiden på julaften. Var det mildt nå, ville det bli en mild vinter, og hvis natten var klar, skulle det bli et godt multeår. Ifølge folketroen kunne man også lese varsler av juleneket, som det mange steder var skikk å sette opp julaften. Ved å se hvilke fugler som satte seg i neket først, kunne man lese varsler om neste års kornhøst. Juleneket skulle også beskytte mot onde makter.

I katolsk tid frem til reformasjonen var det vanlig å dra til midnattsmesse i kirken. Fra gammelt var det også vanlig å lese juleevangeliet høyt i hjemmet på julaften.

Å skyte inn jula

På 1800-tallet var det tradisjon over hele landet «å skyte inn jula» i tillegg til at kirkeklokkene ringte jula inn. Da ble det skutt ett eller tre skudd fra gårdene. Noen skjøt for å markere starten på julehøytiden, andre trodde at skuddene jaget bort onde makter.