Fjelltoppjakten på Sørbølfjellet

 Tenk at sjansen bød seg for ennå ei snøfri helg i fjellet. Lørdag var det overskyet og huset så ikke akkurat bra ut. Med mye fint vær så blir husarbeide nedprioritert til nærmest ikkeeksisterende. Nok av dårlig turvær man kan benytte til det. Etter en sein fredag kveld, ble det en sein morgen. 

Egentlig hadde jeg tenkt en tur på Norefjell, men Hr yr mente det kom til å blåse fryktelig der. Så jeg tenkte at Sørbølfjellet måtte være ypperlig, der er det alltids forholdsvis lunt om man unngår toppene.

Det var ikke en sjel på fjellet som jeg så, så da ble det fritt fram for Bella og Varga. Hailey var igjen hjemme. Var litt uvisst hvor lang turen kom til å bli, så da fikk hun være inne hjemme. 5 kuldegrader da vi dro hjemmefra så det kunne være iskaldt i fjellet.

Men det var det ikke. Når vi parkerte ved Tusenmeteren viste gradestokken i bilen 0 grader. Jeg vurderte vindjakke fram og tilbake litt, og det endte opp meg at jeg tok den med meg. Det var jeg glad for når jeg nærmet med Skardavarden og vindværet kom også. Det blås ikke så mye, men den vinden som var viste seg å være iskald.

Men før vi kom så langt var det bare å kle av seg. Jeg gikk i bare ullgenseren og var mer enn varm nok. Stien oppover var full av is til tider. Set gikk greit å hoppe fra stein til stein, for de var tørre og ikke glatte.

Fjellene i det fjerne var dekket av snø, så det er nok ikke lenge før den kommer hit heller.

På veien oppover var det mye isdekte steiner i stien, så til tider valgte jeg å gå utenfor stien. Til tross for gode sko, så sitter de ikke på rein is.

Jeg gikk til høyre ved den store steinen, som jeg pleier. Men jeg gikk ikke der jeg pleier, så dagens runde var ganske ny helt til vi kom til Harehopp.

Sola varmet og vi koset oss veldig langs vannet som hadde tjukk is på seg. 

Sola var nesten for skarp og se imot, så jeg skulle virkelig hatt solbriller. Men det er vel en ting jeg aldri bruker. 

Første del av turen var nydelig, sola varmet og himmelen var blå på alle kanter.

Jeg svingte av fra stien som går langs vannene innover, for å skrå oppover mot toppen. Som regel går jeg lenger innover, men da må man klatre brattere for å kommet til toppen.

Men runden ble på 8 kilometer i lettkupert terreng.

Helt på toppen der skal vi, så vi fikk da høydemeterne våre i går også.

Ser nesten ut som jentene nyter utsikten de også.

Når man er på fjellet, så er det alltid en topp bak toppen

Noen fordeler har man når man er på tur der man har vært mange ganger tidligere. Man slipper å sjekke kartet, selv om man tar en retning man ikke har tatt tidligere.

Jeg hadde kun framme telefonen for å sjekke fjelltopp appen. Viktig å ikke glemme selve innsjekkingen når en førts var på tur på de kanter. 

Siden jeg hadde skrådd opp tidligere enn jeg pleier å gjøre, så var det en topp for tidlig når jeg tok fram telefonen. Det var ennå 575 meter i luftlinje til innsjekkingen. Så da var det å gå ned litt for å klatre opp på riktig topp.

Det var spådd litt skyer mot ettermiddagen, og ved ett tiden begynte vi å se litt til dem.

Det ble veldig mange bilder iløpet av turen.

Så var vi oppe på Skardsvarden 1284 moh og jeg kunne sjekke inn på fjelltopp nummer 87 siden jeg startet med dette her. Disse toppene er fordelt på 8 fylker, så jeg er godt fornøyd med innsatsen.

* *

Det blås litt på toppen der, men for en utsikt 360 grader rundt deg. Og ikke minst det var en skikkelig Hallingvarde som Bjørn sier. Jeg skal være enig i det, det er få som kan bygge varder som Hallingene.

Jeg fortsatte innover fjellet for å lage en runde før jeg kom ned ved Harehopp, var planen. Håpet ikke skyene skulle bli for mange, for etter klokka hadde jeg god tid på denne runden.

Jeg storkoser meg i slikt terreng hvor man kan gå hvor man vil uten å måtte følge stier og merkinger.