Bårnåsåsen over skauen hjem

Når man skal på tur på søndagene så bør man gå tidlig på dagen, ellers hender det at trafikken blir så tett at det er problemer med å komme over riksveien igjen.

Jeg hadde tenkt å gå opp til Bårnåsåsen en dag etter jobb, eller i helga. Men så ble ikke helga helt som jeg hadde tenkt. Men søndag da var det klart for en tur opp på Bårnåsåsen. 

Jeg var optimist og gikk for joggesko på turen, og det gikk stort sett greit mesteparten av runden. Ja det ble en runde etterhvert som jeg kjente at formen var bra. Hadde først tenkt å gå fram og tilbake, da hadde det gått greit med joggesko.

Sola skinte ikke, men jammen var det varmt nok å gå oppover. 

Når det er noen år siden det har blitt hogget er det ikke fult så mye kvist å tråkke i lenger.

Holder man seg oppe på rabbene så er det bart også.

Men det er ei dump man må ned i for å komme seg opp på den neste toppen. Der var det snø som jeg hadde regnet med.

Varga og Bella var oppe før meg, så de satt og ventet på meg når jeg krabbet meg oppover. Det er ganske bratt oppover siste hellinga der. Patran ringte når jeg kavet meg oppover. Hun lurte på om jeg var ute på tur. Jo jeg var jo det, hørte du jeg peset. Ja det hadde hun. Den gode formen jeg hadde, er blitt borte, men når grunnformen ligger inne, så kommer den ganske raskt tilbake når man legger ned litt trening.

Varga var ikke mye hvit når vi kom hjem fra turen. På grusveien siste stykket var det skikkelig sølete.

Varga la seg ned i lyngen selv om jeg ikke tok noe pause på turen. Det ble noen korte fotostopp, ellers var det jevnt sig hele veien.

Når jeg sjekket bloggen så var det omtrent akkurat et år siden jeg og Hilde hadde tatt turen. Resten av året hadde ikke jeg vært der gitt. Det fine der er at su har mange valg på veien hjem. I områder uten stier, er det bare å gå etter magefølelsen.

Rart det ikke er flere som tar turen, det er den utsikten på toppen der.

Imponert over den nye linsa på kamera på mobilen min, det var virkelig verdt investeringen min.

Hytta blir mer og mer shabby for hver gang jeg er innom.

Du verden hvor flott det måtte vært når hytta var ny.

* *

360 graders utsikt

Jeg har gått den retningen jeg valgte på søndag før også. Da gikk jeg og Marius inn til Sverri før vi fant veien som bringer en ned til Saraplassen igjen. Ned til Sverri hadde jeg ikke tenkt meg, da måtte jeg over en bekk husket jeg. Så jeg kuttet retningen litt, så jeg gikk i retning veien med en gang.

Første bekken gikk greit å komme seg over, den var ikke så brei.

Når isen holder både Varga og Bella, da holder den meg også tenkte jeg.

Her var det noen som hadde jobbet jevnt.

Her er det bare å gå rett frem helt til hogstgruppa er slutt. 

Jeg gikk inn på kartet for å finne korteste retningen til veien. Jeg visste at nede i dumpa her gikk det en bekk. Spørsmålet var bare hvor dyp og brei den var akkurat her, eller om jeg hadde flaks så isen lå ennå. Det har vært forholdsvis bra med smelting de siste ukene.

Bekken var våt, bekken var brei, og veldig uvisst om hvor enkelt dette her ville bli.

Men jeg hadde flaks for en gangs skyld, naturen selv hadde skaffet meg ei bru.

På andre siden av bekken kom vi inn på en lastebærervei som jeg kunne regne med å følge bort til grusveien.

Veien ble forholdsvis våt til tider, isfull og gjørmete. 

Så traff vi grusveien, men den var mer klinete enn jeg regnet med.

Jakttårnet står året rundt,

Andtjern var fremdeles islagt.

Allerede nå skjønner jeg hvordan hundene kommer til å se ut når vi kom hjem. 

Jeg har gått der mange ganger tidligere, så jeg vet når vi nærmer oss bebyggelsen igjen. Da ble det bånd på dem til vi kom hjem.

En god runde på 9 kilometer i ulent terreng, mye utenfor vei. Jeg brukte snøtt tre timer på denne runden.