Hvor mye man enn prøver

Så ble det alt for raskt vinter i fjellet i år. Jeg har vært optimist og trodd at den blir borte igjen. Hver dag har jeg tittet på web kameraer på nettet, men det blir ikke mindre snø i veiene, så da er det mer enn nok snø å vabbe i i terrenget.

Det har vært mye de siste dagene, og ikke alt trenger å skrives om. Men nå blir det litt blogging og bilder igjen. Planer for helga er lagt, så nå håper jeg bare at Hr Yr har bestemt seg for å ikke endre det været denne gangen.

Her er ikke snøen kommet ennå, men siden jeg har lagt om til vinterdekk så kan jeg egentlig ta turen dit jeg føler for. Jeg har funnet et turmål på Instagram som jeg og Helle har planer om å utforske det territoriet på lørdag. Tur blir det i det minste, om det blir den vi har tenkt eller om det blir et annet sted gjenstår å se.

Jeg syntes det var givende å ha et turmål i år, alle toppene i Mikkelløypa, som jeg klarte å fullføre. Så jeg tror jeg skal ta utgangspunkt i Fjelltoppjakten og plukke alle toppene i noen kommuner i 2027. Det er endel kommuner jeg ikke mangler så mange topper i, så jeg nøyer meg ikke med kun en kommune tror jeg.

I Hole har jeg igjen kun Mørkereiåsen. I Flå har jeg igjen Anfinnsnatten, Kollenatten, Kraknatten, Sørbølnatten og Trøgaseternatten. Ringerike tror jeg ikke jeg skal satse på å fullføre i 2027, for der har jeg igjen hele 17 topper. Krødsherad skal jeg klare, der er det kun igjen Augunshaug og Ravnås. For Fyranflaget skal jeg og Nina til på søndag.

Hvis ingen tok deg inn i en trygg armkrok da du var liten, eller lot deg krype opp i et varmt fang og bare være liten. Ingen som sa «det går bra, jeg er her». Ingen som tørket tårene dine og fikk deg til å kjenne at du er bra nok. Akkurat som du er, med alle feil og mangler. Da måtte du jo finne ut av det selv. Du lærte at det var tryggest å ikke vise at du hadde det vondt. At du ikke skulle være til bry. At du måtte klare deg selv.

Og det har du fortsatt med. Helt til i dag. I dag er du den som klarer alt. Den alle kan stole på. Den som trøster alle andre. Og når det blir tungt, tar du det alene, akkurat som du alltid har gjort. Det kan se ut som styrke. Men ofte er det en gammel måte å overleve på. Gamle sår som aldri fikk komme ut, og som kroppen din har holdt på for deg helt siden den gang. Det er derfor høyfungerende utbrenthet ikke bare handler om for lite hvile, eller mye stress og ansvar.

Det er så vanvittig mange av oss som går rundt sånn. Som ser "fine" ut. Som leverer. Som møter opp. Som får ting gjort. Men som inni er helt tomme. Så la oss snakke om hva høyfungerende utbrenthet egentlig ER. Vanlig utbrenthet? Du kollapser. Du klarer ikke mer. Verden ser det. Høyfungerende utbrenthet? Du fortsetter. Du leverer. Du smiler. Men inni deg er alt kaos. Du har lært deg å prestere gjennom smerten. Du har lært deg å fungere på tomgang. Du har lært deg å se "normal" ut, selv når alt skriker inni deg.

Det er litt sånn livet kjennes ut til tider når jeg har turplaner også sier Hr Yr regnvær, snøvær og bare driten. For å være ærlig så skal det ikke mye motgang til innimellom før det kjennes ut som verden kolapser og alt legges i grus. Jeg må ha noe å se fram til og på en måte så er en tom kalender en meningsløs kalender.

Høsten er min fineste årstid, men jeg er avhengig av fint turvær. I dag er det 6,5 år til jeg har min siste arbeidsdag, da er jeg pensjonist. Gleder meg til å ikke sitte inne for å se på flott turvær utenfor.

Jeg forventer ikke snø her ennå, men det er begrenset hvor lenge det er høstfarger å ta noe bilder av. Med regn som bøtter ned og til tider vindvær så forsvinner døde blader ganske raskt.

Men enn så lenge så holder de stand.

Håper ikke det blir raskt vinteren i lavlandet, for da kan dette bli en seig vinter å komme seg gjennom.

Det er nesten uunngåelig å ikke ta turen ned til elva når man er ute med kamera.

Helt overraskende så kom vi over masse kantareller.

Overraskende lite kantareller rundt her i år, i forhold til det det har vært tidligere.

Det ble endel fine bilder av Varga denne dagen.

Bella dilter mest hakk i hel

Det har vært mye røde høstfarger i år.

Geiteramsen er ivrig på å få spredt frøene sine

Rundt her så er det vel bare bjørka som er gul

Vi har satt utigjen viltkameraene, men det har ikke kommet noe varsel på nye bilder. Det er ikke sikkert at hele elgfamilien har overlevd hittil i jakta.

Bella er lite interessert i å posere, men hun kunne jo til nød sette seg