Leirdueskyting i Trampen

Leirdueskyting er baneskyting med haglgevær mot såkalte 'leirduer' som kastes til værs av maskiner og skal treffes i luften. 

Leirduene er små, runde skåler av asfalt, sand og kritt med diameter 11 centimeter, høyde på midten vel 2,5 centimeter, vekt på 105 gram og i fargene svart, hvit, gul eller oransje. Leirdueskyting er delt i grenene skeetskyting og flere former for trapskyting.

Trapskyting stammer fra Storbritannia, hvor jegere fra slutten av 1700-tallet trente ved å skyte etter levende duer sluppet løs fra bur. Skeetskyting ble utviklet i USA rundt 1915, også det opprinnelig som en jakttrening med mulighet for større variasjon i skytevinkler enn i trapskyting.

I skeet etterlignes skyting mot duer som letter fra trær, i trap mot duer som letter fra marken. Trapskyting er OL-gren fra 1900, skeetskyting fra 1968; egne kvinneklasser fra 1996 (trap) og 2000 (skeet). Det blir arrangert NM i begge grener. I skeet vant Harald Jensen VM-gull i 2002, det norske laget VM-gull i 2005 og Tore Brovold EM-gull og OL-sølv i 2008.

En skeetbane har to kastemaskiner plassert i henholdsvis et høyt og et lavt tårn 38,6 meter fra hverandre. Skytingen skjer fra åtte standplasser, hvorav to er plassert rett foran hvert sitt tårn, fem er jevnt fordelt på en sirkelbue (radius 19,2 meter) mellom de to første standplassene og én midt mellom tårnene. 

Hver kastemaskin har sin konstante kastretning, høyde og hastighet, og duenes utgangshøyder er henholdsvis 3,05 meter og 1,05 meter, kastlengden 65–67 meter. K

astbanene krysser hverandre over sentrum for sirkelbuen, 5,5 meter foran standplassen mellom tårnene og 4,6 meter over bakken.

Kastprogrammet for hver standplass er fastlagt på forhånd. Skytteren går gjennom banen fra standplass til standplass og skyter 2–4 duer per standplass, i alt 25 duer per gjennomgang. Kun ett skudd per due, som frigjøres 0–3 sekunder etter at skytteren har ropt klar. 

Om gangen kastes det ut enten én due fra ett av tårnene, eller to duer samtidig fra begge tårn (dublé). En konkurranse for menn består av fem slike serier, i alt 125 duer (kvinner 75), og de seks beste skytterne går vanligvis en finaleserie med 25 duer.

Olympisk trap skytes på en bane med fem standplasser som ligger på linje med et om lag 20 meter langt hus for kastemaskiner foran. Huset har takhøyde i nivå med standplassene og åpning bakover fra standplassene, avstand fra standplass til husåpning er 15 meter. 

Det er 15 kastemaskiner inndelt i fem grupper à tre maskiner, slik at hver standplass har tre kastemaskiner foran seg. Maskinene stilles inn på bestemte utkastprogram foran hver konkurranse, hvor både retning og høyde til leirduene kan varieres. 

Retningen kan være rett bakover og inntil 45 grader til hver side, høyden mellom 1,5 og 3,5 meter – 10 meter bak maskinhuset. Kastlengden er 70–75 meter.

Man skyter én leirdue per standplass. Hvilken maskin som foretar utkastet, er ukjent for skytteren. Duen frigjøres straks skytteren har ropt klar, og han kan løsne to skudd per due. 

En serie består av 25 leirduer, det vil si fem per standplass. Som i skeetskyting består en konkurranse for menn av fem serier, i alt 125 duer (kvinner 75), vanligvis etterfulgt av 25 duer i en finaleserie.

I dobbelttrap benyttes vanligvis samme bane som i olympisk trap, men kun den midterste gruppen kastemaskiner, det vil si de tre maskinene foran tredje standplass. To leirduer kastes ut samtidig (dublé), vinkelen mellom duene er 5–10 grader, høyden 3–3,5 meter, 10 meter bak huset og kastlengden er 50 meter. 

Man skyter én dublé per standplass. En serie består for menn av 50 duer (25 dubleer), for kvinner av 40 duer (20 dubleer). En konkurranse omfatter tre serier – det vil si 150 duer for menn og 120 duer for kvinner, deretter en eventuell finaleserie på henholdsvis 50 og 40 duer.

I automattrap er det én kastemaskin med fem standplasser 15 meter foran. Maskinen kaster ut duer i varierende høyder, retninger og hastigheter. 125 duer per konkurranse (kvinner 75). En nordisk øvelse er nordisk trap, hvor man skyter 100 duer (i NM 125 duer). 

Jegertrap er en enklere form for automattrap, hvor avstanden fra standplass til kastemaskin er bare 10 meter, og duene går noe saktere gjennom luften. Denne øvelsen er organisert via Norges Jeger- og Fiskerforbund.

Vi ble delt inn i to grupper på skytebanen, så etter et par timer var de fornøyd med innsatsen og anså seg som ferdig.

Siden vi kjørte forbi hjemme, så ble det en stopp der for å grille på bålpanna som jeg hadde lånt av Kenneth dagen før.

Takk for hyggelig selskap etter jobb.

Rotur og kveldskos

Lørdasgsettermiddagen var det så si vindstille og vi kunne teste båten som fulgte med på hytta. Det skulle være redningsvester der, men det var det ikke, så det var godt vi hadde tatt med hjemmefra. Litt i største laget for Sofie, men vi strammet både båndet rundt livet og det mellom beina. Vi var jo fire voksne med redningsvester og vannet var så si badetemperatur, så det skulle gå greit. 

Når Kenneth hadde fisket fra brygga om kveldene så hadde ha sett på denne dubben som kroken hadde satt seg fast i mellom steinene. Så første prosjekt var å redde denne så Ingrid kunne hjelpe Sofie med markefiske seinere på kvelden. Merkelig utforming på båten, men vi fikk nå plass alle fem da.

Ingrid og Patran dannet baktropp, de hadde jo kledd seg som de skulle på pilketur. Jeg og Sofie satt i spissen foran. Kenneth rodde som en helt. Og vi andre prøvde å sitte ganske rolige.

Patran satt klar med bøtta om Ingrid skulle få en fisk på spinneren. 

Det er ikke innsatsen det skal stå på.

I sivet gjemte det seg andunger. Rart de fikk leve med mengder av gjedder under beina på dem.

Ei som er godt fornøyd med å få øye på ender og kunne kjenne på vannet.

Når vi satte kursen mot hytta igjen smatt hun bort til tante. Det var mer spennende det enn hos meg, for Ingrid hadde jo fiskestanga ute.

Båtliv uten motor er kos. Jeg er ikke så glad i bråk og leven jeg.

Sofie ble litt lei, så hun, Ingrid og Patran gikk i land på brygga, mens jeg og Kenneth tok en liten runde til. Rett ut for ei øy så var det noen polakker som var litt i overkant mer velutstyrt på fiskefronten enn oss. 

De dro opp ei gjedde som vær nærmere meter'n lang når vi passerte. Heselig beist.

Sofie fikk ikke fisk, men det var stas med egen stang. Etterhvert la hun seg og da begynte sola å nærme seg horisonten.

Sola forsvinner brått når den først begynner å dale. Kenneth hadde hørt at om en holdt hånda ut fra seg mot sola, så var det et kvarter per finger før den forsvant. Det stemte rimelig godt denne kvelden.

Jeg prøvde å få til noen stilige bilder av Bella på brygga, men den var i smaleste laget, så jeg kom liksom ikke langt nok unna til å få det til sånn som jeg hadde tenkt det.

Men noe må man jo finne på mens man venter.

De helt store fargene i solnedgangen uteble

Brått var den nede i småskauen

Det begynte å mørkne og Kenneth dro i land et par gjedder denne kvelden også.

Tusen takk for en trivelig langhelg, med mye aktivitet og mye kos. Man trenger ikke gjøre så mye ut av ting, man må bare nyte hvert øyeblikk og kose seg.

 

Gjestbodåsen på Sjusjøen

På lørdag var det meldt solskinn og forholdsvis lite vind, så da måtte det bli en fjelltur. Hundene hadde vært veldig greie å ha med seg rundt både på Maihaugen og i Lilleputthammer, så de fortjente en fjelltur. Nå ja fjell og fjell, men vi nærmet oss 1000 meter over havet i myrterreng. Jeg hadde googlet litt kvelden før og kommet over Luddenhytta, som befant seg et par kilometer unna et innsjekkingspunkt i Fjelltoppjakten.

Vi hadde vel knapt nok parkert før velkomstkomiteen stilte opp, til Sofies store glede. 

Etter å ha sett etter sauer noen år er jeg ganske flink til å  lese litt kroppsspråk. Man skal være litt skeptisk til å møte sauer når man kommer med ei på vel to år som er vant til å kose med dem, og man i tillegg har tre hunder. Denne søya var bare nysgjerrig, særlig på Varga.

Jeg veit at Varga er snill, så jeg var ikke bekymret for at hun skulle gjøre sauen noe. Jeg sto i ro og lot søya få gjøre som hun følte for. 

Når hundene var sjekket ut så snudde hun og gikk bort til Sofie. Hun fikk beskjed om at ikke alle sauer er som de hun pleier å kose med, så hun måtte stå rolig så søya fikk sjekke henne.

Pink, Bella og Varga var ivrige der lamungene hadde stått.

I enden av hyttefeltet på Kuåsen lå Luddenhytta, så vi måtte opp med kartet for å finne riktig sti til hytta. For var det noe det var mye av på Sjusjøen så var det hytter. I alle størrelser. Jeg har vært der en gang da jeg var 12-13 år, så alt var nytt for meg.

Det skal være gøy på tur, så det ble noen omveier i grøftekantene for å klatre opp på store steiner.

Sykkelsti som førte helt til innsjekkingspunktet i fjelltoppjakten, så da var det håp om å holde seg tørr på beina helt tilbake i bilen.

Luddenhytta hadde ei lita nabohytte også, men den fant jeg ikke noe om.

Noen titter inn, mens andre titter ut.

Hytta sto åpen, klar for overnatting. Men vi skulle til nabohytta Luddenhytta.

Luddenhytta er bygd på slutten av 1800-tallet av Simen Olestadengen, som var fra en liten plass i Mesnali. Årstallet 1879 er skrevet over inngangsdøren. Hytta er bygd i et enkelt reisverk og har flistak. Hyttas grunnflate var opprinnelig på to gange to meter med ovn omtrent midt på gulvet og med tre benker langs veggen rundt ovnen. På den fjerde siden av ovnen er inngangsdøren som sitter i gavlen. Ovnen ble brukt både til oppvarming og matlaging. Denne grunnplan var likt i flere av de tidligste hyttene. Luddenhytta ble påbygd seinere med et inngangsparti og fikk også et uthus.

Det var helst folk fra nordre del av Mesnali og gjerne flere familier i fellesskap, som bygde i Kuåsen og på denne tiden var det flere hytter av samme slag. Det er nevnt fire i en rettsak fra omkring 1900, hvorav tre lå her innerst i Kuåsen rundt Luddenhytta. Hytta er et kulturhistorisk minne om en tid da det var viktig å nytte fjellets ressurser for å overleve i en fjellbygd. Folk gikk til fots opp i fjellet for å plukke bær og fiske og jakte på hare og rype, og de måtte derfor ha et sted å overnatte. Hyttene var først og fremst ment for livberging, og på den tiden var det ikke økonomisk rom for ferie og fritid for ikke å snakke om fritidsaktiviteter. Alt skulle være «til nytte», og tid og ressurser brukt til noe annet kunne ses på usolidarisk, grensende til umoralsk. 

Likevel kunne en tur til fjells for å jakte eller fiske, bety et pusterom fra trangboddhet og dagliglivets slit, og en kan kanskje si at den som tok disse fjellturene til en ytterlighet, var Ludvig Olestadengen som etter hvert flyttet inn i hytta i Kuåsen.Det enkle livet til Ludvig i fjellet der han bodde både sommer og vinter, fasinerte mange slik at han over tid, ble en egen turistattraksjon med sine fargerike historier og spesielle levesett, og han fikk postkort fra hele verden som ble satt opp på veggene i hytta. Likevel var dette livet sikkert ikke helt enkelt. Å sitte inne på fjellet i et kummerlig husvære med dårlig råd en kald og mørk vinternatt, kan ikke ha vært bare romantisk.

I bind 6 i Brøttumsbøkene, blir Ludvig utførlig omtalt. Videre er det gitt ut en bok i 1995 av Kari Skanche: Fjellkongen Ludvig «Ludden». Luddenhytta er et historisk minne fra en tid der det meste dreide seg om å overleve, og den er en interessant kommentar til alle de nye hytter omkring som viser en livsform der fritid og rekreasjon har større betydning enn livberging. Brøttum historielag har tatt på seg ansvar for å vedlikeholde hytta. Dette kan være en utfordring der den står åpen og ubeskyttet i et værhardt landskap, slik den alltid har stått. Det er lagt ut gjestebøker i hytta der besøkende kan skrive navnet sitt, og vi ser at hytta har mange gjester.

 Historielaget er avhengig av og takknemlig for at folk i fjellet hjelper oss med å ta vare på Luddenhytta.

Det er en krakk og et bord utenfor hytta, så vi slo oss ned en stund så Sofie kunne hvile beina sine litt. Hun hadde gått hele veien fra bilen.

Til Luddenhytta var det 8-900 meter fra bilen, til insjekkingspunktet var det 2,5 kilometer fra Luddenhytta. Vi var 4 stykker til å bære henne i og med at vi ikke hadde tatt med bæremeis for fjelltur. Så det skulle ikke bli noe problem, da hun aller helst vil gå selv.

Unge og bikkjer gikk på rundgang, for å få en praktisk gjennomførbar tur.

Godt med litt Bestemor kos 

Vi stoppet ved alle skilt som var satt opp, for at hun skal bli vant til å følge skilting og merking av stier. Hun fikk lov å fotografere litt, så når kamera er innstilt på serie bilder, så har jeg nå en god del like bilder av Kenneth med hunder. 

Store steiner skal sittes på og litt sjekking av kartet ble det også. Man behøver ikke gå lengre enn nødvendig så man misser innsjekkingspunktet. Så da ble det til at Sofie også måtte hjelpe meg å sjekke kartet for å se hvor langt vi hadde igjen.

Om hun ikke skjønner så mye av kart ennå, så har det med å skape en vane for fremtidige turer. Lære henne til å bruke de hjelpemidlene en har i ukjent terreng. Ingrid, Kenneth og Sofie tok en banan og hvilte her, mens jeg og Patran la i vei mellom krypvegitasjonen for å komme oss opp til innsjekkingspunktet 200 meter unna.

Etter hvert fant vi ut st det var antydning til en sti inniblant all bresken og grana.

Jeg hadde fått både en ny kommune og ett nytt fylke i fjelltoppjakten.

Hun gikk endel på tilbakeveien, men både Kenneth og Patran trådde til når jeg og Ingrid ikke hadde henne på armen. Til middag ble det pizza og is til dessert. Viktig å kose seg når man er på ferie tur.