Aktiv pinse

I dag var jeg forholdsvis tidlig oppe til å være lørdag. Litt rastløs og startet med å legge sammen klær, vaske opp, for oppvaskmaskinen sa takk for seg her om dagen. Klippet klør på alle hundene, vasket hus og tørket støv, gikk lang tur ut til Veme med Tesst, Lady og Mounty. Tok med meg Malin og Ronja på fototur oppe i havna. Enda var ikke klokka mer enn halv ett... tydet på at dette blir en lang dag!

Heggen blomstrer, den ser penere ut enn den lukter.

Malin med jordbarter på turen i dag.

Da holder det ikke å vaske bare bartene, nei da må hele kroppen vaskes.

Dagens tur var inkludert matstopp.

Er man flat så finner man vann, det er garantert!

Ikke bare litt vann, men masse vann.

Ja og en må ikke glemme en viss pinne jakt også.

Rovdyret slår til!

Men ikke alle pinnene er egnet til å ta med seg.

Malin er ikke alltid like medgjørlig når en skal ta bilder, men innimellom så blir det noen bra.

Hvitveisen synger på siste verset nå...

O'Flanagan Caffe Robusta "Malin"

Skogssyre eller Gjøksyre

Gjøksyre blomstrer tidlig på året, og bladene har en karakteristisk, syrlig og forfriskende smak som gjør at de er gode å tygge på. I flere bygder i Norge har det vært vanlig (nærmest et ritual) at barn spiste de første blomstrende gjøksyreplantene de fant om våren. Tidligere generasjoner kjente godt til gjøksyreplanten, både når det gjaldt utseende og smak.

I små mengder kan gjøksyre brukes i mat. Bladenes skarpe, syrlige smak kan erstatte eddik eller sitronsaft i salater, og bladene kan fremme smaken på supper og sauser. De hvite blomstene kan også spises, og med sine vakre fiolette årer pynter de godt opp i salatbollen.

Hvitveis

Tidligere ble uttrekk av hvitveis brukt utvortes som et hudirriterende middel og et middel til å trekke ut verk. Man trodde nemlig at sykdommer kunne kureres ved å trekke "de onde væskene" ut av kroppen på en eller annen måte. Den friske planten ble knust og brukt som omslag ved byller, verkesår, revmatiske plager, leddsmerter og frostknuter, noe som ikke sjelden forårsaket kraftig hudirritasjon og sår som hadde vanskelig for å gro. Det finnes beskrivelser fra 1700-tallet om folk som fremkalte slike sår bevisst for å slippe unna militærtjenesten. Som regel anvendte de friske blad som ble hakket opp eller støtt i en morter, men man kjenner også til at urten ble tilsatt sprit. Plantesaften skulle ellers være god mot tannverk. Det ble dessuten sagt at man kunne bli kvitt vorter ved å legge på knuste hvitveisblad. Og så rart det enn kan høres, har man med hvitveis også forsøkt å etse bort sår som ikke ville gro. I middelalderen kunne det dreie seg om sår fra spedalskhet, seinere også sårdannelser som skyldtes syfilis. Innen folkemedisinen har hvitveis også vært brukt til å fjerne fregner og til å bleke en solbrent hud, men denne anvendelsen frarådes på det sterkeste, da den gjør større skade enn nytte. Hvitveisblomster ble spist som beskyttelse

Når det ble sagt at hvitveisomslag kunne hjelpe mot hoggormbitt, kan det henge sammen med troen på at planten trakk ut det vonde, men det kan også knyttes til den gamle skikken å spise hvitveisblomster om våren, som magisk vern mot orm. I store deler av Norge, og også i Sverige, har det nemlig vært vanlig at barn spiste den første, eller de tre første hvitveisblomstene de fant, noe som skulle verne dem mot orm og ellers holde dem friske gjennom hele sommeren. Der det vokste blåveis (Hepatica nobilis), har denne tradisjonen også vært knyttet til denne arten. Hvitveisen er langt mer bitter enn blåveisen, noe som skyldes et større innhold av protoanemonin.