Djevelens punsjebolle

Jeg og Ronja møtte opp ved åtte tiden på parkeringen ved Klækken hotell for å møte Åse og hundene. Koselig å være på tur igjen, har blitt mange turer uten selskap i det siste. Vi hadde bestemt oss for å finne Djevelens Punsjebolle. Åse hadde funnet den tidligere, men jeg hadde aldri vært der. Men så har aldri Ringkollen vært mitt område egentlig.

Valbekkfossen er blant de mest dramatiske fossefall Krokskogen kan fremby, og likevel forblir den ukjent for de aller fleste. Valbekken kommer fra Femputtene (610 moh.) sydvest for Ringkollen og renner ut i Valbekkosen/Orebråtvika nordøst i Steinsfjorden (65 moh.). Underveis tar den opp sidebekker fra Langetjern og Gullontjern. Valbekken er en typisk flombekk, med små vannreservoarer (vann, myrer), og vannføringen varierer derfor raskt og mye med nedbør.

Valbekken har flere fosser. Den mest kjente etter at det var kjentmannspost der 2008-2010, er nok «Djevelens Punsjebolle», en foss i en kløft som er om lag 18 meter dyp, og som på det dypeste gjør en skarp «S». Navnet har fossen fått av speiderne i 1. Hønefoss tropp, som hadde tilhold i

«Åsahytta»

oppe ved Gullontjern, og på typisk speidervis begynte å utforske bekken nedover. I en grotte i juvet rett overfor fossen hadde «gutta i Åsa» en «kommandoplass» med vaktpost ved inngangen til juvet.

Bekken fortsetter i flere fosser og juv videre nedover. Den lange Valbekkfossen går bredt og åpent i landskapet og kan sees fra bygda ved stor vannføring. Ved Håkenrud, den øverste gården langs bekken, faller bekken om lag 20 meter i en dyp vinkelkløft, før den flater mer ut mot Steinsfjorden.

Terrenget på nordsiden av Valbekken er mye furuskog på steinet mosebunn. På sydsiden er det mer kratt. Det er en god del stier og en traktorvei på nordsiden, men for å følge bekken må man for det meste gå skauleis, og det kan stedvis være både bratt og steinet. Det er flere klopper over bekken, blant annet 100 meter nedstrøms «Djevelens Punsjebolle», og 200 meter oppstrøms Håkenrud.

Se som Una har vokst siden vi var på måneskinnstur i sommer.

Før vi dro oppover var vi innom butikken og kjøpte med oss litt drikke og en yoghurt. Sola skinte og vi skulle kose oss på tur.

Uværet hadde herjet litt med stien ned til fossen, men der en ikke kommer over så går en rundt.

Turistforeningen hadde hengt opp en postkasse der med bok i, så da måtte den signeres. Vi var dagens første besøkende, kanskje ikke så rart når vi startet ved åttetiden om morgenen.

Godt det hadde kommet forholdsvis mye regn i det siste så fossen viste deg i skikkelig brus i dag.

Det var bratt og småglatt på kanten, så det var bare å holde trygg avstand til stupet så det ikke ble bading på oss. Har en ikke badet tidligere i sommer så trenger en liksom ikke å bade midt i september.

Så endte vannet i punsjebollen!

Dagens firbeinte turkompiser. Ronja, Una og Wallace.

Vi fulgte samme stien en stund tilbake, men valgte å gå en runde. Vi kunne tatt en lengre runde, men fant ut at Una måtte bli litt eldre først.

Noen som venter tålmodig på frokosten sin.

Det var forholdsvis bra sti hele runden, men siste biten før vi var på veien igjen var litt tett, men fint framkommelig.

Tusen takk for turen Åse. Vi får la være å vente så lenge til neste gang.