Ønsker du deg mer?

Den aller aller siste uka av oktober er over og den siste høstmåneden står for døra. Starten på høsten er fin, men slutten på høsten er bare våt, mørk og rett og slett trøstesløs. Minner kanskje litt om selve livet? Starten på høsten er ungdommen og utover høsten så kommer alderdommen. 

Ja, for det er vel egentlig ikke noe å stå etter denne alderdommen. Synet blir dårligere, hørselen svikter, musklene svinner henn og hukommelsen husker det den vil huske. Vi skulle vel alle vært litt mer som Anita i "Älska mig" som du kan finne på Viaplay om du ikke fikk den med deg på tv. Ta en dag av gangen og ikke ta ting så nøye. Det kan jo hende livet ikke er i morgen... Serien handler om hvordan ulike generasjoner takler sorg, kjærlighet og relasjoner. To sesonger hit til og jeg håper det kommer en tredje også.

Tidligere manglet mennesker bl.a. plass, lys og mat. Men de savnet aldri tid. Vi derimot jages av klokken. Stress hører til dagens orden. Vi har det så travelt at vi gjør alle mulige tekniske oppfinnelser som kan "spare tid". Men hvordan kan tid bli en mangelvare? For den er faktisk det eneste vi har. Vi sier at vi gjerne vil ha mer tid. Men det vi lengter etter, har ikke noe med tid å gjøre. Det er vår personlige, opplevde tid, vi savner. Det er den vi vil ha mer av. 

Så når man har passert halve livet som mange vil hevde, jeg tenker mer på en tredje del av livet, så må man finne ut hva man vil med resten. Hva har man opplevd så langt da? Først og fremst vokst opp, gått litt på skole for å lære noe som man forhåpentligvis fikk brukt for i en jobb. Fått og oppdratt noen unger, som forhåpentligvis har nok ballast med seg til å skape seg sine egne liv uten for mange humper og dumper. Slitt ut eller skremt bort et partre mannfolk, så hva skal man så gjøre med den neste tredjedelen av livet sitt?

Det er vel nå en bare må erkjenne at man har kommet så langt i livet at men ikke lenger har tid til å bli det man egentlig hadde lyst til å bli. Stagnasjon er vel heller ikke helt min greie. Man må da ha litt ambisjoner om noen ting her i livet. Litt til må man da kunne få til og oppnå. Ellers kunne man dratt hjem fra jobb, spist middag og satt seg i sofaen for å vente på at klokka skal bli så mye at man kan gå inn i senga og legge seg for å sove til vekkeklokka ringer nesta morgen. Det er vel ikke noe liv? Det vil en vel heller betegne som at man holder seg i livet så man kan yte sju åtte timer på jobb dagen etter.

Man trenger ikke nødvendigvis dra på jordomseiling eller klatre opp Mount Everest liksom, men litt mer enn sofaen og soverommet bør man unne seg. Begrensninger er er ikke noe for meg, eller at noen forteller meg hva jeg kan gjøre og ikke gjøre. Jeg kjenner jeg irriterer meg over endel "venner" på facebook som deler alt de kommer over av Covid-19, som om vi andre ikke kan lese hverken nettaviser eller gå inn i andre informasjons sider på nettet om vi lurte på noe. Harselering om at det er livsfarlig. Nei det er ikke det for alle, da hadde "alle" død. 

Mange som blir testet på grunn av smittesporing har viruset i kroppen, uten at de har symptomer på at de er syke. Når dette viruset muterer så blir også folk smittet flere ganger. Også tror enkelte at alt løser seg med en vaksine. Dem om det. Jeg har vel nevnt det i en bisetning tidligere også, la de livredde slite sofaen sin hjemme og la oss andre få ha et normalt samfunn. Jeg er vel såpass lite medfølende at naturen går sin gang, og der overlever ikke de svakeste leddene. 

Det er de sterkeste i samfunnet som bidrar til sirkulasjon av valutaflyt og vekst i samfunnet slik at de svake leddene har noe å leve av. Avlikevel så skal de svakeste få førsteprioritet i samfunnet slik at sirkulasjon og vekst stopper opp. Det låter sikkert veldig logisk i noens ører...

Vi skal alle dø en dag, la oss leve litt i mellomtiden... livet kan faktisk være over i morgen om du er 7, 20, 50, 70 eller over 100.