Årets første Holleiatur

 

Planen var rett og slett ikke å gå på toppen av Holleia, jeg skulle egentlig bare sjekke snømengden. Veien var stort sett bar hele veien oppover. Litt is i noen svinger bare. Helt oppe på Holleia var det litt snø, men den var så hard at den bar godt.

I og med at jeg ikke hadde tenkt meg så langt så hadde jeg ikke med fotoapparat eller ly for den saks skyld. Så jeg måtte huske å snu i tide. Dette er ikke beste stedet å gå ned igjen i mørket med bare joggesko. Men som Ingrid påpekte, jeg kunne jo hatt crocs... det hadde vært verre.

Nok en gang var det på tur der hvor elgen holder til. Her var det nok av både spor og møkk.

Når det er så varmt om dagen så var det plenty med istapper som laget store skulpturer både i høyden og bredden. Da var det egentlig bare å knipse løs for is smelter og da kommer aldri skulpturen tilbake. Kanskje en som ligner, men aldri den samme.

Været var veldig skiftende, det var alt fra sol til snøvær.

Når sola er på vei ned og hele fjellveggen er dekket av istapper, da kan en bare nyte naturen. Jeg bare gleder meg framover nå til alle turene jeg skal på med fotoapparat og hunder. Bare fantasien setter en stopper for hva 2022 bringer med seg.

Det er jo litt gøy når det er flere som sier til meg at de er imponert over alt jeg finner på. Mange sier at "å det har jeg lyst til også" Ja da er det vel bare å gjøre det da? Det er da ingenting som hindrer dem. De trenger da ikke å være med meg for å få seg en fin opplevelse.

Jeg har tatt grep for å kunne nyte, kvittet meg med energislukene jeg hadde i livet mitt. Det er faktisk grep alle kan ta for å ha det optimalt for seg selv. Finn ut hva du vil og gå for det. 

En tilståelse til er vel at jeg er mer aktiv enn jeg får ut innlegg her. Det er vel alt det fine været som gjør at en har lyst til å knipse løs når en er på tur. Nå er snart påsken fylt opp av planer også, så jeg kunne godt tenkt med 8 dagers uke og døgn på 25-26 timer. Enn så lenge så er det bare å nyte turer som er gjennomført etter beste evne så langt.

Snøbygene gikk i sirkler og stakk innom noen ganger, men for det meste så skinte sola. I morgen har jeg blitt invitert med på å utvide skjønnhetsproduktene mine. Jeg skal være med Anne å lage litt lepomader og annet stæsj. Det gleder jeg meg til og kanskje det blir et bilde eller to av den prosessen også.

Ellers så venter jeg ennå på pakkene fra Wish med farge og former til såpekokingen. Jeg får kjøpe inn noen boller og sleiver til blandingen, kanskje noen ingredienser også. Etter kalenderen burde jeg starte opp med litt såing til drivhuset også. Og verandakassene. Og kanskje noen krukker. 

Jeg har ventet på litt dårlig vær så det går ann å holde på litt inne. Ja for inne jobbing er ikke noe en skal holde på med når sola skinner. Inne kan en være når en blir gammel og dårlig til beins.

Det ble en runde oppe i havna med Ronja i ettermiddag, med kamera. Det er ikke så lenge til istappene forsvinner, så da må en liksom passe på så lenge de er der. Patan er fortsatt hjemme på sykeperm fra militæret, så da tar jeg det litt roligere innimellom. Ronja er overlykkelig, for da vanker det sengekos på henne om natta. Det skal en ikke kimse av når en er en liten cocker,

Stort sett bar vei oppover, ingen blank holke i det minste.

Det er vel bare å nyte naturens kunstverk

I påsken skal jeg opp på tolvputt for å sjekke om det er antydning til orrhaneleik der. Om det blir overnatting veit jeg ikke ennå. Ikke før i slutten av måneden i allefall.

Nederst i veien var det litt mer snø i veien. Der ser en godt hvor mye sola varmer iløpet av dagen. Om kvelden er det iskaldt fortsatt.

Fjellet blir nok varmt i sola og da danner det seg mange istapper nedover steinen.

Bella legger i vei, og nå skal jeg snart trene henne til kløven. Planen er jo å ta noen overnattinger på fjellet når den verste myggsesongen har gitt seg. Da hadde det vært kjekt med litt bærehjelp.

Vi snudde ved hytta på toppen, veien inn til Gnhildåsen var ikke oppkjørt med traktor engang. Det var spor etter noen som hadde gått innover der på truger tidligere i vinter. Derfor håper jeg på litt varmere så kanskje jeg slipper å vabbe innover.

Det har blitt et skikkelig utkiktspunkt der etter at det ble hogget for noen år siden.

Sola begynte å tenke på å gå ned, så da var det bare å gå nedover igjen.

Vi tok den gamle kjerreveien nedover, snøen bar brukbart så det var ikke noe problem.

Stemningsfullt i solnedgangen.

Vi rakk hjem før sola gikk ned.