Brannvakthytta på Fjøsvikfjellet

Jeg har vært med Åse og familien på tur opp på Somdalskollen i fjor. Da måtte vi nøye oss med å se opp på Brannvaktshytta på grunn av litt for mye snø i skyggedelen av kollen. Rart med slike humper i terrenget, der holder snøen seg lenge.

Fra Kongsgårdskollen har man utsikt i alle retninger og man får en følelse av å se hele Norge. Brannvakta skulle dekke Ådalen, Begnadalen og Hedalen over mot Vidalen i Flå.Ytre Ådal, Haugsbygd, Krokskogen, områdene rundt Tyrifjorden og Holleia. Ådalsskogene, deler av Flå i Hallingdal og Norefjell. Ådalsskogene, Hadeland og deler av Land. Fra Kongsgårdskollen kan man i klare høstkvelder se billysene på Steinssletta utenfor Hønefoss. På klare dager ser man også Gaustatoppen og tre topper i Jotunheimen.

For å slippe å ha med hundene på jobb hele dagen, så fikk jeg Kenneth til å kjøre dem ned til arbeidsslutt. Jeg dro til Åse for å plukke opp henne og Mariell med hunder, før vi satte kurs mot parkeringa ved Samsjøen.

Første delen av turen startet på en grusvei. Og det var høydemeter fra første skritt fra bilen, og helt opp til Brannvakthytta.

Det er godt å være på tur med hunder som går helt greit sammen.

Det er en fin tur som ikke er så hard, men du må være litt glad i oppover bakker for å ha en god turopplevelse. Når du kommer på toppen er det flatt også er resten av turen nedoverbakke på andre siden av kollen.

Et lokalt sagn forteller at småbruket Fjellbråten en gang i tiden skal ha vært et høvdingsete, altså en slags lokal kongsgård, og at kongen der red til hovet på Hval i spissen for ryttere på 12 ringskodde (altså gullskodde) hester. Et lite stykke nord for festningsverket på Fjellbråtakollen ligger en kolle med navnet Kongsgardskollen, som en slags påminner til sagnet. Det har blitt lansert en teori om at Fjellbråtakollen egentlig skulle het Kongsgardskollen, og at navnet på kollen på et eller annet tidspunkt i historien har blitt forbyttet. Teorien lar seg vanskelig verifisere i dag. På Kongsgårdskollen står det ei nedlagt brannhytte, ei vakthytte for skogbrann.

Når grusveien slutter er det en sti videre oppover åssiden. Det er såpass bratt at den slynger seg litt fram og tilbake oppover kollen.

Det var ikke så langt oppover stien vi hadde kommet før vi kunne snu oss og nyte utsikten over Samsjøen.

Fjellbråtakollen 550 moh er et forsvarsverk fra jernalderen, en såkalt bygdeborg. Forsvarsverket ligger på en sidekolle til Somdalskollen 615 moh. Forsvarsverket på Fjellbråtakollen er datert til jernalderen, men noen nøyaktig datering eksisterer ikke. Det er vanlig å tenke seg at bygdeborgene for det meste ble satt opp i folkevandringstiden i Norge, noe som tilsvarer årene 400–550/600 i vår tidsregning. Forsvarsverket ble registrert av Universitetets Oldsaksamling den 30. juli 1968. Det er bevart to murer. Begge består av rundkamp og bruddstein. Den ene muren er tydelig og lite utrast, mens den andre er mer utrast og ligger noe lavere i terrenget. Den er imidlertid lenger. Den gikk vi forbi forrige gang, så du kan se bilder på det innlegget.

Om vi syntes turen startet bratt, så ble den vel bare brattere etterhvert.

Og om du lurte... det ble brattere og vi var glade for at noen hadde festet et tau med knuter på som hjelpemiddel på det bratteste.

Vi kom oss ikke unna vindfall over stien der heller. Mariell var reine fjellgeita som spratt oppover, jeg og Åse tok det i litt mer husmortempo oppover. Vi har et javnt sig, for målet var å komme ned til bilen igjen før mørket senket seg. Vi hadde med hodelykter om den planen skulle skjære seg.

Noen var like glad i blåbær som mine.

Det var ikke så breie hylla som stien gikk på. Det var forholdsvis bratt langt nedover, så en måtte passe seg litt for ikke snuble.

Her var det ikke tau, men det hadde vært litt hjelpsomt. Det var ikke brattere enn at hundene kom seg opp på egenhånd. Hailey trengte en liten dytt i rumpa for å forsere skråningen som Bella krafset seg oppover.

Temperaturmessig var det helt greit å klatre oppover på skyggesiden av kollen, men det hadde blitt i overkant bratt å gå ned denne stien i skumringa. Så vi kjørte safe runde denne dagen.

Endelig begynte det å flate ut litt. Da gjensto bare siste hufset opp til Brannvakthytta.

Brannvakta på Fjøsvikfjellet begynte i det spede som et privat initiativ. Den første brannvakta lå ved Abbortjern, tre kvarters gange unna. I 1912 ble «Det Norske Gjensidige Skogbrannforsikringsselskap» etablert. Med dette som bakgrunn ble det satt opp vakthytter rundt omkring i Sør-Norge, bl.a. disse i Buskerud: Kongsgårdskollen, Gyrihaugen, Tannfjell, Røysåsen, Grønknuten, Stikkvannskollen og Jonsknuten. I 1911 ble den første vakthytta på Kongsgårdskollen bygget. Den lå litt syd for dagens hytte, under berget, for å ligge i ly av været. Fra hytta ble det lagt telefonlinje ned til Bergsund. I 1926 ble så dagens hytte bygget på det høyeste punktet på Kongsgårdskollen. 

Hytta har to vinduer på hver vegg slik at det skal være god utsikt. Midt på gulvet sto et bord med et peilekart. Hytta er tjoret godt fast til fjellet, slik at den ikke skal blåse ned.

Når en skogbrann ble oppdaget var det om å gjøre å stedfeste brannen så nøye som mulig for at slokningsmannskapene skulle finne raskt frem. Dette skjedde ved krysspeiling fra to brannvaktstasjoner. Når en stasjon hadde oppdaget en brann og beregnet retning og noenlunde avstand til brannen gikk det telefonisk beskjed til en annen brannvakthytte som man antok også kunne se brannen. De tok da også ut retningen til brannen og en kunne derved plotte temmelig presist på kartet stedet hvor det brant. Alt ble gjort på 5-10 minutter, siden skogbrannmeldinger hadde prioritet foran andre telefonsamtaler.

I 1941-42 okkuperte tyskerne vakthytta og etablerte utkikkpost for å speide etter fiendtlige fly. De hadde først tenkt å ta i bruk Fjellsetra Men når de kom frem fant de ut at hytta lå i tett skog og at det dessuten var en rekke bisarre bilder på veggene. 

De strøk derfor på dør og okkuperte brannvakthytta i stedet. Selv om det var tyskere i hytta gjorde likevel skogbrannvakta jobben sin for det, side om side med tyskerne i den lille hytta. Etter krigen bygde Heimevernet et vakttårn på stedet for å kunne speide etter fly og hadde regelmessige øvelser. Brannvakta på Kongsgårdskollen fortsatte frem til 1966, da overvåkning fra fly overtok. Vakthytta eies i dag av grunneieren, er fint restaurert og tatt vare på av bygdefolk. Den benyttes som utfartssted for folk fra bygda.

Fjøsvikfjellet ligger mellom hoveddalen med Begna og sidedalen Somdalen. Det høyeste punktet på Fjøsvikfjellet kalles Varden og ruver 710 meter over havet. Her ble det tent ild når ufred truet landet i riktig gamle dager. Slike steder kalles også gjerne veter. Norrønt viti, «tegn, merke, varde».

Det ble matpause ved Brannvaktshytta. Jeg hadde ikke spist siden lunsj på jobben, så det smakte godt med mat etter alle oppoverbakkene. Godt å hvile beina litt også. Bella og Hailey legger seg for å sove som de pleier når det er pause. De veit jo aldri hvor lang tur vi skal legge ut på. Noen ganger blir den jo litt lenger enn planlagt i tillegg.

Når vi først hadde klatret oss opp på toppen av Fjøsvikfjellet så tok vi den lille omveien opp til Varden. Det var en cache der som Åse ikke hadde logget, så på turen ble det to nye på kartet hennes. Jeg ga meg med det for mange år siden.

Vi hørte orrfuglene spille så det ble nesten vårstemning.

Fra brannvakthytta til varden var det tydelig sti, så det var flere enn oss som hadde tatt den veien.

Det var ikke bare blåbær det bugnet av i skauen, oppe på flata var det mengder av tyttebær også.

Noen høydemeter til så så vi varden på toppen av fjellet.

I Skandinavia ble veter trolig benyttet så tidlig som i eldre jernalder, men kan ha vært i bruk tidligere. I Norge er det spesielt to perioder som er kjent for vetebygging og vetetjeneste. Den første er fra Håkon den godes tid frem til begynnelsen av 1300-tallet, mens den andre er fra Christian IVs tid til frem til 1814. De første kjente omtalene av veter imidlertid tidlige, allerede noe etter år 650 ble det bygd veter i riket til kong Hertjov av Hordaland.

Veter blir gjerne delt i de som tilhører stamlinjene for rask varsling og de som tilhører nettverk for lokal varsling. De som tilhører stamlinjene, har gjerne lange sprang mellom hver vete, avstanden er rundt 15-30 km mellom de enkelte. Dette gjorde det mulig å tenne de i rask rekkefølge og slik sende beskjed om ufred. Disse vetene lå ofte slik til at det ikke var mulig å se dem nede i dalene, derfor var det lokale vetesystem som varslet videre. I de lokale vetesystemene var det typisk 4-7 km mellom de enkelte vetene og det måtte tennes langt flere for å sende beskjed over samme avstand som for stamlinjene.

Veter og vetevakt er omtalt i Gulatingsloven og i Magnus Lagabøtes landslov. Det er med Christian IV's norske lov fra 1604 at sammenblandingen av vete og varde oppstår. Begrepet vetevakt (vita vorðu, vita vorðr) blir oversatt til «vedvarder» i kapittel IV Udfare- eller Landsværnsbalken; «Er der feide formodendis paa riget, da skal vædvarder oc vardehusze færdig gjøris. Ombudsmand skal lade bønderne tilsige vædverder færdig at gjøre paa steder, de aff gammel tid verit haffuer. De bønder, som bor i den fjerding næst hosz vædvarder, skulle varder oc vardehusze bygge met tag paa oc fire dørre paa huert husz.»

Bestemmelser om vakthold ved vetene ble igjen innskjerpet ved utbruddet av Gyldenløvefeiden i 1675. I Christian V's norske lov ble de gamle forordningene noe forenklet, men i hovedsak gjentatt. Vetene ble deretter brukt i Den store nordiske krig fra 1700 til 1721 og deretter i krigsårene fra 1807 til 1814.

I 1941 tenkte tyskerne å ta i bruk Fjellsetra som utkikkpost for å speide etter fiendtlige fly. Men når de kom frem fant de ut at hytta lå i tett skog og at det dessuten var en rekke bisarre bilder på veggene. De strøk derfor på dør og okkuperte brannvakthytta på Kongsgårdskollen i stedet. Fjellsetra var i tiden 1944-45 en celle for hjemmestyrkene.

Litt vilt og bratt terreng på vei ned igjen også, men vi fulgte sti hele tiden. Vi hadde litt lyst til å se Fjellsetera, så stivalget ble gjort på toppen.

Solnedgangen nærmet seg raskt, og har du vært endel ute, ja så veit du at du har en snau time fra solnedgang til det er forholdsvis mørkt. Det var våtere på denne siden av kollen, så her ble det mange drikkemuligheter for hundene.

Trivelig med kveldsstemning

Små vann på rekke og rad.

Merkelig nok var det ingen av hundene som la på svøm

Til tross for at det ikke var stemninga det skulle stå på.

Et blikk over skuldra 

Det ble til at vi fulgte stien som var merket mot skytebanen over Lusdalskollen

Forholdsvis bratt utenfor stien der også

Du veit du nærmer deg Fjellsetera når du møter en spade i en stubbe

Det var vel ingen overraskelse at den så finere ut på utsiden enn når vi kom inn. Det var ikke lenge siden noen hadde hogget rundt veggene der, kanskje noen har en plan?

Det er alltid spennende med slike gamle steder, hvor mye som er bevart på innsiden.

Så lenge døra ikke er låst kan man går inn.

Kortstokk og ølflasker på bordet. En fiskebolleboks fra 1981...

På soverommet var det bare å legge seg. Kanskje en liten fordel med medbragt sengetøy

Det hadde sikkert vært veldig hyggelig der en gang i tiden.

Ingen fare med at døra skal subbe i bakken med det første.

Lurer på om det er noen lister ett eller annet sted for å få en oversikt over alle disse stedene som ble brukt under krigen?

Så var det bare å sette kursen mot bilen igjen og håpe at vi rakk fram før mørket kom for fult.

Det virket som vi fulgte den gamle seterveien ned igjen. 

Vi kom inn på samme veien som vi hadde gått opp og ned sist vi var på Somdalskollen. Det ble rimelig skumrint før vi nådde bilen, men behov for hodelykt slapp vi unna denne gangen.