Når dagene bare flyr

Nå i det siste har dagene liksom bare blitt borte. Blir vel gjerne slik når en er aktiv, og flere planer ligger klare. Nå har man begynt å stå opp til soloppgang, og brått er det køl mørkt når vekkeklokka ringer. Da er det godt man skal stille klokka igjen, så det blir litt lysere på morgenen. Men samtidig blir det mye mørkere på kvelden.

Etter jobb i går tok jeg med hundene ned til elva. Jeg tror ikke det blir sommerens siste bad på noen av dem. Oliver var med på runden også, men han holdt seg klokelig unna når jentene kom opp på elvebredden igjen. 

Åkeren er tresket og kornet vel i hus, så nå er det fritt fram å løpe alt de orker på jordet igjen. Det kommer det bilder av. Det er tydelig at de storkoser seg når det endelig er fritt fram igjen.

En runde i havna ble det også, og Oliver henger på. Han løper mye av turen, for en katt går mye saktigere enn de vi andre gjør. Han hopper og spretter, litt opp i trærne og litt inn i høyt gras.

Jeg ble stående ute og snakke litt med mamma etterpå, for hun skulle kjenne om klesvasken var tørr på snora. Da flatet de ut i skyggen alle sammen. Oliver peset verre, så han hadde når ikke løpt for mye i sommer. 

En snartur innom drivhuset førte til at jeg tilfeldigvis fikk se tre modne tomater. Nå er det en halvmoden og tre kart igjen på de 10 tomatplantene jeg har. Det er bare å konstatere at det har vært et elendig år i gartneryrket for min del. Til neste år skal jeg kjøpe ferdige tomatplanter. 

Jeg har lenge snakket om å jogge, og i går ble jammen Kenneth med meg. Vi parkerte på Trailerbygg og la i vei innover mot Vælsvannet. Men jeg husket veien som flat, i allefall forholdsvis flat. Men det var nok når jeg gikk, for når vi skulle jogge var det jammen både oppover og nedoverbakker før vi snudde. Godt fornøyd med innsatsen da jeg ikke har jogget siden gymtimen på videregående. Ikke akkurat i går med andre ord.