Til Bråtavollen om Steinsvollen

Atter en gang er jeg og Åse på en runde på Holleia. Denne gangen var det to andre også som hadde latt seg friste til en antatt bløt runde på vel ei mil i ukjent terreng. Jeg er litt oppdragsgiver, for Åse er mye bedre enn meg til å planlegge slike runder. 

Vi fant ut at det var lurt å møtes på Drolsum siden Åse har ferie og jeg har gått for hjemmekontor. Jeg hadde stått opp tidlig for å rekke å jobbe litt før vi skulle møtes, men jammen tok runden litt mer tid enn jeg hadde tenkt. Det ble endel kveldsjobbing også den dagen, for å si det sånn.

Hele Holleia er full av små enkle tømmerkoier isteden for store palass med innlagt både strøm og vann. Det er dette som er hytter etter min smak. Vi kjørte mot Øderud, Gravermoen og gjennom bommen i retning Holleia. Åse hadde vært på noen av stedene tidligere, men denne runden var ny for henne også.

Det var ikke mange skiltene, men godt med blåmaling både hit og dit. Problemet var at vi ikke skulle gå en blåmerket runde. Vi skulle gå litt både hit og dit for å få det til å bli en runde.

Vi parkerte ved bommen ved Sørlitjernet og satte kursen innover stien.

I over tusen år er det drevet seterdrift der inne, midt imellom Drolsum og Snarum. Her har soldater falt under krigen, her har bamsen tatt kyr og her har våre forfedre ofret smør i skålgroper for å blidgjøre de underjordiske. Om du googler så kommer det opp ganske mye informasjon om området, så du får en liten dose historie i samme slengen.

Det var en våt tur i dag, til tider veldig klinete også, mange glatte steiner og røtter. De tørre furumoene vi hadde tuslet på tidligere turer på Holleia var i fåtall denne dagen. 

Stien snirklet seg fram i et lettere kupert terreng. Mariell ledet stort sett ann, hun syntes nok vi gikk litt vel stolprete på det glatte underlaget.

Jeg trodde jeg var påpasselig med å tørke av linsa, men til tider var det både klamt og lummert, så litt disig ble det på noen av bildene. 

Første stopp for å få i oss litt drikke. Da la likegodt Hailey seg oppe i en haug med maur som var en blanding av flygemaur og de som hadde kastet vingene, eller de ikke hadde fått vinger ennå. Ikke flyttet hun seg når de kravlet over alt på henne heller. Etter litt mas så flyttet hun seg og ristet seg.

Tove var nytt turbekjentskap for meg. Vi hadde jo sett hverandre ved tidligere anledninger i og med at vi har Åse som felles kjent. Tove var blitt forberedt om at det trolig ville være litt fotografering på turen, så hun tok ikke skrekken av det. 

Bråtavollen var juvelen i kronen blant alle setervollene i Holleia. Det handler om alder, størrelse, aktivitet og dramatikk. Det var på det meste fem setre og tilsammen 14 hus med løer og fjøs på vollen som var sentralt plassert i en ring av andre voller og seterbruk. 

Et stykke var det forholdsvis mye vindfall. Noen var litt høye til å krabbe over, men litt lave til å krype under. 

Skal du prøve deg på denne runden er det lurt å laste ned offline kart til telefonen, for telefonsignaler er en mangelvare på Holleia generelt, Skal du kun følge blåmerket løype er det ikke noe problem. Det er godt med maling på trør og steiner. Men da kommer du ikke rundt som vi gikk,

Denne runden gikk i mye mer variert både terreng og type skau. Til tider var det mye både bjørk og granskau. Fururabber og plutselig stupe ned i eldgammel granskau.

Når vi kom fram til Steinsvollen møtte vi på mange fjordinger. Juuuhuuu tenkte de da de så oss. Kos!

De poppet fram en etter en. Til slutt kom de tuslende mot oss alle sammen.

Unghesten som ikke hadde sporing eller bjelle var den som var mest nysgjerrig. Varga lar seg jo ikke be to ganger når hun får anledning til å hilse på andre dyr.

Når en kommer bort til 7 hunder så må jeg jo si at unghesten var modig. Om den var vant til hund så kunne den umulig være vant til så mange forskjellige raser.

Vi hadde egentlig tenkt å spise på Steinsvollen, men med alle hestene så fant vi ut at det sikkert var lurt å gå til neste setervoll før vi fant fram nistepakka.

Vi passet på å holde oss i riktig ende på hestene. Man kan aldri vite hva ukjente dyr gjør. Men siden de kom til oss og ikke vi gikk bort til dem, så kunne vi være rimelig sikre på at de ønsket litt oppmerksomhet.

Varga sier heller ikke nei til kos, så hadde disse firbeinte fått bestemme så hadde vi vel stått der ennå.

Bella snudde ryggen til og bare ventet på at vi skulle gå videre.

Unghesten ville ha mer kos, og de andre syntes vel for skam skyld at de ikke kunne la han bli med aleine. Så når vi snudde oss for å se om de holdt seg rundt Steinsvollen, så gjorde de slett ikke det. Vi hadde brått alle sammen etter oss. Hestejentene tok saken i egne hender og fikk snudd flokken tilbake. Vi skulle nemlig følge veien et lite stykke nedover, før vi skulle prøve å finne en sti som tok av,

Vi snakket om hvor enkelt det var å være 7 hunder på tur uten det minste protester eller knuffing fra noen av dem. Slikt må jo dokumenteres.

Det er funnet spor etter bråtebruk og åpen åker. Vollen kan ha vært i bruk på et eller annet vis i 2000 år. Hullet i gulvet i Strykbua skyldes en tysk håndgranat. Strykbua ble spart under razziaen i 1944, og er den eneste seterbua igjen på Bråtavollen.

Vi så endel sauer på turen, men de var veldig spredt. Kun en flokk som var mer enn noen få sauer. Vi skulle egentlig gått der sauene sto, så vi valgte å gå rundt hytta på den andre siden og satse på at vi kom bort på stien igjen fra den kanten. Man må ikke bare ture fram når man møter på dyr i naturen, det er lov å tenke bitte litt.

Gårdene som setret på Bråtavollen var Søndre Gjermundrud og Nordre Prestegarden i Prestegardsbua; Søndre Prestegarden og Stryken i Strykbua; Søndre Bråten i Bråtabua; SørOlavsby i en bu som sto opp og vest på vollen og Nord-Bråten i en bu lenger sør. De eneste originale seterhusene i dag er Strykbua, restaurert av Modum Historielag, Strykløa og det sammenraste Prestegardsfjøset. 

Vi fulgte den nylagde "veien" rundt kanten av vannet og mot stien som skulle ta oss oppover i lia for å finne et sted å spise nista vår. Vi begynte å bli ganske sultene alle sammen, vi hadde gått i ett bare et par drikkestopp og litt tissing.

Ikke alle kan reddes her i verden.

Den røde laftehytta er satt opp på tomten etter Bråtabua som tyskerne brente. Prestegardsbua som led samme skjebne, er aldri blitt gjenreist. Peisfoten oppe i bakken viser hvor den sto. Nederst på vollen ved veien ned til Bråtavolltjern, skimtes restene av Strykfjøset hvor bjørn slo seg gjennom torvtaket og jafset i seg juret på en ku. Fra hytta øverst på vollen går en glenne ned til Russerskorta. 

Setringen i Holleia pågikk helt fra 1400 tallet. Fram til for 150 år siden hadde Holleia over 50 000 dekar felles beitemark for gårdene mellom Snarumselva, Drammenselva og Tyrifjorden. Den siste seterbudeia i Holleia var Karen Kittilsbråten som setret på Hesjevollen fram til 1950 årene. På Bråtavollen ble det setret for siste gang i 1946

Det er mange steder på Holleia det er svære steiner som ligger aleine eller ved siden av en annen stor stein.

Det var seterdrift der fra 1400-tallet frem til 1942. Det var flere gårder på Snarum som setret der, og hver gård hadde sin egen bu og sitt eget fjøs. Nå er det kun noen få bygninger igjen på setervollen. Under andre verdenskrig skjedde det en tragisk hendelse på Bråtavollen. 7 russiske fanger, som hadde rømt fra en fangetransport, og mange norske motstandsfolk, som måtte finne et nytt skjulested, ble innkvartert på Bråtavollen. 

Her fikk de streng beskjed om ikke å forlate stedet og ikke kontakte andre enn kurerene som skulle sørge for proviant. Etter en stund ble allikevel kjøttsulten for stor, og en gruppe på 4 mann tok seg ned til Snarum, hvor de rappet en gris fra en lokal NS-formann. Grisen ble fraktet tilbake til Bråtavollen på en båre. Alarmen gikk umiddelbart, og de endte med at 2 av de russiske soldatene ble drept på Bråtavollen, mens 4 av nordmmennene ble arrestert og fraktet til Grini, hvor de ble dømt til døden og henrettet i 1945. Tyskerne brant også ned flere av seterhusene.

Varga fikk mye kontakt med andre dyr, da vi stadig møtte på noen som kom bort. Denne søya og de to lammene hennes ville aller helst følge etter oss inn op setervollen. Men vi åpnet grinda og satte oss på fjellet utenfor hytta, så vi kunne spise nista vår i fred.

Faktisk den eneste informasjonen vi fant på hele runden.

Det blei ei halvtimes pause velså, med nistespising og vanndrikking. Disse "våksne" på tur bevilget seg en kaffekopp til og med.

Så gikk ferden ned i gammel granskog og det var bare å komme i siget igjen. Det er alltid litt tungt å komme i gang etter at man har sitti rolig en stund med matpakke.

Vi kom brått mellom to lam og søya. Da måtte vi ta en runde ned i skauen for å kommer rundt dem, slik at de fant igjen mamman sin. Vi brukte litt tid på det. Lammene er for små til å klare seg på egenhånd ennå.

Riktig idyllisk til tider da det både var tørt og flatt.

Oldfunn; Flåhakke og bryne fra 1300 tallet. Offergrop i flaberg. Kan vær 2000 år gammel. 1830 Seterbuene på Bråtavollen er de første av setrene i Holleia som får tregulv. En gang på 1800 tallet Budeie Berte Bråtan ber huldra kysse seg bak fordi den underjordiske lokker på kalven hennes. Neste dag er kalven dau. Det skal ha skjedd ved Ulerbærje nord for Bråtavolltjern. 

Natt til 12. juni 1882 14 år gamle Lisa Olsdatter Stryken er med sin mor Karoline på setra for å læres opp som seterbudeie. De setrer foreløpig alene på vollen. Utpå natten bryter en bjørn seg gjennom torvtaket på fjøset nedenfor Strykbua og dreper en ku. Mens mor Karoline blir igjen for å passe på resten av bølingen, løper Lisa de 14 kilometerne til bygda etter slakter slik at kjøttet kunne bli reddet. I juni 1910 Lisa er nå blitt en erfaren seterbudeie. Faren Ole Olsen, følger bøling og budeier til seters, men går seg vill på veien tilbake til Snarum. 8. september 1910 Ole Olsens levninger blir funnet av bærplukkere ved Sneisene, to timers gange fra Bråtavollen i retning Sokna. Det lille som er igjen av mannen bæres hjem i en rypesekk. 

Vinteren 1900 dro tre 15 åringer fra Kløftefoss til Bråtavollen for å lage hoppbakke. De som har gått fra Hesjevollen, krysset et par åser og ikke minst Dritardalselva, vet at det kan være kronglete selv på sommerføre. Allerede det første hoppet endte i en granlegg, og hopperen, Edvard Dokken som han het, kunne etterpå ikke stå på beina. Kameratene dro ham hjem på en improvisert kjelke under store strabaser. Siden han ikke ble oppfattet som dødssjuk, ble doktor ikke budsendt. Etter en måneds tid var han oppegående og «ganske bra», heter det om episoden i «Holleia - tiurens rike». 

Gamle bilder fra 1920 årene dokumenterer hva ungdom på Snarum gjorde på lørdagskveldene sommerstid. De dro i flokk til setrene, overnattet i løer og dro hjem på søndag. Bråtavollen med alle seterjentene, var et populært turmål. 

Det var mye både blåbær, kantareller og markjordbær. 

Utsikt er det ikke så mye av på Holleia, men den lille som er blir satt pris på før vi gikk videre.

Det ble til at jeg dannet litt naturlig baktropp da jeg knipset litt bilder iløpet av turen.

Etter hundre meter på vei så kom vi til turlederens kritiske punkt. Vi var litt usikre på om det var sti i mellom veien og en annen sti, elle rom det bare kunne virke sånn på kartet. Vi fant ganske enkelt "stistart", men det ble ganske tett etterhvert. 

På kartet lå det to hytter med litt mellomrom på denne uvisse strekningen. Så det var bare å peke ut retningen og la det stå til. 

Det var bare å holde seg samlet, det var ikke her man ville komme bort fra hverandre. Om man så godt etter på bakken, kunne det virke som vi fulgte en "sti"

Vi skimtet den ene hytta og da var det ikke så mange meterne bort til den andre hytta. Der skulle vi komme inn på en litt breiere sti.

Vi fant fram til denne breie stien som sto på kartet

Fremdeles forholdsvis våte partier. Når en er gjennomsvett så svetten renner nedover fjeset og oppover ryggen. Når man har plumpet i vann og tråkket i klinete renner som kunne kalles sti. Ja da er man ikke så nøye på hvor man går når turen nærmer seg 12 kilometer og man har tråkket rundt i nærmere fem timer.

Ny sau med lamunger, denne gangen flyttet de seg i samlet flokk. Vi skulle nemlig krysse bekken der det var bru, så vi hadde ikke så mange alternative ruter.

Mine vabbet seg over brua uten å protestere

Så var vi ute på veien til Steinsvollen igjen og kunne følge den rett ned til bommen der bilene sto parkert.

Ei helt "død" stor rose i terrenget. Ikke ett eneste grønt strå liksom.

Tidlig på 1900-tallet var lærer Gunnar Tveiten fra Snarum dikter Holleiasangen i løa på Bråtavollen. I mangel av papir og blyant blir den først skrevet ned dagen etter på Gunnhusvollen hvor de hadde skrivesaker. Sangen hadde opprinnelig fire vers. Hjørdis Fægri la senere til et femte om Granavollen og Grønknuten. Søndag 22. oktober 1944 Den lokale krigshistoriens mest skjebnesvangre fetthunger fører til tysk razzia på Bråtavollen. Hele historien står å lese på oppslag på Bråtavoll-løa. Våren 1945 ble levningene av soldaten Gregor fra Ural blir funnet i en bergskorte som siden er blitt hetende Russerskorta.

Like ved bilene var det en stor flokk med svarte sauer som hadde hvite haler.

Takk for turen jenter, vi får finne et nytt ukjent turmål om ikke så lenge. Det er mange steder man ikke har vært når man setter seg ned med kartet.