Noen venter veldig håpefulle når jeg kommer hjem fra jobb. Da er det deres tur og jeg trenger vel bare inn for å legge i ovnen og kanskje finne meg ei jakke. Det er å nyte skauen før snøen kommer som gjelder nå om dagen.
Når en jobber inne hele dagen og sitter foran datamaskinen, når en ser ut av vinduet på sola som henger på himmelen og lokker. Da er det godt å komme seg ut en tur før middag. Ja for nå er vi faktisk kommet så seint på året at det ikke er noe særlig med dagslys på tur om man skal spise middag først.
Nå er det liksom ikke lenge før sola ikke skinner hos meg lenger heller. Den krabber nedover jordet hver dag som går. Så nå er det vel egentlig bare å glede seg til starten av februar da den skinner inn av vinduene igjen.
Det er lenge siden jeg har vært på en runde for å ta makrobilder, men det ble ikke direkte makrobilder heller. Men heller en variant av nærbilder av andre ting enn jeg pleier å ta bilder av.
Når man kikker etter småting å ta bilde av så er det fryktelig mang sopp alle steder. Få er spislige, men de er fine å se på der de klorer seg fast.
Sopp så langt du kan se. Når en bare skal lufte seg litt så er det greit å gå der hundene kan løpe som de vil, Da har jeg bedre tid til å knipse bilder og trenger ikke følge noe sti engang.
Soppen har virkelig grodd i høst. Dette er jo sopp som holder seg og formerer seg fra år til år.
Sopp har fascinerende både farger og former.
Leet er åpnet mot utmark så det er bare å legge ivei oppover mot Holleia. Men helt opp dit skulle vi ikke. Da måtte vi hatt med lommelykt.
Når man har fokuset på bakken, så blir selv de små tingene store.
Siden vi gikk skauleis så måtte vi krysse bekken for å kunne gå veien nedigjen til jordet.
Forholdsvis mye vann, men det gikk forholdsvis greit å komme seg over på den andre siden.
Stein på stein
Jeg dumpet inn på et sted som flommet over av kantareller, så nå må jeg se om jeg finner det igjen til høsten.
Gult, nesten så langt øyet kunne se
Det er mye fausklav når mosen slipper til oppå fjellet
På torsdag hadde vi Halloween lunsj på jobb. Den folkelige katolske skikken med å sette lys på graver allehelgensaften forsvant sannsynligvis aldri helt når man gikk over til protestantismen. Den er spredt dokumentert i Norge fra siste halvdel av 1800-tallet, og tok seg kraftig opp i mellomkrigstiden. I dag er dette en relativt vanlig skikk. I Danmark-Norge ble allehelgensdag i år 1770 flyttet fra 1. november til første søndag i november på grunn av uenigheter med Den katolske kirke. Bakgrunnen for dette var ulik forståelse av hva som skjer etter døden.
Allehelgensaften er et gammelt norsk navn på en katolsk feiring som finner sted 31. oktober, kvelden før allehelgensdag. I dag brukes navnet av og til også om feiringen vi ellers kaller halloween. I kirkeåret er dette en tid for å minnes de døde. I Den norske kirke feires også allehelgensdag, men i den protestantiske tradisjonen er allehelgensdag blitt en bevegelig helligdag. Her markeres dagen den første søndagen i november, altså oftest noen dager etter de katolske merkedagene og halloween. Det er likheter mellom navn som allehelgensaften, julaften og sankthansaften. I katolsk tradisjon er det vanlig å feire midnattsmesse kvelden før en viktig merkedag. Parallelt med dette har man mange steder hatt en folkelig feiring kvelden før en slik merkedag, som også ofte var en fridag og helligdag. På norsk finner vi rester etter disse tradisjonene i navnene julaften (kvelden før første juledag), sankthansaften (kvelden før sankthansdag) og allehelgensaften (kvelden for allehelgensdag).
Som flere andre helgendager, som for eksempel sankthansaften og olsok, har allehelgensdag blitt stående som merkedag langt inn i etterreformatorisk tid. Helgendagenes betydning også etter reformasjonen kan man blant annet se på primstavene. En primstav er en slags evighetskalender basert på den julianske kalenderen, gjerne skjært i tre, med merker for dagene, og symboler for spesielle merkedager. Disse er i hovedsak helgendager. Symbolene kan være kors eller geometriske former, de kan være bokstaver, de kan være arbeidsredskap, men de er ofte helgensymboler eller attributter. Halvardsmesse, for eksempel, er som oftest markert med en rund kvernstein, da St. Halvard ble druknet med en kvernstein som søkke. Primstaver har vanligvis ei sommerside og ei vinterside. Disse kan snus, og kalenderen brukes om igjen og om igjen. I primstaven kommer to gjentagende årssykluser sammen, nemlig jordbruksåret og kirkeåret. Begge er gjentagende og følger en rytme.
Før reformasjonen var det svært mange helligdager folk måtte forholde seg til, blant annet med tanke på feiring, faste og begrensinger på når man kunne arbeide. Det å holde oversikt over kirkeåret i seg selv hadde jo en betydning, livet var i stor grad regulert av dette, men i sin evige, gjentakende tilstedeværelse ble helgendagene også knagger å henge gjøremål på, til hjelp for å skape oversikt over året. Primstaven kunne gi påminnelser om hva som skjedde når, og burde gjøres i et jordbrukssamfunn. Når man burde begynne slåtten (rundt knutsmesse), når grøden burde være i hus (innen mikkelsmesse), når man burde være ferdig til jul (innen tomasmesse), og når man kunne forvente at laksen gikk opp elvene (rundt kolumbamesse).
Disse merkedagene kunne gis en nær sagt magisk dimensjon, med å knytte dem til værtegn. For eksempel ble det sagt at om sola skinte så lenge at man kunne sale på en hest på allehelgensdag, så lovet det for et godt år. Også etter reformasjonen, da antallet helligdager ble redusert betydelig og helgenkulten ikke lenger var del av kirkas praksis, forble disse dagene merkedager å ordne året og livet etter.
I Den katolske kirke feires allehelgensdag 1. november og allesjelersdag 2. november. Her minnes henholdsvis alle helgener og alle døde sjeler. Allesjelersdag er i katolsk skikk en dag der man kan be for mennesker som befinner seg i skjærsilden, og slik hjelpe dem frem mot den evige salighet. Disse to dagene har i folkelig tradisjon vært tett knyttet opp til dette å minnes sine døde. Reformatorene på 1500-tallet avviste imidlertid læren om skjærsilden. Men man ønsket allikevel å beholde den viktige minnemarkeringen for de som hadde gått bort. Som et kompromiss ble minnemarkeringen flyttet til første søndag i november og man søkte å prege dagen ut i fra den evangelisk-lutherske forståelse av kristendommen.
Den folkelige katolske skikken med å sette lys på graver allehelgensaften forsvant sannsynligvis aldri helt fra det protestantiske Norge. Den er spredt dokumentert i Norge fra siste halvdel av 1800-tallet, og tok seg kraftig opp i mellomkrigstiden. I dag er dette en relativt vanlig skikk.
Jeg har fått Åse til å laste ned Fjelltoppjakten også, så i dag hadde vi vår aller første innsjekking i sammen. Vi møttes ved kalkverket i Åsa etter jobb på tirsdag, for nå er det bare å utnytte ettermiddagene.
Det var stor gjensynsglede på jentene. Varga lurte når hun skulle være med på jobb to dager etterhverandre, men hun sover stort sett hele dagen. Er ute til lunsj på en dolufting, før jeg går å spiser nista. Så gikk tiden veldig raskt før det var på tide å dra til Åsa for å møte Åse.
Hurum/Burudåsen danner en markert nord-sør gående kalkrygg øst for Steinsletta. Skogen domineres av furu, med stort innslag av urter i feltsjiktet. Vi gikk veien utover så vi kunne gå åsryggen tilbake. Vi hadde nemlig planer om å time solnedgangen på toppen av Burudåsen.
Hurumåsen/Burudåsen naturreservat ligger i Ringerike og Hole kommuner, og dekker et areal på ca 420 dekar. Reservatet ble opprettet 9. juli 1993, men er endret i 1998 og i 2000. Formålet med fredningen er å bevare et tverrsnitt av de typiske kalkfuruskogutformingene som finnes på Ringerike.
Tørre urterike skogtyper, lågurttyper samt ekstremtørr lavdominert kalkfuruskog er representert. Området har en interessant flora av kalkkrevende lav, sopp og karplanter. Hurumåsen/Burudåsen er en smal og langstrakt ås som stikker opp i et nokså flatt jordbrukslandskap øst for Steinsletta. Åsen går nord-sør og har en 45 m høy raskant på vestsiden.
Berggrunnen er dominert av siluriske kalksteinslag som heller jevnt mot øst med en skarpt avkuttet brattkant mot vest. Slike skråstilte kalkrygger er et karakteristisk element i kambro-silurlandskapet på Steinsletta. Burudåsen er kanskje den mest iøynefallende og mest velutviklede av disse ryggene. Kalkryggen viser på en pedagogisk måte sammenhengen mellom berggrunn, landformer, økologi og vegetasjon.
Kalkfuruskogen her er en av de største og mest representative på Ringerike. I tillegg til kalkfuruskogen finnes også godt utviklede partier med lågurtgranskog, sørvendte berg og rasmarker og noe naturbeitemark. Det er en artsrik flora av karplanter i området med over 150 registrerte arter. 30 av disse artene står på norsk rødliste for arter fordi de er trua og sårbare.
Rødflangre er en av de vanligste orkideene i kalkområdene i Hole, og den er svært vanlig i naturreservatet. Sjeldne fiolplanter som bakkefiol og sandfiol, og fjellplantene mogop og skåresildre har forekomster i området. Innslaget av fjellplanter er sjeldent i lavlandet. De moserike furuskogene og granskogene har en svært artsrik og sjelden kalksoppflora. Blant annet er småjordstjerne, gyllenfagerhatt, galleslørsopp registrert her, og besk kastanjemusseron er en dominerende art i området. Kalkbergene i skrentene mot vest er voksested for flere interessante arter av skorpelav.
Hele naturreservatet er gammel kulturmark som tilliggende gårdsbruk og husmannsplasser har benyttet som beite fram til første del av 1900-tallet. I reservatet finnes et gravfelt fra bronse- eller jernalder, og en kalkovn. Nordøst for reservatet ligger et kalksteinsbrudd. En tur på Burudåsen er en opplevelse med storslått utsikt vestover fra kanten av kalkryggen. Den er viktig for friluftslivet, og det går en rekke stier i åsen. Området er av stor interesse i geologisk sammenheng og benyttes mye til undervisning og forskning.
Du kan ferdes fritt til fots og på ski i naturreservatet, og du kan sanke bær og matsopp - Du kan jakte etter gjeldende lovverk - Bruk av naturreservatet til telting, idrettsarrangement eller annen organisert bruk er forbudt - Bålbrenning er forbudt - All vegetasjon, herunder døde busker og trær, er fredet mot skade og ødeleggelse - Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet - Motorferdsel er forbudt, utenom på eksisterende bilvei.
Så er det litt sånn når man først har tatt noe i bruk, da blir man lett litt iherdig. Jeg burde jo vite nå snart at om jeg ikke har tenkt å bruke noe, så skal jeg ikke laste ned noe. Jeg klarte meg gjennom hele sommeren da, før jeg ble iherdig. Det kom sikkert av alle regnskurene som gjorde turer lite fristende.
Jeg synes det er litt gøy med statistikker, så da kjøpte jeg like godt premium medlemskap. Går ikke akkurat konk av det der. Siden det kun er 9 sjekkpunkter i Hole, så bør vel kanskje målet være å ta alle de? Hadde det ikke gått mot vinter så kunne jeg valgt å ta en tur i en ny kommune hver gang jeg skulle ta en ny innsjekk. Han som leder har 264 kommuner sjekket av. Jeg har 3 kommuner av 3 innsjekkinger. Han som leder over flest innsjekkinger har 1736 topper.
Håper på å få med Patran på laget, så kan vi samle fjelltopper begge to på en bruker isteden for å konkurrere på egenhånd. Får jobbe litt med et teamnavn og ta et profilbilde.
Timingen med toppunkt og solnedgang nailet vi veldig bra. Å være på tur med Åse er som å følge Olsenbanden. Alt er nøye timet og tilrettelagt og ting blir vellykket. Det er jo begrenset hvor galt ting kan gå på så få kilometer.
Det er et bord plassert på kanten av den 45 meter høye skrenten. Mens vi sto på toppen og sjekket inn så kunne vi telle hele 6 rådyr nede på jordet under oss.
Una poserer som aldri har gjort annet.
Åse hadde øynene med seg på vei ned igjen og fikk se ei hule som hadde noen effekter rundt.
Gøy når noen finner på det lille ekstra
Noen som har en ide om hvem dette skal forestille?
Så var det kort vei ned til bilen igjen
Lurer du på om det kan være noe for deg, sjekk ut filmen som ligger på Youtube...
Så var det helg igjen og denne helga er det kuene som ønsker dere alle ei riktig god helg. På onsdag dro jeg og Sofie en tur i fjøset før vi dro hjem etter barnehagen. Set er tydelig at Sofie storkoser seg når kuene lar seg kose meg.
De er ikke like begeistret for gledesutbrudd, men stakk hodet raskt ut igjen for å få mer kos.
* *
Jeg hadde ikke tenkt at vi skulle noe annet enn å dra hjem for å lage middag når jeg hadde hentet henne i barnehagen. Men når Sofie spør etter både kuer og sauer når jeg spenner henne fast i bilsetet. Ja da må jeg jo spørre om vi skal i fjøset.
Jeg hadde vært innom på butikken på vei oppover, men håpet at varene holdt seg godt til vi kunne dra hjem. Ja for når Sofie vil i fjøset så går det fort en times tid. Det er jo ikke bare kuene som skal ha kos. Vi må jo sjekke ut hvordan sauene har det også.
* *
Vi koser oss like mye begge to vi når vi er i nærheten av dyr. Om de er våre eller andres.
Kalvene er litt mer skeptiske til en overlykkelig minibudeie. Men de kommer seg sikkert utover vinteren. De pleier å sette pris på kos når de først har fått det.
Er man tålmodig så er det utrolig hva man får til. Dyr er vel det eneste som får fram et snev av tålmodighet fra min side.
Nysgjerrige er de i alle fall.
Noen er nok mer lysten på kos enn andre, og de tør til etterhvert.
Det finnes vel ingen som er mer fornøyd med oppmerksomhet og kos en gutta krutt. Neste års pappaer fortjener litt oppmerksomhet.
Om disse skulle fått bestemme så hadde vi vel ikke fått reist hjem ennå.
Ny klippede sauer som har koset seg på fjellet i sommer. Nå ser en nesten ikke forskjell på lam og søyer. Utrolig som de har vokst på 7-8 måneder.
Både kuene og sauene kan gå ut og inn som dem vil. Når de merket at vi sto ved gjerdet, så var ikke maten så interessant lenger.
Kveldshimmel ved solnedgang
Når de skjønte at vi ikke kom inn til dem denne gangen så kunne de konsentrere seg litt om maten isteden.
Ha ei god helg da! Jeg har store planer om Hr Yr spiller på lag.
