Rishue 465 moh

 

Midt i lamminga så blir det litt liten tid til trimming av gårdsgutten for Bonden og Bondekona. Så når jeg avlikevel er på noen turer så kan jeg jo ta med meg Zett så han fikk løpe litt. Bella brydde seg ikke nevneverdig om sauene, de var mer nysgjerrige på henne enn hun var på dem.

De ønsket oss god tur og syntes ikke det var noe grunn til å reise seg opp om det passerte en fremmed hund.

Zett var redd for å fryse til vinteren, så han dreiv stadig med sanking av ved. Han er vant til å være på joggetur, så han skjønte ikke hvorfor jeg ikke løp.

Pinnen gjorde stor motstand til tider.

Jeg fant raskt ut at jeg hadde tatt på meg for mye klær. Til tross for at det var ettermiddag og ikke så veldig varmt. Men når man går så får man fort opp varmen.

Ristjern lå fortsatt med en hinne av is på seg.

Et idyllisk lite skogstjern om sommeren

Selv om jeg aldri har gått til Rishue tidligere så var det greit å finne fram, for det har vært en 10-på topp tur en gang. Da er det stort sett merket i alle stikryss. Men det er realt å gå etter kartet på telefonen også.

For hvert enkelt kryss senket veistandarden seg, så jeg regnet med at vi endte opp med kun en sti på slutten.

Zett lurte stadig på hva jeg holdt på med, han reagerer nemlig å knipsingen som kamera gir fra seg når jeg tar bilder.

Det var noen hindringer på veien, men ikke på langtnær så mange som jeg hadde forventet.

På veien passerte vi ei gedigen maurtue

Skauen åpnet seg så vi fikk litt utsikt, men ennå er det langt til toppen.

Zett ble ganske grå i kanta på veien oppover. Både han og Bella var flinke til å avkjøle seg så fort de så vann.

Det er vel bare en ting å si om stien på slutten, den ble bare brattere og brattere.

Forholdsvis lykkelig Zett på tur

Rishue 

Da var toppen nådd og vi er 465 MOH. Jeg så litt på kartet for å finne en sti vi kunne følge over til Kasinotoppen. Der visste jeg at deg går vei fra toppen og kommer ned på Bjørneplassmoen. Der vi kom igjen sist jeg og Anne var ute på tur.

Nyte utsikten, det er noe Zett ikke helt skjønner vitsen med.

Hvitveisen og blåveisen blomstret langs stien.

Det ble litt bushing før vi havnet inn på en gammel traktorvei som hadde riktig retning i det minste.

Totalt ble turen litt lenger enn jeg hadde tenkt meg, så jeg kunne nok godt tenkt meg litt drikke.

Dype skoger så langt du kan se.

Jorder i det fjerne. 

Tjernet til venstre i bildet er Igletjern

Fremdeles mange kilometer til vi er nede igjen.

Endelig ute på veien fra Kasinotoppen, så nå var det bare straka vegen heim. Eller ikke til mitt hjem da, men til Veme. Vi måtte jo avlevere Zett og jeg hadde bilen min der.

Nede ved Bjørneplassen ligger det fremdeles mye tømmer.

* *