Sæterknatten 1137moh Del 2

 På høsten er det sekk som gjelder når man er på tur. Da får man med seg både nistepakke og termos, så man får laget seg kakao. Jeg liker best den som heter smeltet sjokolade rett i koppen.

Kose seg er viktig når man ikke har noen planer annet enn å finne igjen bilen før det blir mørkt.

Jeg elsker slikt terreng hvor du bare kan vabbe i vei helt uten både mål, mening og sti. Og her kunne du gå veldig langt i slikt terreng.

Litt uggint når man har sittet stille en stund

Når vi hadde spist ferdig, satte vi kursen mot Sæterknatten for å få sjekket inn i Fjelltoppjakten. 

Det er en fornøyelse å være et sted du bare kan legge i vei som man føler for.

Opp til Sæterknatten var det blåmerket sti.

Turfølget møtte kjentfolk, så da benyttet jeg anledningen til å gå litt i forkant så jeg fikk gjemt meg bak en stein for å tisse litt. Det er ulempen med fjellet, det er lite å gjemme seg bak når en er på tur med mannfolk.

Pink poserer villig

Langt der bnrtefra kom vi gående.

Pink venter utålmodig på resten av turfølget.

Hundene kunne velge og vrake i vanndammer og bekker.

Utover ettermiddagen ble det en ganske spektakulær himmel.

Så var varden på Sæterknatten i sikte og vi kunne sjekke inn.

Sæterknatten med Sørbølfjellet i bakgrunnen. Avstanden er ikke så stor mellom kjente områder, selv om utgangspunktet er forskjellig.

Med utsikt rett ned i Vassfaret og ned på Aurdalsfjorden, da må man bare ta seg en liten pause før vi skal finne veien tilbake til bilen på Fledda.

Det blås litt på toppenm så da var det på med genseren igjen. Vi skulle gå nedover mot bilen, så da blir man ikke så varm som når man går oppover. 

Findus, Tølle og Pink slipper ikke unna det obligatoriske vardebildet på toppen.

Det er slike stunder man får overskudd til ei ny arbeidsuke.

Himmelen er finere enn noe maleri

Rett ut her skulle vi gå for å komme oss tilbake.

Vi passerte vannet og gikk rett på stien som kom fra Langtjernkollen. Der er det også et innsjekkingspunkt jeg må tilbake for å ta. I disse traktene her blir det nok en håndfull turer til neste år,

Pink nyter fjellet like mye som det jeg gjør.

Når vi kom til stien så fant vi oss noen flate steiner og slo oss ned for en siste kakaokopp og resten av nista.

Tølle og Findus ventet på sin nistepakke. Sola begynte å bli lav på himmelen og det var bare å nyte de siste solstrålene denne dagen.

Pink trodde hun hadde niste også, men da måtte jeg skuffe henne. Hun ble tilbudt frokost før vi dro hjemmefra, Den ville hun ikke spise.

Så skjønte hun at det var bare å vente til vi andre var ferdige og bestemte oss for å finne bilen.

Vi fulgte stien tilbake til parkeringen.

Virka som gutta satte pris på Pink sitt selskap.

Det er like fint helt ned til parkeringen.

Siste bekken før parkeringen og der hadde vi jammen flaks at det var ei bru. Inger Synøve har også sine betraktninger om turen, de kan du lese her.

 Takk for turen

Del en finner du her

Sæterknatten 1137moh Del 1

 

En liten meningsutveksling lørdag kveld etter at jeg hadde fått reinsdyrhodet i hus, resulterte i ny fjelltur søndag morgen. Inger Synøve hadde fridager fra jobb og hadde dratt på hytta på Teinvassåsen. Hun og Bjørn hadde planlagt en liten tur dagen etter også lurte hun på om jeg ville slå følge. Ja fjelltur i solskinn og så si vindstille kan man ikke si neitakk til. Jammen rakk hun ikke å lage ett innlegg om turen før jeg kom så langt.

Med utgangspunkt på Fledda var det kortere for meg å kjøre Ådalen oppover, isteden for opp Hallingdalen og over fjellet. Så skulle vi møtes ved Hedalen stavkirke klokka 11. Jeg hadde i overkant en time å kjøre, så jeg trengte ikke vekkeklokke.

Bjørn hadde bedt med seg en kompis som har skrevet bok om Vassfaret, Tor Ola driver også Vassfaret Vilmarksturer. Så vi var fire stykker på tur og praten gikk lett i pausene. Det ble tatt mange bilder gjennom dagen og vi koset oss alle mann.

Forbindelsen mellom Hedalen og Nes i Ådal er sikkert av meget gammel dato. Kjøreveg ble arbeidet fra Hedalskirka og til grensen mot Ådal i tidsrommet 1828–1930, men før den tid var det sikkert også ferdsel her, enten på hesteryggen eller til fots. Pink takket nei til frokost og hadde knapt tid til å tisse når jeg plukket henne opp søndag morgen. Ingen tvil om at hun var klar for ny fjelltur i litt bedre vær enn vi hadde dagen før, på turen med Hilde.

Det var kanskje oktobers flotteste turdag i fjellet. Tosifret antall varmegrader, ikke et vindpust, sola skinte og vi bare koset oss, 

Når vi kom et stykke bortover så begynte jeg å kjenne meg igjen. Her hadde jeg vært før! 

Langt i det fjerne kan vi skimte snødekte topper i Jotunheimen. 

Det var godt med skilter i det øde landskapet. Men jeg var med en gjeng med godt kjente folk, så skilt var overflødige.

Når jeg fikk se disse tre vannene som lå på rekke og rad, da visste jeg at det var her vi hadde gått når vi gikk fra Sørbekkseter til Hansespranget for et par år siden.

Det var kun et par jegere i fjellet, vi så ingen av dem før godt utpå dagen. Men vi hørte noen skudd.

Reineste månelandskapet utviklet det seg til. Fascinerende himmel hadde vi store deler av dagen. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle tilbake hit, sist jeg var på tur i området. 

Pink storkoste seg uten bånd sammen med Findus og Tølle. Pink ville gjerne holde flokken samlet, så det ble litt løping på henne.

Findus var litt skuffet for at Bella var igjen hjemme, men det gikk seg raskt til med erstatningen også. Pink var litt spennende. Gutta har jo vært på skitur med henne tidligere. Det var det året vi holdt skisesongen helt til 16. mai.

Findus og Pink fant stadig noe nytt og spennende.

Skal man på fjelltur så må man passere noen bekker, forhåpentlig vis like tørrskodd som man kom.

Det var noen stolper her også, så Inger Synøve fikk et par innsjekkinger denne dagen også.

Det blei mange stemningsbilder iløpet av dagen. Nå som det snart er snø i fjellet så kan man ta dagene med ro når man er der. Brått må man ha ski neste gang.

Å då tre i overkant nysgjerrige hunder til å se en vei samtidig er ikke så enkelt. 

Pink sendte hilsen hjem for å si ifra at hun storkoste seg i fjellet og hadde ingen planer om å hjem med det første,

Vi fortsatte stien langs vannet, for planen var å spise i enden av vannet. Der var det nemlig ei lite hytte som vi kunne ta en rast ved. 

Ikke en krusning på vannet engang. Tor Ola hadde fisket her tidligere, og det var faktisk muligheter for å få en middag her om man har flaks. Vi hadde med nistepakke.

Pink var stadig i tet

Om det ikke hadde vært midt i oktober så kunne jeg godt ha badet i Storausttjern, Men det ble med tanken denne gangen,

Vi slo oss ned for dagens første matpause. Bjørn hadde bursdag, så dette ble en skikkelig bursdagstur!

Del to finner du her