Glad mandag

 

Mandag og ny arbeidsuke. Det er kanskje ikke så mye å være glad for, men man må finne glede i de små tingene. Vårblomster og særlig hestehoven gir grunn til å glede. Jeg fant noen i en veiskråning på tirsdag når jeg hadde med meg Varga på jobb. Jeg plukket med meg noen for å ha på bordet i kantina på jobb.

Vårgjevndøgn har vært, så nå går det virkelig mot lysere tider. Til helga skal vi stille klokka, så da er det lysere kvelder, men ikke fult så lyst om morgenen lenger.

Det gleder når Sofie spør om vi kan ta en tur til dyra når jeg plukker henne opp i barnehagen. Det er trivelig med en fjøstitt sammen med henne.

Kalvene lå og koset seg i bingen sin. De kan gå som de vil, men det virker som de foretrekker å holde sammen der som kuene ikke kommer inn når de skal ha seg en kalvestrekk.

Jeg gleder meg over at det fremdeles er spådd mange varmegrader fremover på dagtid. Det er liten vits i å henge seg opp i ting som man ikke liker så godt. Jeg er veldig fornøyd med at det begynner å bli joggeskoføre uansett hvor man har tenkt seg på tur. Det er ennå et håp om skitur på fjellet. På søndag er planen en tur i Hallingdal igjen, så får vi se om det blir ski eller joggesko.

Om en måneds tid skal vi på firmatur til Stavanger, det gleder jeg meg veldig til. Må jo ha trua på at det blir en knallfin tur. 

Jeg har trua på at 2025 kommer til å bli et flott år med mye å glede seg over.

Når vi er i fjøset så må vi en tur innom sauene også. De tre værene storkoser seg når de får oppmerksomhet og kos. En tre ukers tid nå så starter lamminga, da blir det enda mer å glede seg over. 

Alle som vil ha kos får en god dose kos av Sofie.

Gleder meg til å se til disse her til sommeren.

Årets siste hereford kalv blir født

På vei hjem på lørdag stakk jeg innom fjøset en tur. Jeg visste de manglet en kalv før årets kalving var over. Jeg kunne jo godt svinge innom før jeg dro hjem for å spise middag og vaske litt grusete golv. Det ser ikke så bra ut inne nå som det er sølete på gårdsplassen og tre hunder som er både ute og inne flere ganger iløpet av dagen.

Det blir alltid en stopp hos kvigene først, der er det alltid et par som forventer oppmerksomhet. Ei krever kos og kunne vel fått klødd seg under haka resten av dagen.

De kalvene som ikke spiste løp rundt og leiket med hverandre innimellom hvilende mødre.

Livet til kuer dreier seg mye om spising.

Kalvene har to steder i fjøset med liten dør i gjerdet så kuene ikke kommer inn. Der har de eget kraftfor og tørr halm så de kan sove i fred.

Da jeg fikk kommen meg rundt til der den vordene mora var plassert i egen binge så jeg at det var noe på gang. Fosterposen var synlig. Jeg så ingen biler på gårdsplassen, så jeg ringte bonden, men han var på gjeterkurs. Bondekona var hjemme og kom ut for å titte. Sist hun sjekket så var det ikke noe antydning til at noe fødsel hadde startet.

Dyra i fjøset fulgte med på hva som skjedde. Tipper hun var glad at hun var ferdig med det for i år.

Det varte og det rakk uten nevneverdig framgang. Dårligere ble også riene.

Noen var helt klart mer nysgjerrig enn andre.

Potensielt ny leikekammerat innen kort tid.

Snille kuer da, de er ikke så nøye på om det er egen kalv som får mat

Kalvene veit å nyte livet

Kalvene begynner også å sette pris på kos

Etter vel en time var det ikke mer en klauene som hadde tenkt seg ut.

Så lite de veit om livet ennå.

Godt å varme fingrene litt. Jeg hadde jo vært på tur først, så hadde vi stoppet og sett på det skotske høylandsfeet ute, før det ble en runde og ta bilde av svanene i Steinsfjorden. Etter en time da som jeg hadde stått rolig og hengt på et metall gjerde... ja da var jeg bitte litt småkald og ikke minst sulten. Jeg hadde ikke spist siden frokost.

Nabobondekona ble ringt etter og bekreftet misstanken om at denne kua trengte litt hjelp for å få ut kalven.

Når det først løsnet så gikk alt veldig raskt.

Så var Valdemar klar for å møte livet i fjøset

Alt bra med mor og barn

* *

Morskjærligheten er der fra første stund

* *

Freden senker seg over fjøslivet igjen

* *

Livets små mirakler

* *

Da kunne jeg dra hjem og nyte kvelden

For en mann!

 

På vei tilbake fra turen til Preståsen på lørdag, så kjørte vi om Utsranda. Helle hadde snakket om at hun hadde sett Skotsk høylnadsfe når hun hadde passert der i sommer. Nå var innhegningen tom, men vi så noen som holdt på på gårdaplassem. Vi stoppet og etter en kort vurdering så kjørte vi opp dit og Helle hoppet ut. Hun var tross alt mer lokal enn det jeg var.

Bonden kom ut og vi fikk lov å kikke på dyrene hans og ta bilder av dem. Han dro av gårde og vi kunne nyte synet så lenge vi ville. Det er flotte kuer, og jammen hadde det kommet noen kalver også. 

Det så ut som det var noen av kuene som ikke hadde fått kalven sin ennå. De var litt nysgjerrige, men den eneste som lot seg kose litt med var faktisk oksen.

Vi fant ut at dette måtte være kalv fra i fjor, siden den hadde så mye pels. Om ikke lenge nå så detter vinterpelsen av i svære dotter.

Skotsk høylandsfe, eller Highland Cattle er en gammel kurase som har sine røtter i den gamle nordiske uroksen. Historieforskere mener det var vikingene som brakte feet over til Skottland. Her har de hatt sin plass i det karrige skotske høylandet. Høylandsfeet ga den gang kjøtt og melk til de små bondesamfunnene. Pelsen ble den gang klippet, og det ble laget varme klær som gensere, luer og sokker.

De første dyrene kom tilbake til Norge i 1994 og det er i dag registrert ca 3149 reine Highland dyr , i 205 besetninger dyr av denne rasen i Norge. Kuene får 1 kalv i året og er ferdig utvokst når de er 4 år gamle. Da veier en ku ca 600 kg og en okse 850 til 1100 kg.

Høylandsfeet er kjent for det marmorerte fine kjøttet pga. dyrenes evne til å ta til seg all mulig slags føde, slik som gress, urter, blader kvister, blåbærlyng osv. Dyrene har en rolig adferd med en sterk rangordning i flokken. De er i utgangspunktet godlynte, men man bør se opp for de store hornene, som kan bli over 100 cm i total bredde. Det finnes ingen trusler i Norsk fauna i dag, som kan true en flokk med høylandsfe.

De var veldig oppmerksomme på oss, så de tittet mye. Men sto helt rolige, så da ble vi vel godtatt da.

Disse kuene har mer villmarkfarger enn andre kuer, så de glir mer i ett med landskapet.

Det er ikke mange centimeterne mellom magen og bakken på disse her.

Vi takker for titten og stikker nok innom flere ganger iløpet av sommeren. Hadde vært artig å se kalvene fra de er bitte små.

Jeg har lest litt rundt på nettet om denne rasen, og alle steder advares det mot de store hornene. Du kan bli skadet selv om kua ikke mener det, et lite kast på hodet så merker du den spissen der.

De hadde høner som gikk som de ville der også. Hønene trodde nok vi hadde med noen godsaker til dem, for de fulgte etter litt før de gikk tilbake til trappa si.

En skikkelig staselig hane som passet godt på hønene sine.

Om maten er inne i munnen eller henger fast i barten er det samme. Kjekt med litt niste om man er drøvtygger.

Kanskje de kommer bort for litt kos når de blir bedre kjent med oss. Noen treger litt mer tid enn andre, og noen blir ikke kosete uansett hvor mye du prøver.

Utrolig flotte dyr

Vi var vel der et kvarters tid eller så tenker jeg.

Skikkelig stilige søppeldunker hadde dem. Spørs om jeg får søke på nettet etter sjablonger så jeg kan få sånne dunker også.

Minibudeia slår til

 

Etter barnehagen på onsdag stakk vi en liten tur innom fjøset. Noe må man jo nyte i mildværet, for holken er ikke det mest ideelle for noen å turnere rundt på. 

Jeg spurte om vi skulle ta en tur i fjøset når jeg hentet henne i barnehagen. Siden jeg allerede hadde fått litt hjortekos før jeg hentet henne, men hun vil stort sett alltid en tur i fjøset. Innen vi fikk suset oss ferdig så hadde jammen Patran kommet seg i hus også.

Det er ikke bare jeg som setter litt pris på vårsola som varmer. Det blir bra framover nå.

Kvigene er ikke noen småjenter lenger.

Kalvene koser seg sammen med mammane sine.

Kalvelivet består av mye kos

Viktig å få full oversikt mens man er der

Viktig å være snill med mamman sin også.

Så ble det litt telling. Hun er veldig flink til å telle til å være så liten. Med bitte litt hjelp så klarer hun å telle til 20.

Vi måtte innom de nyklippede gutta når vi først var der. Hun har liksom en fast runde når hun kommer på besøk.