Sølvsberget på Gran

Egentlig skulle jeg på en helt annen tur etter jobb, men når den ene ikke kan og vi to andre har vært på det turmålet tidligere. Ja da ble det ny tur med to andre i steden. Jeg og Åse har jo fått lurt med Tove på Fjelltoppjakten, så vi skulle ta en runde på Vikerfjell. Det viste seg at de ikke gikk for Tove, så da hektet jeg meg med på tur til Sølvsberget med Åse og resten av familien isteden. Det er alltids en alternativ topp å sjekke inn på.

Jeg har vært her en gang for mange år siden på cachejakt. Husker vel egentlig ikke noe fra stedet enn disse to kirkene "Søsterkirkene" som ligger med noen meter avstand. Tror det var en kveld, for ikke noe av dette andre var åpent. Kanskje det til og med var utenfor sesong, for jeg hadde ikke lagt merke til det.

Det er reist ett minnesmerke der over de som falt i 2. verdens krig.

Søsterkirkene er to middelalderske steinkirker som er oppført ved siden av hverandre på Granavollen i Gran kommune i Innlandet, vest for Gran sentrum. Mens den ene var sognekirke, ble den andre oppført som kapell og lovekirke, og hadde dermed en annen funksjon. Begge kirkene er i bruk både til gudstjenester, tidebønner, konserter, foredrag og andre kulturarrangement.

Den største, Nikolaikirken, er en treskipet basilika viet til St. Nikolaus, oppført i kvaderstein trolig i første halvdel av 1100-tallet. Koret ble forlenget østover på slutten av 1200-tallet. Kirken brant i 1799, men ble snart satt i stand igjen. Et triptykon fra 1625 er bevart, delvis også prekestolen fra 1728.

I 2021 ble Mariakirken kalkmalt, da de hadde funnet gammel dokumentasjon på at den en gang i tiden hadde vært hvit.

Det var ikke bare i middelalderen denne var viktig. Dette var også den første i valget som ble foretatt til Riksforsamlingen i 1814, da Norge fikk undertegnet sinn grunnlov. 

Alle steder der dørene står åpne, der kan man vel gå inn? Nikolaikirken var helt klart den som var mest forseggjort og flott innvendig.

Den andre, Mariakirken, er oppført som Mariakapell til hovedkirken, antagelig på 1200-tallet, men det er mulig at de eldste delene av denne kirken kan være oppført før Nikolaikirken. Arkeologiske undersøkelser har vist at kirken tidligere hadde korte korsarmer. Kirken brant i 1813 og ble liggende i ruin. Først da Nikolaikirken skulle ominnredes i 1860-årene, ble den gjenreist for at man skulle kunne holde gudstjeneste der i mellomtiden.

Søsterkirkene på Gran er trolig de mest berømte bygdekirkene i Norge. Navnet stammer fra et sagn om to søstre som ble så bitre uvenner at de ikke engang kunne gå i samme kirke. De bygget derfor hver sin kirke ved siden av hverandre.

I dag er det bare på Gran vi kan se dette fenomenet i Norge, men det har tidligere også eksistert andre steder. Ved domkirkene i Stavanger og Bergen sto det små sognekirker ved siden av hovedkirkene, og i Seljord i Telemark sto St. Taralds kirke ved siden av den eksisterende frem til 1600–1700-tallet, men den er nå helt forsvunnet. Søsterkirkene på Gran er derfor unike i norsk sammenheng.

På prestegården 300 meter lenger vest står Steinhuset, det eneste middelalderske bolighuset av stein som er bevart på landsbygda i Norge. Dette huset utgjorde også hjørnet i en ringmur, slik at både prestegården og kirkene var befestet og kunne forsvares. Denne ringmuren ble revet på slutten av 1500-tallet.

Alt i alt tegner det seg derfor et bilde av at dette var et viktig sted i middelalderen. Store ressurser har gått med til å reise så mange og store byggverk av stein. Aasmund Olavsson Vinje har et gravmonument på Gran fordi han døde og ble gravlagt der. Han døde på prestegården på Gran i 1870 etter en kort tids sykdom. Graven og minnesmerket ved de historiske Søsterkirkene på Granavollen ble avduket i 1873. Monumentet ble reist for å hedre dikteren, og består av en høy bauta med en byste av Vinje, utført av billedhuggeren Brynjulf Bergslien.

I dag er vulkanene på Hadeland bare små "knauser" i terrenget. Men slik var det ikke for nærmere 280 millioner år siden. Det var vulkaner på rekke og rad på Hadeland. Hvis vi går opp på Brandbukampen, Sølvsberget, Buhammaren, Kjekshustoppen eller Ballangrudsæterhøgda vil du stå på gamle rester etter disse aktive vulkanene. Hans Martin og Åse hadde sett på dette turmålet en stund, så når det ble endringer i opprinnelig plan så ble jeg med på en alternativ plan på historisk grunn. Når det ble lokket med både vulkaner og bygdeborger, så er det bare å slå til.

Sokneprest Wilhelm Cornisch Lassen er gravlagt i prestegårdshagen på Granavollen. Han var sokneprest i Gran fra 1797 til 1810. Dette regnes som det eneste kjente private gravstedet i en prestegårdshage i Norge. Selv om sokneprest Wilhelm Cornisch Lassen er gravlagt der, var det ikke han som startet gravstedet. Det var hans sønn, Albert Lassen, som også ble sokneprest i Gran, som opprettet den private gravlunden etter en rekke rystende dødsfall i nær familie. I 1806 opplevde den daværende kapellanen Albert Lassen sitt livs største krise. Hans kone, Frederiche Christiane Krog, døde i barselseng under fødselen av tvillingdøtre.

Turen går fra Granavollen via Gran Prestegårdshage, gjennom småkupert terreng på stier og gutuer, deretter stigende på traktorveg opp til toppen av Sølvsberget. På Granavollen kan du se både de to Søsterkirkene, runesteinen, Vinjegrava, Glasslåven og Telthuset.

Vi fulgte stien over gjordene fra Prestegården og Søsterkirkene. Det ble varmere og varmere og både klegg og fluer var virkelig intense på oss alle fire.

Jeg synes det er litt merkelig at de har satt opp gjerdet slik at folk må inn på beitet, for stien fulgte gjerdet fram til neste grind.

Uansett hvilken vei man kommer inn til Gran, vil man se Sølvsberget. Det ruver nemlig i landskapet, hele 493 moh. I 2020 ble det satt opp en utedo på Sølvsberget. Den karakteristiske profilen kommer av at det er et gammelt vulkanrør som en gang presset seg opp gjennom de sedimentære bergartene i området.

Endel av heggen var angrepet av Heggspinnmøll.

Sjølve toppen er en ganske luftig egg med flaggstang og rekkverk. Oppslag om bl.a. Landstad og jutulen Sølve. For over 300 millioner år siden sprakk jordskorpa opp. Et stort område sank inn, deriblant Hadeland. Dette området strakte seg fra Mjøsa i nord til Langesund i sør og kalles i dag for Oslofeltet. Sprekken, eller riften, var på vei til å dele Norge i to. Jordskorpen ble tynnet, og svære vulkaner poppet opp i riften. Da jordskorpa sluttet å sprekke opp for 250 millioner år siden, opphørte vulkanismen. Hadde riften fortsatt å utvikle seg, ville Norge i dag vært delt i to, kanskje med et verdenshav i mellom.

Magnus Brostrup Landstad var en av Norges fremste folkeminnesamlere, og hans historier om jutulen Sølve knytter seg til sagnet om Sølvsberget på Hadeland. Sølve skal ha vært en mektig jutul som ifølge sagnet ga navn til fjellet og som skal ha kastet store steiner mot Hadelandskirkene i sinne over kristendommen.

Det fortelles at jutulen Sølve bodde i fjellet, som den gang skal ha vært fullt av sølv. Ifølge overleveringene var Sølve svært lite begeistret for kristningen av Hadeland. I raseri skal han ha kastet store kampesteiner etter kirkene i Gran. Landstad reiste rundt på 1800-tallet og samlet inn lokale sagn, folkeviser og mytiske historier som formidlet den muntlige tradisjonen i norske bygder. 

Vi kunne kjørt hit og bare gått opp på Sølvsberget, men det hadde ikke blitt lange turen. Ved å gå fra Granavollen så ble runden på 10 kilometer..

Det ble en stopp for å spise markjordbær i en skråning.

 Platået på toppen av Sølvsberget dekker ca. 15 dekar, og er avgrenset med store voller av jord og stein mot sør og vest. Sidene mot nord og øst er tildels stupbratte og vanskelig tilgjengelig. Dette er et godt eksempel på en stor og meget omfangsrik bygdeborg, antakelig fra jernalderen. Det er to opprinnelige innganger gjennom murene. I tillegg er en moderne «inngang» laget av en skogsbilvei som kommer opp på topplatået. Her er det et meget instruktivt snitt gjennom muren som viser hvor bred og høy den egentlig er.

«Sølvsbergit forekommer i gange ved det lille fjeld Sølvsberget pa Hadeland og ved Larvik. Den har en lignende mineralogisk sammensætning som grorudit; men kvarts er til stede i ringe mængde eller fattes aldeles.» Brøger 1894. 

Sølvsberget er en gabbro-plugg fra det permiske Oslo-riftet. Oslo-riften ble utviklet over en tidsperiode av ca. 70 millioner år – prosessen startet for rundt 310 millioner år og ble avsluttet for rundt 241 millioner år. Utviklingen omfattet forkastninger, vulkanisme, magmatiske prosesser i dypet og sedimentasjon. Fra karbon, over perm til trias var det magmatisk og tektonisk aktivitet i Oslograbenen. Man deler hele prosessen i 6 forskjellige stadier. Sølvsberget er resten av en liten småvulkan fra det fjerde stadiet (280-265 millioner år), som hadde en basaltisk kjeglevulkan over seg når den var aktivt.

Det virket som vi balanserte på en egg de siste hundre meterne opp på toppen av Bygdeborgen.

Vimpelen vaiet og det var bare å slå seg ned og nyte nista. Åse hadde bakt med seg pizzasnurrer, så vi koset oss skikkelig.

På klare dager kunne man se helt til Gaustatoppen sto det 220 kilometer borte.

 Skiltene begynte å bli ganske blasse, så de skulle nok hatt en oppgradering.

Svetten rant både på ryggen og i panna. Sola steika og når vi kom tilbake til bilen viste gradestokken 25 varmegrader. 

Varga camperte i skyggen.

* *

Ta en titt på utsikten

Her får man et lite inntrykk av hvor bratt det egentlig er.

Frida i blomstereng av smørblomster. 

Jammen hadde ikke strandsmelle kommet i full blomst allerede. Den forbinder jeg med skikkelig sommer. Om du kniper den av stilken og hoder for i andre enden så kan du smelle den mot hånda.

Det skulle vise seg at det ikke var så enkelt som jeg hadde regnet med å finne drikkevann til hundene.

På veien tilbake droppet vi å gå på disse gutua'ne, og fulgte asfalten tilbake. Atskillig mindre både klegg og fluer der, men steike varmt med sola rett i ryggen. Det var godt å sette seg i bilen når vi kom dit. Det ble stopp i en kiosk og handlet is til alle mann.

Flott tur som jeg kan ta igjen, men noe helårstur er det ikke. Ville nok valgt vår eller høst for reprisen. Det var plagsomt mye insekter mesteparten av turen.

Takk for turen, brått er det et nytt sted vi vil finne ut om er brukbart turmål. Det er mange fine steder på Hadeland.

Det hadde ikke regnet bort

Jeg og Kjersti hadde tenkt å se på disse trærne alle snakket om når vi var på sosialiseringstur i byen sist uke. Men vi konkluderte med at disse trærne sikkert ikke så sånn ut lenger, i og med at det hadde regnet så mye. Men så fikk jeg se her om dagen at "Kjerringtanker" hadde vært på luftetur og tatt mange bilder av disse trærne. Da var det bare å ta med seg Varga på jobb og legge inn en stopp før man skulle hjem fra jobb. God sosialisering og luftetur i en smekk.

Vi parkerte på Mega for å få litt ut av sosialiseringen også, ikke bare stille nysgjerrigheten. På Hovsenga gikk det et veldig ras ut i elva for noen år siden. Det har vært noen små¨ras både før og etter. Men når det store raset gikk ble hele området stengt for allmen ferdsel. Jeg fant et gammelt innlegg hvor jeg var på tur på toppen som raste ut. Der kan du kikke, så kan du sammenligne med bildene under, slik det ser ut i dag.

Etter uker med regn og overskyet, ble det jammen noen og tjue varmegrader og solskinn. Godt vi skulle ned til elva så Varga kunne avkjøle seg før vi dro hjem igjen.

Når vi gikk nedover hørte vi folk som snakka når de satt ute på verandaene sine. Tenk å bo slik til at en må tenke over hva en sier i telefonen når en sitter ute om kvelden, så ikke hele nabolaget er oppdatert om hva som har skjedd, skjer og skal skj... 

Øyeblikkelig et halvt år og har blitt stor jente.

Man kunne se de angrepene trærne langt unna.

Heggspinnmøll er en bladetende sommerfugl som kan gjøre mye ut av seg enkelte somre. Tidligere hadde den masseangrep kun på Østlandet, men de siste 10 årene ser møllet ut til å ha spredd seg nordover. Trær som er kraftig angrepet av heggspinnmøll får et spøkelsesaktig utseende. Dette er en sommerfugl med cirka 2 centimeters vingespenn, hvite forvinger med svarte prikker og cirka 2 centimeter lange grågule, svartprikkede larver som spinner bladene sammen til sekkformede, hvite fellesspinn. Bladene blir spist opp og treet ser tilsynelatende dødt ut. Synderen er en liten sommerfugllarve med navn heggspinnmøll.

Larvene eter bladene mens de lever beskyttet innenfor et stort spinn som kan dekke hele treet. Kraftige angrep der hele trær spinnes inn er som regel et sjeldent fenomen som forekommer med 10 til 15 års mellomrom. Arten er vanligst i lavereliggende strøk i Sør-Norge. Den er påvist nord til Ballangen kommune i Nordland. Dersom vi får et mildere klima vil heggspinnmøll trolig spre seg både nordover og oppover i høyden, ettersom utbredelsesområde til vertstreets er mye større en møllens utbredelse.

 Heggspinnmøllet har spesialisert seg på hegg. Larvene spiser kun heggblader og rører ikke andre planter selv om de vokser tett inntil hegg. Men nærvoksende planter (og andre objekter) kan bli dekket av det hvite silkespinnet til heggspinnmøll. Larvene til heggspinnmøllen borer seg inn i knoppene om våren og eter skuddene og bladene som er i ferd med å strekke seg. Senere på sommeren eter de på de utvokste bladene, beskyttet under et silkespinn som kan dekke kvister, greiner eller hele trær. Ved kraftige angrep kan trærne bli fullstendig ribbet for blader, men fordi heggen setter nye blader senere på sommeren så vil som regel trærne overleve. Ved kraftige angrep flere år på rad kan trærne dø.

Angrep av heggspinnmøll er meget iøynefallende, men har ingen økonomisk betydning. Selv om trærne blir fullstendig ribbet for blader tidlig på sommeren kommer det etter hvert nye skudd slik at trærne blir grønne igjen i løpet av høsten. Det sies imidlertid at hegg som har vært angrepet, får raskere høstfarger enn andre trær.

Heggen vokser spredt over nesten hele landet, helt nord til Hammerfest og høyt til fjells. Vertstreets utbredelse er dermed mye videre enn heggspinnmøllets, som trolig er begrenset av klimatiske forhold. Særlig ser lave vintertemperaturer ut til å være kritisk, siden de overvintrende larvene dør hvis temperaturen faller under -20 °C. Dersom vi får et mildere klima vil heggspinnmøll trolig fortsette å spre seg både nordover og oppover i høyden. Siden trærne som regel overlever selv kraftige angrep, og hegg dessuten har minimal økonomisk betydning, er det lite dramatikk i en slik utvikling.

Spindelvevet var akkurat så klissete som det ser ut.

Siden det ikke er så ofte det oppstår, så knipset jeg i vei jeg.

Imponerende mengder med spindelvev etter så mye regn, til og med noen forholdsvis harde skurer.

Når vi først var det så gikk vi runden. Det angret jeg litt på etterhvert, for jeg husket jo ikke hvor mye mygg som er det på sommeren. 

Det var mange trær som var kledd i hvitt slør nedover langs stien.

Varga er blirr riktig så flink til å posere for kamera. Selv så mange spennende lukter som det var her. Det er veldig mange som lufter hundene sine denne runden.

Her er det ikke store haugen igjen nå. I det gamle innlegget jeg linket til lenger opp ser du fra den turen jeg hadde på toppen av den haugen før det store raset gikk.

Det er laget til to grillplasser i dette området.

Den ene delen av stien er ikke så framkommelig etter raset som gikk. Stien ble sperret og folk begynte å lage seg egen sti for å få til en runde.

Spindelvevtrærne dukket opp med jevne mellomrom.

Jeg så ingen larver, så spørs om det stadiet er over.

Litt rart de klarer å finne de riktige trærne inniblant alle disse andre treslagene.

 Jeg måtte snu inne i småskauen og finne igjen stien igjen, for det er så mye vann i elva etter alt regnværet så jeg kom ikke fram.

Varga skjønte ikke hvorfor jeg ikke kom etter ut i elva, men jeg hadde ikke tenkt å bade akkurat der elle da.

Ikke godt å komme lenger.

Tidligere gikk det dyr og beitet nede på sletta, men det har det ikke gjort siden raset.

Så var vi inne på den opprinnelige stien igjen og holdt vi tempoet oppe, så var myggen forholdsvis levelig.

Selv midt inne i denne tette skauen var det brått et nytt tre som var dekket.

Siden det er et naturreservat her blir det ikke ryddet opp noe etter flommer som drar med seg mye dritt.

Varga er alltid nysgjerrig og leder ann på steder hun ikke har vært tidligere.

Randselva er isfri gjennom hele vinteren ved Hovsenga, og dette er et viktig vinteroppholdsområde for en rekke våtmarksfugler, blant annet sangsvane, knoppsvane og kvinand. Flere fuglearter hekker i området. De varierte naturtypene gjør at mangfoldet av fugler er høyt. 

Den ene storørretstammen i Tyrifjorden gyter i Randselva, og strekningen forbi Hovsenga inngår i storørretens gyte- og oppvekstområde. Reservatet består av et meandrerende elveparti med elvesving og aktiv rasskråning, noe som er uvanlig og svært interessant geomorfologisk. 22. november 2019 gikk det et stort ras i Hovsenga som gjorde store ødeleggelser. 23. oktober 2020 gikk det nytt ras, ikke så stort denne gangen. Det er ventet flere ras i tida framover.

Trør som har flat i flommen

Overraskende mange trør som var angrepet

Så kom vi ned til den andre grillplassen

Siste sjanse for bading før det er tilbake til bilen

Hoved stien tilbake er praktisk talt en vei

Jernbanebrua

Så er det bare opp bakken så skal vi krysse jernbanen

Mange flotte gamle bruer