Utmarks sjekk med nofence

 

Når jeg sjekket de som går i utmarksbeite med nofence tidligere i uka, så møtte jeg bare voksne kuer. Den ene etter den andre kom de på rekke og rad.

Kalvene har ikke nofence på seg, så de må man nesten bare regne med at holder følge med mødrene sine. Disse kuene satte stor pris på barnefri så det ut til.

På veien innover møtte jeg stadig kuer, men ikke en eneste kalv. Men i all verden da tenkte jeg. Nå må de jo snart dukke opp en kalv eller to.

Kun ei av kuene så ut til å bekymre seg litt for mangelen på kalver. Hun rautet, men fikk ikke svar.

Jeg er ikke den som bekymrer meg, så jeg kjørte litt lenger innover langs veien. Jeg hadde jo sett på kartet at gruppa strakk seg et godt stykke og kalver vaser jo litt. Kanskje de dannet baktropp?

Tidligere år så har jeg møtt på mange andre kuer fra andre flokker, men de har jeg ikke sett snurten av i år.

Langt om lenge dukket det opp en gjeng med møkkete og halvvåte kalver. De minnet egentlig litt om når man henter unger i barnehagen og de har hatt det skikkelig gøy om dagen.

Men disse fire her var langt i fra de søtten de skulle være.

Det hadde regnet om natta, men det var ingen grunn til at de skulle ha panna og fjeset fult av grus.

Men hva veit vel jeg om livet som kalv på skauen.

Hadde det vært en kunne jeg skjønt det, men alle sammen da gitt.

Ja for i veiskråningen litt lenger inn møtte jeg ei enslig ku med seks kalver til. 

Alle mer eller mindre møkkete, men kua var fremdeles hel hvit i fjeset. Så det må jo være noe disse kalvene hadde holdt på med.

De slynger tunga rundt graset og stapper det i munnen, nesten som en elefant som bruker snabelen.

Adoptivsønnen henger fremdeles med i flokken.

Når jeg først var helt inn til Flismoen, så tok jeg turen til Ristjern. Der vokser det vannliljer nemlig. Jammen hadde de begynt å sprette ut så smått.

Men det skal bli mange flere etterhvert. Spørs om jeg må ta turen over til Krødsherad i ferien min, der er det et lite tjern som er helt dekket. Det er det oppe i Strømsoddbygda også.

Det er nydelige blomster

Når jeg kom hjem hadde jammen en korsedderkopp flyttet inn i garasjen. Korsedderkopp er en edderkoppart i familien hjulspinnere. Den er 7–20 millimeter lang, hunnen vesentlig større enn hannen. Den har en tydelig korsfigur av fem hvite flekker på bakkroppen. Fargen for øvrig er variabel. Flere hundre egg legges om høsten, og ungene overvintrer to ganger før de er kjønnsmodne.

Skarrudkollen på Vikerfjell

 

Dagens andre kolle som var en rein impulshandling på søndag er det litt uvisst hva heter, men jeg velger vel det som sto på alle tursti skiltene Skarrudkollen. På Norgeskart står det Skarderudkollen, mens fjelltoppjakten har bommet helt på navnet. Der er innsjekkingen Skalerudkollen. Men samma det, jeg har fått en grønn hake på toppen jeg.

Svarttjern er et av veldig mange tjern på Vikerfjell.

Stien fulgte vannkanten et stykke før den forsvant oppover lia. Takk for mange flotte bilder av meg Hege og takk for trivelig turfølge i helga. Jeg var glad jeg hadde valgt tursko denne søndagen, for jammen var stiene våte nok enkelte steder.

På steder man ikke har vært tidligere, så er det smart å holde et halvt øye med kartet på telefonen. Det er som oftest mer enn en sti i terrenget og kanskje ingen på kartet om man er uheldig, 

Mange av de våte strekkene var kloppebelagt, men det er alltid litt vått uansett,

Her var det i overkant mye merking, nesten hver eneste buske hadde blå maling på seg.

Nedi småskauen her kom vi over den blomsterenga med både hvitveis og blåveis.

Hvite tepper av hvitveisen rundt om kring.

Blåveisen var det ikke fult så mange av der.

Ingen tvil om hvor en skal her.

Det var ikke langt opp en skulle gå før utsikten startet. Her ser vi Elsrudkollen som vi hadde vært oppe på en time tidligere. 

Stien kloret seg fast i fjellsiden, helt ute på kanten til tider. Og for en utsikt det ble etterhvert! For en bonus tur vi fikk bare ved å følge et lite innfall...

Det er ikke her man vil snuble. Om Varga synes det er langt ned veit jeg ikke, men hun kikket stadig nedover fjellsiden og steinrøysene.

Her hadde stien raset ut da et tre hadde veltet med rota i været. Stien var bygget ut med stokker så en kunne komme forbi.

Jeg er nok litt svak for utsikt, men her var det ikke mange høydemeterne man trengte gå før det ble helt magisk.

Store tørre trør var det mange av på begge kollene i dag.

Når man ser Elsrudkollen fra avstand så skjønner en hvorfor det er bra utsikt der.

Det er god utsikt oppover Ådalen også.

Når vi nærmet oss toppen ble skauen glissen og vi kunne gå på flabergene videre. Etter skiltet å dømme gikk vi oppover Røverdalen.

Bella og Varga speidet etter røvere, men vi så ikke en levende sjel på turen. Veldig rart det der. På vei ned fra Elsrudkollen møtte vi to gamle på vei oppover. Det var de eneste vi så hele dagen. Helt utrolig til en søndag med solskinn å være.

Spor etter istiden

Man kan jo ikke annet enn å bli fasinert av slike trær. Det var mange av dem over hele området.

Vi skjønte vi måtte nærme oss toppen da det ikke var så mye å se som var høyere enn oss.

Så var vi der, men innsjekkingspunktet var litt lenger inn på kollen.

Vaktmesteren av Skarrudkollen

Vi valgte stien mot Skarrudsetera for å komme ned til bilen igjen, da ble det en runde ut av turen.

På de våteste myrene var det laget klopper.

Jeg nøt siste rest av utsikt før stien slynget seg ned i småskauen.

I ly for vinden var det veldig varmt i sola. Det var noen lysninger så vi kunne se ned på tjernene som lå på rekke og rad langs veien innover.

Varga er nysgjerrig på det meste, særlig om hun tror hun ser noe eller hører noe dyr.

Nede på myra måtte vi bare gå rundt den lille putten før vi var inne på grusveien gjennom hyttefeltet.

Hundene er veldig flinke til å drikke når det er vann tilgjengelig. Til og med Varga har skjønt det når vi er på langtur. Noen ganger er det lenger mellom bekkene enn andre ganger.

Ut over dagen ble jeg mer og mer sikker på at dette området kommer til å bli utgangspunkt for flere turer på Vikerfjell i høst.

Bjørka hadde fått store blader selv så høyt til fjells.

Skarrudsetra var ikke åpen

Sikkert veldig trivelig å sitte der for en matbit etter en runde i fjellet. Kanskje jeg må prøve det også i år?

Tilbake til bilen så hadde vi ikke kjørt mange hundre meterne før vi måtte stoppe for litt bilder på toppen av bekken. Her skulle vi vært i vårløysinga isteden.

Nå var det bare så vidt det sildret over kanten og nedover fjellsiden.