Jeg og Patran har snakket om å ta denne turen i hele år og på lørdag fikk jeg melding fra henne. "Skulle vi tatt den hula i morgen eller?" Ja jeg hadde ingen planer annet enn å prøve å få tatt en topp i Turfangst, slik at jeg kunne hanke inn månedens oppdrag der.
I krysset etter Skotfoss sentrum følger du veien mot høyre mot skilting Pollen og Dalsbygda. Følg veien til du kommer til et firearmet kryss. Her tar du til venstre (her er det skiltet Mikaelshulen) Denne veien følger du helt fram til parkeringen ved Omdalvegen. Du skal kjøre helt til du kommer inn på grusvei, da har du rundt 300 meter igjen til parkeringen.
Der var det 8 varmegrader og knapt vært kuldegrader i høst. Så med sleipt lau på toppen av noe røtter og gjørme i mellom, ja da har du søndagens turunderlag.
Vi var heldige med at noen hadde vært her med motorsag etter at vinden hadde herjet skikkelig her.
Vi var litt i seineste laget for å få skikkelig høstidyll, alle bladene lå på bakken.
Mesteparten av stien var veldig brei og minnet om en gammel kjerrevei.
Den gikk både opp og ned i terrenget. Jeg vet ikke hvor jeg har fått det for meg at vi kom inn i bakkant av hula og kunne stå på kanten og kikke ned i Norsjø. Men det kunne vi ikke.
Mikaelshulen er en unik og historisk grotte i en bratt klippevegg, ca. 30 meter over innsjøen Norsjø i Skien, Telemark. Denne imponerende naturlige formasjonen, som en gang fungerte som en katolsk kirke og pilegrimsmål, er et populært og spennende turmål med fantastisk utsikt over Norsjø. Hulen er lett synlig fra vannflaten og kombinerer natur, historie og en utfordrende turopplevelse.
Før vi kom fram gikk det en liten avstikker opp på toppen av fjellet slik at man kunne få et lite glimt av utsikten.
Hr Yr sa ikke noe om regnvær, men når vi kikket rundt oss så hadde vi en liten misstanke om at vi nok kunne skrinlegge resten av målet for dagen.
Ved inngangen er hula 5-6 meter høy og rommet blir større lenger innover. Hula går ca 16 meter inn i fjellet. Stien fra start er nyomlagt og går nå i en fin sløyfe opp mot høydedraget ved Gisholt gård. Turen er lettgått, men nærmere hula begynner terrenget å bli litt mer utfordrende. Det er lagt opp med trapper så det skal være greit å komme fram.
Det er bare å holde seg fast, for det skulle bli verre.
Jeg skjønte etterhvert at inngangen var fra vannsiden og det var en rimelig bratt ankomst.
Patran er ikke særlig begeistret for høyder, men jeg har trua på eksponeringsterapi.
Patran er lettere tvilende etterhvert som løypa bar i vei.
En av veldig få turer hvor jeg har fulgt stien både fram og tilbake. Dette var ikke terrenget for å bushe.
Et fredet kulturminne. Mikaelshula er et resultat av dypforvitring av granittiske gneiser og den har blitt utvidet av mennesker seinere. Hula ble brukt som kirke i middelalderen. Mikaelshula var viet til erkeengelen Mikael, som i åpenbaringen strider sammen med englene sine mot den store draken eller ormen, som blir kastet fra himmelen ned mot jorda, der den særlig holder til i fjellhuler på høytliggende steder. I den kristne kirken ble særlig kirker bygd på fjell eller i huler viet til Mikael.
Ikke særlig egnet for verken små unger eller hunder egentlig, men med dytting i rumpa så er det utrolig hvor man får hundene opp.
Oppstigningen opp berget til selve hula er bratt, men stigningen er sikret med trinn i bergveggen og jerngelender. Kanskje ikke helt hundevennlig, men både Bella og Varga kom både opp og ned.
Jeg skal innrømme at jeg tenkte litt på at her skal vi faktisk ned igjen når jeg så at hula var tett i enden. Det går stort sett greit, men når man skal hjelpe ei på 50 kilo nedover der det er manko på steder å sette fire bein, Ja da er det bare å holde seg godt fast i rekkverket og bremse henne med den andre armen. Håpe at hun treffer de tre jernklossene som er satt inn i fjellet.
Nok et instagram turtips er sjekket ut og kunne strykes av lista. Jeg hadde flaks med at Turfangst hadde en innsjekk der, så da ble det flere på den statistikken den dagen også.
Litt poseringer for dokumentasjon, før vi klatret ned og fortsatte samme veien tilbake til bilen. En kort tur på rundt 4 kilometer tur retur.
Takk for turen Patran.
Alltid spennende å kjøre etter GPS med min bil. Den velger aldri samme vei til et sted som hjem igjen. Den liker byggefelt og litt usentralestrøk. Når man har forvillet seg langt inn i Telemarks dype skoger så er det enkelt å trykke "Hjem" på GPS'n og la den vise vei.
Men jeg lurer litt når den foretrekker å sende oss på denne veien og ikke E18 som går parallelt. Klart det er jo litt veiarbeid der, men det er jo overkommelig for alle andre. Det må jo være en eller annen innstilling på GPS'n ett eller annet sted som er huket av. Men man blir jo virkelig kjent i områdene da, og brått dumper man jo innom steder som man ikke hadde sett om man hadde fulgt den mest ordinære veien.
Vi stoppet på gatekjøkkenet som ligger rett ved E-18 som vi pleier å spise på når vi er på disse kanter. God mat og store porsjoner, så da blir man god og mett. Regnet kom og vinden økte på, så da bestemte vi oss for å dra hjem isteden for å ta den andre turen vi hadde snakket om denne dagen. Jeg har hatt alt for mange turer i regnvær, så da gremmes jeg ikke over å dra hjem isteden.


