Bare sorgen

"Vi skal alle dø, men før den tid har vi et helt liv å fylle, med oppturer og nedturer, kjærlighet og sorg"

Mår man snoker litt rundt på nettet så kommer man stadig over noen arrangementer som man kunne tenke se å være med på. På onsdag var det i Jevnaker kirke som jeg tok turen. Jeg har aldri vært inne der og jeg ble virkelig overrasket. Forholdsvis enkel utvendig, men en virkelig skatt innvendig.

Jeg var ute i god tid for jeg hadde ingen planer om å sitte på bakre benken. Bakerst har vel egentlig aldri jeg noen planer om å sitte. Det var jeg ferdig med når jeg var ferdig på skolen. Da var bakerst på vindusrekka den beste plassen i hele klasserommet.

«Bare sorgen» er en ærlig og hjertevarm forestilling hvor alle som en gang skal dø minnes om å gripe livet.Vivian Fleischer Nyborg pleide å skyve vekk alle tanker om døden- som de fleste av oss. Det gikk ganske bra, helt til hun ble prest, og ikke lengre kunne styre unna død og sorg. I sitt virke som prest har Vivian fått erfare at vi som lever, har mye å lære av døden.

Her kan man sitte i tre etasjer.

Selv om det ikke finnes noe morsomt ved døden, har Vivian laget en forestilling med glimt i øyet- godt hjulpet av den utmerkede humoristen og forfatteren Embret Nordseth. Uten å forkynne forteller hun ærlig om de mange møter hun har hatt med døden- om gravferder, syninger, dødsbud, sorgsamtaler, minnetaler og mer til. Med mye selvironi deler hun også om egne og andre presters tabber, for selv ikke prester er unntatt fra å si eller gjøre feil.

Det viktigste Vivian har lært, er å leve, og det er nettopp dette mantraet som er forestillingens røde tråd.

«Bare sorgen» berikes av musikalske innslag fra to av Vivians venner, solisten Lisbeth Snuggerud, og pianisten og gitaristen Håvard Ekeberg. Sammen med Vivian skaper de en opplevelse som veksler mellom humor og alvor, og mellom musikk og fortellinger.

Forestillingen har høstet mange gode tilbakemeldinger fra publikum. «Dette var vakkert, rørende og hjertevarmt!» «Tusen takk for en herlig aften med humor, varme og klokskap.» «Får jeg mulighet skal jeg se den igjen.» «Takknemlig for opplevelsen som fikk fram tårer, smil og latter.» «Helt toppers forestilling.» «Dette er en forestilling som bør få nasjonal deling. Den er sterk og til ettertanke, kunstnerisk og festlig! Takk til alle som gjør det mulig.»

Jevnaker kirkelige fellesråd og Jevnaker menighetsråd inviterte til en kveld med «Bare sorgen» i Jevnaker kirke. Det var full kirke og jeg tror alle var veldig fornøyde etterpå. Vivian, Lisbeth og Håvard gleder seg til å dele «Bare sorgen» med alle som denne ettermiddagen finner veien til Jevnaker kirke. Og kanskje vil di som flere andre erfare at dette møtet med døden kan vekke stor livsglede.

«Bare sorgen» ønsker å rette en stor takk til Jevnaker felles- og menighetsråd for at de muliggjør en forestilling med fri inngang. En stor takk også til Jølstad Begravelsesbyrå Ringerike, Hadeland og Land som sponser forestillingen med pynt av kirke og program.

Kirkegården var flott der den ligger og troner over bygda.

Om du har muligheten til denne seansen et sted så er den absolutt verdt å gå på. Sjelden man får mulighet til å høre en prest som forteller om sin hverdag og hvordan de opplever ting. Små og store blemmer i jobben. Hovedbudskapet var at vi skulle leve mens vi hadde livet, ingen har angret på noe de har gjort, det er det de ikke gjør som plager dem når livet svinner henn, Man skulle ikke bry seg om hva andre mente og sa, for de levde ikke mitt liv. Du har ditt liv, bruk det til det du vil og ikke hva andre synes du skal bruke det til.

Alt går til helvete

«Du har sikkert kjent det. Livet sender deg en real sidevind, og blåser både deg og planen du la over ende. Ingenting blir som du planla. Alt går til helvete. Du tenker: Nå kan det ikke bli verre! Og joda, det kan det. Men, når du står der med dritt til haka, da lønner det seg i hvert fall ikke å henge med hodet! Denne kvelden serverte Nina en virvelvind av livets mange kromspring, bakgater og omveier. For, når alt går til helvete, da lønner det seg rett og slett å stå i møkka med stil!

Jeg var litt tidlig ute når jeg skulle møte Åse på pendlerparkeringen, så jeg tok en snartur innom Norderhov kirke. Regnet som hadde holdt på hele formiddagen hadde passert, og jammen var det blå himmel å skimte.

Dette er en veldig gammel kirkegård med graver som er flere hundre år gamle. Det er ikke entydig definert hvilken enkeltgrav som er den absolutt eldste på Norderhov kirkegård, da kirkegården er svært gammel og knyttet til en kirke fra ca. 1170. 

Svenskegraven (1716): Et av de mest kjente historiske gravminnene er en Ringerikshelle over svenske soldater som falt under slaget på Norderhov i 1716, da Anna Colbjørnsdatter lurte svenskene. Middelalderfunn: Det finnes gravsteiner fra middelalderen på Norderhov kirke, noe som indikerer begravelser langt tilbake i tid.

På dette korset var inskripsjonen

Alt var litt mer forseggjort i gamledager.

Åse satte seg inn, og jeg kjørte til Moksha indisk restaurant som lå rett ved Teigen scene, som showet skulle være på. Veldig god mat, så der kan jeg godt spise igjen.

Det eneste jeg har vært i Tønsberg egentlig er på hundeutstillinger for mange år siden, så jeg koblet ikke Teigen scene som showet skulle være på til noe spesielt. Jeg synes bare det var et merkelig navn på en scene. Når vi hadde spist så gikk vi ned på kaia og fant hotellet der showet skulle være.

Når vi gikk inn døra mot spisesalen i hotellet da demret det. Selveste Jahn Teigen var jo fra Tønsberg før han flyttet til Sverige.

I etterkant er det enkelt å skjønne, men der og da var det overraskende. Men for en utstilling vi fikk se fordi vi var litt nysgjerrige og prøvde om døra var åpen eller låst. 

Tenk å ha levd et slikt liv hvor man kan sette seg ned i gyngestolen når man blir gammel. Se tilbake på alt man har opplevd og minnene står i kø for mange andre enn en selv også. Jeg og Åse smilte litt for oss selv da vi tenkte på hva våre minner skulle være å fortelle om... ja det var vel tuer og fjelltopper som ble temaet da. Men man skal ikke kimse av slike minner heller.

Men slike minner betyr nok mest for oss selv og ikke alle andre.

Han var kjent for en utrolig stemme som kunne synge stille ballader opp til opera. Men skjelletdressen var vel det mest kjente antrekket. Jahn Teigen skapte norsk musikkhistorie i 1976 da han opptrådte i en ikonisk skjelettdrakt under Melodi Grand Prix-fremføringen av "Voodoo" med Inger Lise Rypdal. Drakten, som var en del av et bevisst sjokk- og kostymeuttrykk inspirert av teksten, vakte stor oppsikt og er fortsatt en av Teigens mest minneverdige sceneopptredener.

Det var ennå en stund til showet startet, så da gikk vi ned på kaia for at Åse kunne logge en geocache. 

Jahn Teigen ønsker velkommen til en flott opplevelse.

Jeg og Kenneth var her for mange år siden. Da var planen å ta bilde av solnedgang på Verdens Ende. 

Suvenirbutikken var stengt. Om det var for kvelden eller sesongen er jeg ikke så sikker på.

Jeg og Åse laget hvert vårt hjerte så Stordalen donerte 20 kroner til Unicef.

Så låste de opp døra og vi kom inn til salen for å finne plassene våre på 12. rad. Gjennom snart 20 år har Nina Nakling servert fag fra scenen, for små og store bedrifter. Nå entrer hun scenen med sitt aller første humorshow! For det er utenfor komfortsona det virkelig svinger!»

Et utrolig bra show som startet med hennes fødsel og alt som hadde skjært seg opp gjennom livet hennes. Mobbing fra første skoledag og bilkjøp, bryllup, skilsmisse, ny mann og unger... rett og slett livet. For som hun sa et par ganger, du bøyer ikke nakken når du står til halsen i møkk. Man trenger rett og slett ikke å bli et offer om man har hatt det litt røft gjennom livet.

Føle seg litt nyttig

 

Når jeg skal ta det litt rolig så gjelder det å finne noe fornuftig å ta seg til for å få tiden til å gå. Målet er å få knær som fungerer mår det blir bart i skauen og på fjellet igjen. Jeg hørte rykter om at det skulle være fostertelling i går. Men ikke alt går som man håper, når man har en jobb man må gjøre og skal på sosial samling med jobben på kvelden.

Det endte opp med at jeg var akkurat for seint ute inn på tunet. Men bondekona hadde tatt ansvar og knipset et bilde av seansen, Kanskje jeg rekker det til neste år.

Det er et trivelig fjøs å komme inn i. De vil gjerne ha litt kos når jeg kommer,

Når tellinga er over blir sauene merket med fargekoder for hvor mange foster det er i livmoren. Da skal de skilles i tre forskjellige binger. De trenger mer næring om de skal ha 3-4 lam enn 1.

Vi var fire stykker, opprinnelig tenkt at to skulle fange søyer og lose inn i riktig binge, Ei skulle løpe fram og tilbake og lukke opp grinda til høyre eller venstre, Jeg skulle holde meg på den sikre siden av skillet i fjøset. 

Jeg så jo at det var en lite funksjonell løsning.  Ja så det kom vel ikke som noe bombe at jeg endte opp inne hos sauene jeg også. Litt protester, men jeg påpekte at det sikkert kom til å gå bra, det var jo to sykepleiere i fjøset. Ja det var det da, de burde "vite bedre" siden de var sykepleiere. 

Det ble dårlig med bilder av sauer denne dagen, for selv jeg skjønte at det var ikke lurt å ha kamera rundt halsen, passe litt på hvordan jeg sto for å skjerme knærne til en viss grad, samtidig som jeg skulle lukke opp grinda når de "grønne" sauene kom. Sauer tar ikke hensyn, de vil enten flykte, eller flytte seg i raskt tempo. 

Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke skjønner de som driver med sau og ikke har en gjeterhund. Men det krever ett visst areal. Man kan ikke slippe inn en hund og tro at den fikser fargefordelingen. Til tross for at de er imponerende flinke.

Før jeg dro hjem for å dusje og skifte klær, så rakk jeg en tur innom de mer eller mindre nyfødte kalvene, En var ikke tørr ennå engang.

En som var litt eldre og hadde tørket. Når de blir litt eldre og alle er ute av kalvebingen sin så blir det liv i leiren. Da løper de rundt etterhverandre som andre unger,

Så har du en som er som Sofie... glad i å kose seg. Jeg liker også å kose meg.

Kuene synes bonden er treg med serveringen av ettermiddagsmaten, De har full oversikt når vi holdt på inne hos sauene, så da syntes de at de fortjente litt oppmerksomhet.

Mange kalver som har kommet, og det er mange flere som venter på å bli født.

En av de eldste kalvene har knekt koden med å leike.

Nå var Una litt mer interessert i kos, nå som kalven har blitt noen dager. 

Åpen melkebar for de små.

Det er ikke så nøye om det er mamman, det er bare å stille seg i kø.

Jul med Valdresmål og Meining

Jeg finner mange av mine arrangementer på facebook, og noen ganger ender det med kjøp av billetter. Jeg fant Jul med Valdresmål og meining i oktober en gang. Da var det bare å google hvem kirke i Valdres som jeg hadde minst kjørevei til. En times tid i kjøretid er overkommelig og billett ble kjøpt.

Begnadalen kirke er en langkirke fra 1964 i Sør-Aurdal kommune. Den faller under Valdres prosti i Hamar bispedømme. Kirken ligger i dalbunnen. Før utgjorde Begnadalen og Hedalen et annekssogn under Bagn kirke, med Hedalen stavkirke som sognekirke. Da ble Begnadalen omtalt som «Nedre Hedalen» og Hedalen omtalt som «Øvre Hedalen». 

Dagens kirke er er ikke den opprinnelige kirke på stedet. Denne ble innviet i 1859. I 1954 ble det reist ønske om å få elektrisk lys i kirken og i 1956 fikk den elektrisk oppvarming. I 1957 brant kirken ned. Ved kongelig resolusjon ble det vedtatt 8. september 1959 å gjenoppføre kirken. Arbeidet med dagens trekirke startet i 1962 og den ble deretter innviet i 13. september 1964. Denne nye kirken har plass til 240 og ligger noe lenger vest enn den gamle, og orientert på samme måte som denne.

En konsert med Gaute Lein Ausrød, Ørnulf Dyve, Kasper Dyve og Lars Isachsen Jemterud.

Om du er singel så fikk du jammen ei grei oppskrift på hvordan det kunne løses. Er du mann må du lage turu til dama, er du dame kan du strikke topplue. Da gjør det ikke noe om du er litt ordfattig.

* *

Denne dagen må du holde på...

To timers konsert og innen den var over så hadde både lydmann og lysmann bidratt med både sang og trekkspill. Det låt slett ikke verst, så det er bare å se den nederste videoen i innlegget-

* *

Til Betlehem...

Det er veldig gøy å være på arrangementer hvor de er personlige og snakker litt mellom låtene. Litt småerting og viser at de virkelig trives på scenen.

* *

Så var det slutt for i år, men med en lovnad om å komme tilbake neste jul. Me sjåast.