Surtind 1094moh

En tredjedel av runden er over, eller det var ljug, det var mye lenger vei igjen. Men en av tre innsjekkinger på fjelltoppene ble det. Det er litt småkupert innover, men ingen lange bratte bakker.

Når fjellet er ferdig med å vise seg i høstfarger, så er slikt landskap en fornøyelse å gå i. Her var det ikke ei myr så vi kunne gå på kryss og tvers om vi ville det. Men vi hadde en plan om en runde og da bestemte vi oss for å holde oss til det.

Det ble litt baktropp på meg når jeg fotograferte. Åse og Mariell nøt naturen de også, så jeg tror jammen det ble litt bilder på dem også.

Hundene syntes vi var litt trege til tider.

Hedalsfjellet er en ukjent perle for meg. Jeg har liksom holdt meg i Hallingdal mår jeg har vært på turer de siste 20 årene eller så. Men nå skal du se jeg kommer til å ta meg en tur eller to på andre siden av åsen til neste år.

Så klatret vi opp på Surtind, sjekket inn i Fjelltoppjakten, fant cachen og signerte trolig ikke i boka. Kan ikke huske at jeg gjorde det.

* *

En liten smakebit fra toppen.

Så speidet vi etter dagens siste topp som vi skulle opp på. Det nærmet seg på tide å finne et nydelig sted å spise nista vår.

Vi valgte å samme stien ned igjen fra Surtind og ta til høyre i neste stikrysset.

Et lite blikk på kartet så fant vi ut at vi skulle gå ned til hytta som ligger i enden av Fjellvatnet. Der regnet vi med at det var hyggelig å sette seg der for å spise. Jeg begynte i allefall å bli sulten.

Hele området ned til vannet var nydelig. I turbesktivelsen på ut.no sto det at det ikke lønte seg å skippe den delen av turen, da den var den fineste.  Så da gjorde vi som vi ble anbefalt, til en forandring. Noen ganger er det best å være på tur med Åse. Hun er alltid godt forberedt når vi drar av gårde. Lest turbeskrivelser og studert kart. 

Når jeg er på tur på egenhånd har jeg studert kart, men lar gjerne impulsfølelsen råde bitte litt. Det er ikke alltid det er like lurt. Turen blir gjerne litt mer slitsom enn den behøvde. Den blir stort sett alltid litt lenger enn tenkt. 

Alle vannene hadde is og jammen var mange av bekkene dekket av is også.

De aller fleste steinene var tørre og fine, så det var enkelt å krysse bekkene.

Beskrivelsen stemte, det ble mange bilder utover mot Fjellvatnet og kilometerne bare fløt av gårde på en måte.

Vi kom inn på Vassfarstien som vi fulgte nesten helt til neste topp som var Slafjell.

Når vi kom fram til Fjellvatnet så var det bare å følg stien langs vannkanten helt ned i enden av vannet.

Bella begynte å bli tørst skjønte vim men vi regnet med at det var en liten åpen bekk i enden av vannet.

Bella håpet at hun klarte å få seg et par slurper med kaldt fjellvann.

Men isen holdt og Bella la seg klokelig ned for å slippe å miste fotfestet.

 Åse sjekket kartet for cacher og fant ut at vi skulle et lite stykke nedenfor hytta, så da var det bare å gå videre. Dumt å gå forbi ting og måtte gå tilbake.

Det ligger fremdeles containere fra krigens dager, like inntil stien. Slipplassen ved Fjellvatnet var den mest benytta slipplassen i hele det okkuperte Norge, med hele 18 flylaster. Det største depotet ligger i skogen nærmere Fjellsetra. Til det depotet må jeg få lurt med meg et turfølge til.

Vi kunne fortsatt nedover langs bekken, for der var det utrolig nydelig. Men det ble feil retning for oss.

Vi slo oss ned på hyttetrappa i solveggen, laget kakao og spiste nista vår. Vi var så si halvveis på runden vår. Mellom 8 og 9 tallet på kartet. Det var godt i sola og vi nøt pausa. På høsten blir det raskt mørkt når sola forsvinner, så vi visste at vi ikke burde ta for lang pause. Vi skulle tilbake til bilen før det ble mørkt ved halv sju tiden.

Ved 3 tallet sjekket vi inn i steinkirka, Surtind er ved 6 tallet og matpausa ved 9 tallet. Siste innsjekk på Slafjell mellom 10 og 11. De 8-9 siste kilometerne var transportetappe tilbake til bilen som sto parkert på Sørbekkseter.

Trollkyrkja i Svartvikfjell

 

Når man følger litt med på grupper på facebook og instagram, så får man brått noen turideer. Når man sjekker litt på Fjelltoppjakten så man kan slå noen fluer i en smekk. Ja da er det bare å finne en dato med fint vær og trivelig turselskap. 

Med vekkeklokka på og oppmøte innen tidsfristen så ble Bella med til Åse. Vi parkerte ved Sørbekkseter med kuldegrader ned mot 4-5. Det var spådd litt vind,  men vindværet slo ikke til denne dagen.

Etter sist helgs vanvittig flotte runde fra Fledda og opp på Sæterknatten om Storaustjern. Det viste seg at denne dagen her skulle bli like nydelig med sol fra så si skyfri himmel og så si vindstille.

Dagens første mål var Trollkyrka i Svartvikfjellet. Åse driver med Geocaching, så da var det en enkel sak å finne inngangen til denne åpenbaingen. Vi så ikke en sjel i fjellet før langt ut på ettermiddagen da vi hadde kommet oss opp på Slafjell. På denne runden vår så burde vi møtt en hele del turentusiaster som søke en av de siste helgene i høstfjellet. Vinteren banker på der i slutten av oktober.

Hundene løp løse hele dagen, de eneste levende vi så var noen få ryper som hadde skiftet fjærdrakten sin.

Med Åse som kartleser så vet man at man alltid får en fin runde i fjellet. Denne siden her var det litt mer myrer og litt mer kupert terreng, enn sist helg. Så her ble det litt mer på stier og litt mer "å holde seg til opprinnelig plan" Akkurat den delen er vi vel ikke så gode på noen av oss, sånn egentlig.

Vi fant varden på Svartvikfjellet og sjekket inn i Fjelltoppjakten. Årets mål om å sjekke inn 100 fjelltopper på statistikken, rekker jeg ikke. Men det fine er at lista nullstilles ikke og fjellene blir heller ikke borte. Har jeg flaks så kommer det flere topper i nærheten av meg.

Bella var veldig tatt rundt meg, så hun hadde nok mistanke om at dette kom til å bli en lang runde.

Det er egentlig litt imponerende av den første som hoppet ned her for å sjekke ut om det kanskje var god plass mellom disse steinene. Mariell var mest spent og var raskt på saken for å finne cachen mellom blokkene. Den var ikke logget siden 2022, så det var jammen på tide igjen at den loggen fikk en signatur.

Her er det god plass for å søke ly om man skulle komme ut for uvær i fjellet.

Mariell står helt innerst og lyser med mobilen sin.

Når vi anså besøket i kirka søndag formiddag som over, fulgte vi stien videre over fjellet i retning Surtind. Der var det både nytt innsjekkingspunkt i Fjelltoppjakten og en ny cache å leite etter.

Det er hundrevis av vann i området og stier på kryss og tvers, så vi sjekket hvor vi var i de fleste stikryssene. Hva som lønte seg i forhold til retningen vi skulle og hva vi ville ha med oss. Vi tok utgangspunktet i turen som ligger på Ut.no, men vi ville opp på alle toppene for å få med oss innsjekkingene,

Litt overraskende at det var forholdsvis tjukk is på så si alle vannene.

Det er lite som slår en tur på fjellet om høsten vil jeg si.

Fra Sørbekkseter til Hansespranget del 2

 

Niste, fjellet, røsslyng, solskinn, vindstille, en håndfull hunder og godt selskap. Da er dagen fullkommen. 

Virre gir ikke opp ved litt forseringer i strie strømmer, bare han er tilbake på land så er det full fart igjen. Det var veldig lite fugl i fjellet, det var egentlig veldig lite dyreliv i det hele tatt denne helga. Kanskje været har en innvirkning på dem også. 

Når himmelen begynte å sprekke opp, satte vi oss litt for å ta litt drikke og en sjokoladebit. Virre og Hailey var spente på om det fantes mer i sekken enn det Wenche Lill ville vise fram ved første rast.

Det var egentlig best å holde seg i stien, eller rettere sagt akkurat i kanten av stien. For utenfor var det til tider fryktelig vått.

Akkurat her kunne jeg vel ønske at det var knallsol og varm sommerdag, hatt med telt og kunne våknet opp til soloppgang som speilte seg i vannet. Kanskje ett annet år. Vi holdt oss til stien langs Trevatna og ned mot Storausttjern. Før vi satte kurs mot Sæterknatten for å finne et egnet sted å spise nista vår.

Stier er som regel laveste punktet i terrenget, så det ble mye gåing langs stiene og ikke på dem. Jeg dannet stort sett baktropp, for det tar litt tid å knipse bilder og passe på at man ikke vabber ut i mer vann enn nødvendig. Når man har fylt opp skoa fra toppen en gang, blir vannet passe varmt etterhvert. For hver gang man tråkker dypere enn skoa igjen blir det påfyll av kaldere vann. 

Det ble ingen bading på turen, men det var nok av idylliske plasser.

I enden av vannet skulle vi over ennå en bekk, men der var det nesten som en hel platting vi kunne gå på. Ingen smal bru her nei.

Vi begynte å bli sultene så når vi kom over bekken hadde vi tre valg for å finne rasteplass. En sti gikk langs bekken nedover. Da hadde vi kommet rett ned til Bjerke. Så hadde vi en som gikk tilbake der vi kom fra på andre siden av det store vannet. Så vi tok den midterste stien mot Sæterknatten. Da kunne vi skrå ned til Hansespranget og finne igjen den blåmerkede Vassfarstien ned til Bjerke.

Det var ikke bare Virre som var fornøyd med å unngå ennå et bad. Det virket som bekken var ganske brei opprinnelig også, ikke bare etter masse regn.

Det ble bare bedre og bedre vær utover dagen. Hr Yr hadde spådd det litt tidligere enn det egentlig kom, så vi kunne drøyd oppstarten bitte litt.

Vi nærmet oss kanten hvor vi kunne se ned på Aurdalsfjorden, Nevlingen og kollene rundt.

Så kom den majestetiske kongeørna seilende over oss. Vi spøkte med at, jammen var det godt det ikke var noe gribb.

Noe av lyngen skinte rødt.

Til at turen fikk en fuktig start, ble det en utrolig flott tur ut over dagen, før vi satte kursen nedover fjellsiden.

Det er ingenting som slår en fjelltur når man skal nyte naturen.

Nevlingkollen i det fjerne til høyre. Midt i bildet kan du skimte Nevlingen.

Som en liten pytt, helt til du skal gå rundt den. Planen var å kanskje gå rundt den på tirsdagen, men vi fant ut at det ville bli en like våt fornøyelse som vi hadde hatt på mandagen, så vi drøyer det til et annet år. 

Aurdalsfjorden. Den er lenger enn den ser ut til når en skal gå der.

Aurdalsfjorden nesten 5 kilometer lang.

Med slik utsikt ble dagens matpause en realitet. Hundene flatet ut i lyngen og vi kunne nyte stillheten og utsikten. Etter endel kilometer er det godt å hvile beina litt. 

Mine hunder hviler når de kan, for de veit aldri hvor lang turen blir i ukjent terreng.

Hailey holdt et halvt øye med Wenche Lill, for hun er ganske gavmild med nistemat.

Varde er en hyggelig ting som hører fjellet til.

Virre nyter heller utsikten enn å hvile.

Hundene ble litt nysgjerrige når vi pekte og pratet om neste års turmål.

Vi sjekket kartet for å finne stien ned til Hansespranget. Der hadde det virkelig flommet vann i sommer. Hele stien var brei og full av stein.

Når terrenget ble litt flatere var det mer normal sti igjen.

Vi kom inn i et belte med mengder med vindfall, så vi måtte tråkle oss litt fram og tilbake for å komme i riktig retning.