Brakadokka på Bautahaugen

Det er lenge siden jeg hadde hørt om denne renoveringen av taket på dette huset som ligger på Bautahaugen i Hedalen. Når jeg svingte av E16 i Nes i Ådal, ja så var jeg overrasket over at det var så mye snø i fjellene innover mot Vidalen ennå. Der er det praktisk talt skiføre.

Jeg hadde trodd det hadde vært litt mer populært dette opplegget, men jeg var praktisk talt aleine på parkeringa da jeg var der litt før ti om formiddagen. Så var det bare å ta Varga ut av bilen og tusle over veien for å se om vi fant det riktige huset.

Endeleg skal stogo Brakadokka få flistak att! Lenge har tekkinga her vore berre papp, men no er tida komen for ny tekking, slik det var før. Dette skal Jon Rørvik, Kai Olav Vassenden og Dag Harald Vasveen stå for, saman med hestane til Jon, Mabell og Merkur, store fine hestar av rasa Svensk Ardenner.

19 eldre bygningar med gamle gjenstandar frå bygda. Grunnlagt i 1902. Drifta av Valdresmusea sidan 2006. Bautahaugen Samlingar ble grunnlagt under den nasjonalistiske omveltningen rundt forrige århundreskifte. I spissen for å gi folket i Hedøl et eget friluftsmuseum sto kjøpmann Erik J. Bergsrud (1848-1915) og bonden Elling Goplerud (1864-1932). Bergsrud og Goplerud ønsket å skape et varig minne for å hedre tidligere beboere, og de hadde begge stor interesse for hjemlandet, gården og familiehistorien sin. 

I 1902 donerte eierne av gården Braka, Gunhild Maria Andersdatter og Gudbrand Arnesen, den gamle dansehallen Jonsrudhaugen som samlingssted og fremtidig museumsområde. Plassen ble ryddet og en flaggstang ble reist. 17. mai 1905 ble det første monumentet reist på Jonsrudhaugen, til minne om «Hedalen-krigerne» som deltok i krigen mot svenskene i perioden 1808–1814. Senere ble det reist flere minnesteiner, men ikke bare over tidligere Hedalen-beboere. 

På en solid, jordbundet stein er kongekronen og følgende inskripsjon hugget inn: «9. november 1905 kom Kong Haakon VII til Norge. Kronet 22. juni 1906». Dronning Maud og Kronprins Olav fikk navnene sine inngravert på en solid steinplate. 

Tradisjonen med kongelig monogram og signatur ble videreført da Kong Harald og Dronning Sonja besøkte Bautahaugen 9. juni 2010. Deretter fikk Deres Majesteter navnene sine inngravert på minnesteinen, rett over Kong Haakon VIIs signatur.

En minnestein om den første i Sør Aurdal som utvandret i 1843og de 4 000 som fulgte etter. Det må være 4 000 nordmenn, jeg tror ikke det er 4 000 Søraurdølinger.

Jeg er litt fasinert av minnesteiner. Tenk at noen har gjort så mye at de har fortjent å bli minnet ved en stor stein, en bauta,

En bauta (eller bautastein) er en avlang stein som er reist på høykant, ofte som et minnesmerke over en person eller en historisk hendelse. I overført betydning brukes ordet om en person eller noe som står støtt, er urokkelig og har stor betydning

Det er et flott sted. Men stort sett et sted du bare kjører forbi. Jeg har ikke vært der tidligere for å se på området.

Det er mange informasjonsskilt rundt på hele området,

Sikkerheta er i høysetet

Så synd de ikke har ekte skigard på et slikt sted, de har jukset med ståltråd.

Så kom jeg ned på plassen der Brakadokka var, som skulle få nytt tak.

Hestefyren var litt forsinket og jeg og Varga fordrev tiden med hvitveisposering og en liten tur på butikken.

Vi fant oss en benk og satte oss ned for å se på at mannfolka jobba på taket. HMS'n er litt strengere i 2026 enn på 1800-tallet.

Halve taket var lagt før vi kom. De hadde hatt kurs noen dager  for å lære teknikken.

Varga fulgte med på en Schäfer. Det var jo nesten ikke en eneste firbeint å se der. Er det bare "byfolk" som har hunder.

Den var utrolig god!

Fordelen med å være tidlig ute og hestene var forsinket, så får man med seg forberedelsene.

Tilslutt så kom Cæsar bort og de to fant skikkelig tonen.

14 måneder og en gentelman

Kniven på høvelen sjekkes.

Lokalavisa var på dokumentasjonsrunde

Så dukket hestene opp og showet kunne starte.

De gjør seg klare

Etterhvert kom det ganske mange tilskuere

Det gikk overraskende raskt. Nesten som en varm kniv i smør. Bare se på filmen nedenfor, så ser du hvor enkelt det gikk.

Hestene ble ikke svette engang

* *

Vellykket oppvisning

* *

Flisene ble samlet sammen og jobben vurdert

Så ble de lagt i press

På veien hjem stoppet jeg på Veikroa på Nes i Ådal og kjøpte meg middag. De har utrolig god mat der.

På ettermiddagen ble det en snartur innom disse to, så gikk vi på kafeen i regnevær og kjøpte oss soft ice,

Slafjell 1091moh

Fra Fjellvatnet fulgte vi et myrdrag et godt stykke mot Slafjell. Det er stien som går mellom Storekrakhytta og Fønhuskoia. Vassfarstien er godt merket og så ut til å være en god del brukt.

Det var mange små putter med veldig klart vann langs stien.

Jeg må si at det var tungt å legge i vei oppover den slake, men lange oppoverbakken mot Slafjell etter at vi hadde spist niste og drukket kakao. Sittet stille en halvtimes tid og da blir beina litt seige til musklene er varme igjen.

Vi kom til en vegg av istapper, så her har det vært kaldt en stund tror jeg.

Etter et par kilometer kan vi se toppen vi skal opp på for siste innsjekking for dagen,

Når vi nærmet oss Slafjell så vi turens eneste folk. På toppen var det to stykker med tursekker og ei bikkje,

Vi nådde toppen av Slafjell, sjekket inn i Fjelltoppjakten og fant cachen, Da var det bare å jobbe seg fram til dagens siste mål. Finne bilen før det ble mørkt.

Bella trives godt på toppene,

Noe de kan på de kanter er å bygge varder. Se er både store og høye, stabile og imponerende.

Nå som vi hadde gjort alt vi skulle, så satte vi kursen mot bilen.

Etter en 3-4 kilometer så kom vi fram til Slasetera, så tok vi den midterste stien på en måte. Vi valgte siten om Mathaugen videre for å ende opp på Sørbekksetera hvor bilen sto parkert.

Slike dager i fjellet er bare å nyte

Uka etter denne turen var det meldt regnvær og det slo til. Håper ikke snøen kommer denne helga heller.

Veien eller stien tilbake til bilen var mer variert enn jeg hadde trodd på forhånd. Det var myr og skau og noen knauser med fjell i skjønn forening.

Stien var forholdsvis godt synlig hele veien. Innimellom var det stikryss og kartet måtte sjekkes for å være sikker på at vi traff riktig sti for raskest tur til bilen.

Noen myrer krysset vi, noen myrer gikk vi langsmed og andre bare passerte vi.

På veien tilbake var det bare glimtvis med utsikt.

Brått stupte stien bed i småtett bjørkeskau.

Så åpnet terrenget seg igjen og skyggene begynte å bli lange.

På slutten av turen gikk vi mer for å komme fram enn å nyte turen på en måte. Leggene begynte å bli litt stive om vi stoppet, så det ble egentlig korte drikkestopp og jevnt sig mot bilen.

Det ble en mengde bilder, så det er mange å se tilbake på når vinteren kommer sigende.

Vannene lå fremdeles på rekke og rad i varierende størrelse, men de fleste hadde tjukk is.

Solnedgangen nærmet seg og vi anslo at vi hadde igjen en times tid før vi var til bilen.

Mariell gikk først og holdt et raskt tempo.

Det er nydelig!

Jeg skal innrømme at det var litt kribling i magen når man så en brei bekk man skulle forsere. Man visste aldri om steinene var tørre, våte eller hadde is på seg.

Drikkeflaskene ble fylt opp og vi kunne se målet.

Bella gikk nesten i ett med naturen. 

En tur tilbake til sommeren så vi kan bade oss fra tjern til tjern,

Vi nådde Mathaugen i dagens siste solstråler.

Stien gikk både ned og opp tiltross for at vi var på toppen av Mathaugen.

Et blikk over skuldra og sola forsvant bak Middagshaugen og vi hadde bare nedover bakke til bilen.

Men tilbake til bilen så støtte vi på et par små hindringer på stien.

Når vi hadde kommet oss gjennom granbuskene som lå over stien så møtte vi på skogvokteren.

Siden vi kom ned igjen i hyttefeltet så var vi overbevist om at noen hadde laget ei bru over bekken, siden den nærmest var ei elv. Mye av steinene var dekket av is, så vi var litt i villrede en stund.

Vi kom over og var tilbake til utgangspunktet etter snøtt 8 timer på tur.

1915 kalorier forbrent og 609 høydemeter forsert. Tur på 19 kilometer 730 meter. Takk for turen Åse og Mariell.