Linjevollen rundt

 

Det nærmer seg raskt at Dua mi skal flytte til Sokna, så jeg må passe på å bli med på noen trilleturer før hun forsvinner. Det er ikke mer enn ei mil unna, men det er ikke like enkelt å holde kontakten som man bare kan gå innom når man går forbi av like vel.

Vi gikk opp ved Saraplassen, det er enklest å gå runden den veien synes jeg. Det er liksom så veldig mye oppoverbakker andre veien.

Det ble overraskende varmt utover dagen, til tross for at det var en god del skyer på himmelen. Men det er mange bekker langs veien, så hundene klarte seg bra på runden.

Sofie ble veldig opphengt i flexibåndet til Pink, så det endte opp med at hun fikk holde i båndet til Belle isteden. En liten knute rundt vogna så tusler hun videre uten noe om og men hun. Liten kry Sofie og flexibåndet var glemt.

Det er endel steiner i hjulsporet til tider, så det ble litt pendling fra side til side på vogna. Det er liksom ikke nødvendig at det rister mest mulig når vi er på tur heller.

Turens høyeste punkt og nå går det nesten bare nedover helt hjem. Linjevollen lå like øde som alltid. Der tror jeg at jeg kun har sett folk en gang eller to de gangene jeg har gått der.

Noen hadde hogget langs veien ned igjen så biler ikke skulle bli ripet om når de kjørte der.

Dua mi begynte å bli litt lei og småtrøtt, så da måtte det til med litt adspredelse. Det var ikke sovetid før vi kom hjem igjen. Det er passelig med to dubber om dagen, rundt 10 og rundt 16.

Jeg brøyt av en kvist til henne, den var ikke fult så grom, men etterhvert begynte hun å nappe av bladene.

Ikke alle bekkene var like enkle å komme opp igjen fra for hundene, men Hailey klarte det til slutt.

Pink hadde ingen som helst planer om å hoppe ut i noe bekk for å avkjøle seg.

Jeg var i grøftekanten og plukket blåbærris, så da fikk hun litt underholdning. Hun er litt liten til å skjønne både å holde blåbærriset og plukke bærene for å putte i munnen selv, så da var pappa god å ha.

Litt småsur ennå var nok blåbæra, men hun gapet raskt etter mer.

I vinter var Ingrid med å gikk trilletur, nå er det Kenneth som har permisjon. I helga var jeg litt barnepike, så da er vel ringen sluttet igjen.

Vi nærmet oss bommen ved Hovland og jeg regnet med at vi snart møtte på noen sauer.

Jo Pink er Border collie, men hun bor hos Kenneth og Ingrid fordi hun ikke er særlig arbeidsom når de er i nærheten. Mine hunder reagerer ikke på sau, de lunter med når vi passerte dem.

Rettere sagt jeg trodde vi bare passerte dem. Men siden Kenneth hadde blåbærriset i hånda fortsatt så trodde sauene at vi hadde noe til dem. De luffet etter oss et godt stykke nedover veien. Til slutt hadde vi et helt tog av sauer etter oss.

Og flere sluttet seg til følge etterhvert som vi gikk nedover. 

Når Sofie ikke ville ha mer blåbær så fikk søya resten av blåbærriset.

Det resulterte ikke akkurat i færre sauer etter oss nedover. Kunne blitt litt plunder å komme gjennom grinda om alle disse skulle vært med helt dit. Men de stoppet før vi kom så langt. Det var jo ikke noe mer å hale.

Innen vi hadde kommet oss ned til Gardhammarsaga hadde vi klart å riste dem av oss.

Det begynte drastisk å nærme seg sovetid, så litt avleding og Sofie ble reineste Kaptein Sabeltann som styrte skuta trygt i havn. Takk for turen begge to!

Nysetergruvene på Grua

Det har liksom blitt litt under bakkenopplevelser på meg og Patran i år. Stein og bergverksdrift er litt fasinerende. På vei til Nittedalen kjører vi forbi skiltet med Bergverksmuse og jeg har alltid vært litt seint ute med å kunne melde meg på til en gruvetur. Men i år rakk jeg å tinge guidet tur før årets sesong var over.

Vi merket det når vi var på omvisning på Utøya i vår og vi merket det på onsdag når vi var på omvisning her. Guiden har alt å si om det blir en lærerik time eller ei. For å være helt ærlig så tror jeg guiden vi fikk var en tilfeldig inn plukket dame fra Grua sentrum. 

Hun hadde ikke mye å fortelle, jeg hadde lest meg opp på mye mer når jeg sjekket ut muligheten for en omvisning der, enn det hun kunne svare på. Stort sett var svaret hennes, det var et godt spørsmål. 

Hadeland Bergverksmuseum er et museum for Hadelands geologi og bergverkshistorie. Hadelands Bergverk var et bergverksselskap som på begynnelsen av 1900-tallet drev sinkgruver og oppredningsverk på Grua i Lunner kommune. Sinkforekomsten ved Nyseter ble funnet i 1888 av Torstein Raknerud og Ole P. Wien. Ole Wien var gardbruker med stor interesse for geologi og tilegnet seg etter hvert stor viten om emnet. 

Jammen var det greit med eget lys og ikke minst hjelm. Det var så lavt under taket at både jeg og Patran skallet i taket flere ganger. Det var bare å gå bøyd i gruvegangene.

Wien og Raknerud sikret seg rettighetene til funnet ved å melde funnet til lensmannen. Wien og Raknerud solgte så rettighetene til sinkforekomsten videre og allerede samme år ble det startet prøvedrift. Den første driften var begrenset og i 1900 startet Christiania Minecompani ny forsøksdrift, men innstilte etter kun fire måneder.

Det var kun oss og en annen familie med tre unger som var på omvisning. Det virket som det var den første gruva de besøkte og nesten så det var en tilfeldighet at de hadde tatt turen.

I 1904 ble rettighetene solgt til et belgisk selskap «Les Mines du Hadeland», og bergingeniør Henrik Kristian Borchgrevink ble ansatt som bergverksdirektør. I denne perioden ble det gjort store investeringer på flere ulike sinkfelter i Grua-området. I 1907 ble selskapet solgt til det store tyske sinkverket Hohenlohe Werke og fikk navnet «Aktieselskapet Hadelands Bergverk». Tyskerne startet også søsterselskapet «Bergverksaktielskapet Norge» som drev gruver i sinkmalm ved Engelstadtjernet i åsen mot Nannestad. 

I årene fram mot 1910 var det stor drift på flere sinkforekomster i Gruaområdet, og på det meste arbeidet det om lag 200 personer ved verket. Skjeideanlegget på Nyseter hadde på denne tiden en kapasitet på 150 tonn pr 10 timer og i 1910 ble det transportert 16 226 tonn skjeidet malm til oppredningsverket (kalt «vaskeriet»), hvor det ble produsert 2020 tonn sinkblende med et sinkinnhold på 40 %. I 1911 viste det seg imidlertid at driften ikke lønte seg. Sinkprisene var for lave og metoden for oppredning lite effektiv. 

I august samme år ble driften så godt som innstilt, og kun 8 mann jobbet videre med undersøkelser. Første verdenskrig og en ustabil økonomi hjalp ikke til, og i årene fram mot 1920 foregikk det kun forsøksdrift ved Nyseter, samt arbeid med å forbedre oppredningsmetodene i «vaskeriet». 

På slutten av 1921 var arbeidet kommet så langt at man besluttet å gjenoppta driften ved Nyseter og ved flotasjonsanlegget på «vaskeriet» klarte man nå å oppnå et sinkkonsentrat med sinkinnhold på over 46 %. Dette ble regnet som meget tilfredsstillende. Fram til 1925 var det omlag 40 mann i arbeid ved Hadelands Bergverk. Lave sinkpriser gjorde likevel at verket slet økonomisk. I 1925 gikk arbeiderne til streik for å få høyere lønn. Resultatet var at driften ble lagt ned og alle arbeiderne oppsagt. 

Senere ble 7-8 mann tatt inn igjen for å fortsette prøvedriften i Tveitmarkstunellen. I mai 1927 ble det likevel besluttet å innstille driften helt. Frem til 1931 ble det bare foretatt nødvendig vedlikehold og oppsyn, før alle verkets eiendeler ble solgt på en stor auksjon 11. august 1931. I dag driver Randsfjordmuseet, Hadeland Bergverksmuseum omvisninger i gruvene på Nyseter.

Når familien kommenterer at de trappene de er vel kanskje ikke fra 1800? Nei svarer guiden, de er forholdsvis nye. Ja de var i lyst ubehandlet treverk, så nei de var nok ikke så gamle nei. Så spurte familien om hvordan de kom seg rundt i gruva de som jobbet der dersom trappene ikke var der da. På en illustrasjonsplakat på utsiden var det stiger mellom stollene. Så guiden ordla seg med at de hadde brukt stiger på illustrasjonen så hun regnet kanskje med at de hadde brukt stiger...

Noen steder lå det igjen skinner etter vognene de hadde fraktet steinen ut med.

Disse bildene fra driften valgte guiden ikke å kommentere, hun nevnte ikke at de var der engang. 

Dere må bare spørre sa hun, men det var liten vits når vi skjønte at vi kunne mer enn henne om temaet. 

Nok et sted som er i kategorien been there, done that. Kjekt med slike steder, da slipper man å lure lenger. Ikke det at jeg er så plaget med å dra to ganger til samme stedet heller. Jeg liker nye steder og forhåpentlig vis lære noe nytt, i det minste se noe nytt.

Det var laget litt av et byggverk inne i gruvegangen for å komme seg oppover i gangene.

På høsten blir det arrangert Halloweenfeiring inne i gruva. Guiden påsto at det var 10 år siden sist feiring, men de hadde feiring i fjor.

Litt gammelt var det som var igjen, men disse tingene valgte guiden å ikke si noe om. Konklusjonen min ble til at hun egentlig ikke visste hva de var blitt bruk til, eller som.

Her var det nok langt ned i og med at det var så godt sikret.

Gangene mellom de store lommene i fjellet var trange og veldig lave. Det var bare å bøye hodet og håpe på at en ikke skallet opp i taket.

Til tider mye vann på golvet.

Så var vi ute av gruvesystemet litt lenger opp i fjellveggen.

Oversikt over litt av gruvegangene.

Vi ble med guiden ned stien til inngangen igjen for å se kippen der sinkbøttene ble sendt nedover lia.

Det meste av det som hadde vært der var borte og solgt på auksjon, arbeiderbrakkene var revet.

Jeg plukket med meg et par steiner til samlingen min.

Et lite tips til neste sesong, litt skolering av guider hadde gjort seg. Ingen gruveentusiast som brenner for emnet denne vi fikk i alle fall. Kan jo hende de har noen dyktigere emner ved museet...