Til Igletjern over Snaukollen

 

Jeg tok bilen inn til Fonkebakken, for jeg tenkte at jeg ikke skulle bli utslitt før jeg kom til sola. Jeg hadde vel ikke rukket dit på nyttårsaften heller om jeg skulle gått hjemmefra. Jeg kom litt seint igang og da blir sola fort borte på ettermiddagen.

Det var ikke mange kuldegradene, men i sola var det 0 omtrent.

Da lastbærersporene tok av fra veien og gikk mot toppen av Snaukollen, ja da var det bare å ta den veien. De var forholdsvis flat og ikke minst tæla så jeg var ikke potensielt særlig utsatt for å vri kneet om jeg gikk litt forsiktig. Da er ikke oppoverbakker noe problem.

Hundene nyter tiden uten bånd, det er ikke mer enn 3 måneder så er det båndtvang igjen.

Bella venter på at jeg skal komme meg oppover.

Men hjulsporene ble etterhvert fylte med is når det ble brattere i terrenget.

Når man kommer litt opp i skråningen kan jeg så si se hjem.

Til og med Norefjell kan man spotte i det fjerne,

Men vi er langt fra toppen av Snaukollen, så da er det bare å finne den beste traseen videre. Mitt mål var å unngå kvister og is, så da var det ikke veldig mange valgene igjen.

Hailey så ut til å stortrives på denne runden. Greit med en god luftetur før kveldens rakettfest.

De siste meterne var ganske bratte, men det er bare å ta tiden til hjelp og krabbe seg opp.

Med høydemetrene så kommer også utsikten.

Skodda ligger over Soknedalen.

Vi kom på toppen og kunne se oss om for å se på utsikten. Jeg har gått opp på Snaukollen en gang tidligere for 4 år siden.

* *

Så når man er der på toppen må man nyte utsikten, helt ut til Heradsbygda, Holleia, opp til Sokna og Norefjell og tilbake til Rishuet.

Det ble en god del stemningsbilder denne siste dagen i 2025.

Jeg skjønte ikke hva jentene plutselig ble så veldig fokusert på, men etterhvert fikk jeg se en godronsetter som svinset på kanten av gruppa.

Varga bare fulgte med, men Bella var litt mer nysgjerrig.

Vi kom inn på den blåmerkede løypa som går inn til Ellingseterkoia. Der har jeg heller ikke vært, men da skal jeg gå opp via Flismoen og opp til Rishue.

Merkinga videre var grei å følge. Vi møtte en annen som også var på tur, så det ble nyttårsønske og litt småprat før vi gikk videre.

Stien forsvant nedover lia

Nede der skiløypa pleier å gå ved mastene ved Igletjern var det mye vann som hadde rent og frosset til tjukk is.

Det var ikke så enkelt å se hvor det var best å ta seg fram.

Det tok sin tid, men jeg kom fram uten for mye styr og ikke minst sklei jeg ikke.

Vi rakk ned til Igletjern før sola ble borte.

Det var mye rim i lyngen der som glitret i sola.

En liten lineup i ettermiddagssola i kanten av Igletjern

God stemning på årets siste dag. 

Varga holdt seg i kanten på tjernet

Vi fulgte veien tilbake til bilen, for på kvelden skulle Kenneth, Ingrid, Sofie og pappa komme på middag.

Måtte det nye åre fortsette som det gamle sluttet.

Snaukollen 283 MOH

 Kunne du tenke deg å bli med en liten runde rundt i bygda? En liten tur opp til Snaukollen som ligger 283 meter over havet og er snauhogget. Den har tydeligvis vært snau tidligere også, i og med at den har fått dette navnet.

Jeg har tenkt å gå denne stien opp på Snaukollen siden turskiltet kom opp en gang i vår. Men det ble ingen tur opp der før på lørdag. Jeg har vært der en gang tidligere når jeg gikk på barneskolen. Da hadde vi bærtur opp der hver høst. Plukket blåbær til pannekaker og tyttebær til Trollkrem. 

Ved Borgerud går stien opp not skauen, og hele runden er blåmerket. Jeg mistet stien bare to ganger på runden. Det er rart det der, meg og stier er sjelden noe god kombinasjon.

Det var forholdsvis tett mellom blåmerkene til å begynne med, men så le de liksom litt borte, sånn innimellom.

Tror ikke jeg skal gå oppover der i vårsola, fikk en følelse av at det er et skikkelig ormebol der.

Det var en gammel rødmerket løype der, den kan ikke jeg huske å ha hørt om, men det har tydeligvis vært der veldig lenge. Jeg holder meg stort sett på min side av elva når jeg går skauturer. Men forandring fryder, helt klart.

Vi hadde ei lita pause i sola oppe i bakken der, snøen var skikkelig kram og hundene gaflet innpå.

Vi nærmer oss toppen på Snaukollen og himmelen blir bare blåere og blåere. Det ble varmere og varmere. Og jeg fikk absolutt kjenne på at jeg hadde ballet på meg alt for mye klær.

På turen opp så hoppet det jammen tre rådyr forbi, jeg så de litt for seint til å få tatt bilde av dem.

Vinden hadde herjet godt på toppen der.

Hundene la seg ned for å avkjøle magen sin.

Hailey koset seg skikkelig i sola og jeg fikk en skikkelig vårfølelse.

Litt underlig at ikke alle så store busker har et bedre utviklet rotsystem.

Endelig var vi på toppen og jeg kunne se helt hjem. Jeg bor midt i bildet, i overkant av den hvite stripa.

Ser du noe blå merker? Nei, ikke jeg heller. Men jeg er jo kjent i området, så jeg veit jo hvilken retning jeg bør fortsette for å komme ned til en vei som tar meg hjem. Ja for å snu og gå samme veien tilbake? Nei det er helt uaktuelt.

Det var ikke mye snø, og den lille snøen som var på skyggesiden var forholdsvis hard. Så det var bare å gå på magefølelsen.

Så etter å ha bushet nedover hogstfeltet dumpet vi brått inn på stien igjen. Ikke veit jeg hvor den kom fra, men da var det bare å følge den så lenge den varte da.

Her var snøen mykere og jeg var glad jeg hadde funnet en tråkket sti, der var det forholdsvis hardt ennå.

Jeg ble litt overrasket da stien endte opp ved mastene som skiløypa rundt Igletjern krysser. Jeg hadde trodd jeg kom igjen litt nærmere hoppbakken. 

Vi gikk opp til hytta som står der og satte oss litt i solveggen. Sola steika og hundene satte seg også. Ikke at de trengte hvile, men litt avkjøling i snøen var godt for dem.

Litt påfyll av D-vitamin er aldri dumt. Etter en lang vinter trenger kroppen sol.

Utsikten fra hytta ned mot Igletjern.

Mens vi satt der så kom det ei dame opp gjennom småskauen. Hun fortalte at hun drev med geocaching og at det skulle være en boks her ved hytta. Etter litt felles leiting så fant vi boksen og hun fikk logget cachen.

Jeg har ikke cachet siden 2017 og merket når jeg leita etter denne boksen, at dette ikke var noen hobby jeg skal ta opp igjen. Jeg har appen for å finne noen fine steder når jeg er på turer, en logge noen bokser det skal jeg ikke gjøre mer.

Vi fulgte skiløypa, som slett ikke lignet særlig på noe skiløype for øyeblikket.

Man kan ikke tilbringe dagen inne med slikt vær. Jeg er kanskje over middels interessert i å tilbringe tid ute, men man får da mer energi av det enn å sitte inne i sofaen og se på tv...

Veien inn til Bjørneplassen hadde mange bare partier, så der kan joggeskoene snart tas fram. Godt jeg bestilte meg to par nye på nettet her om dagen. Nike sko passer beina mine bra i forhold til andre merker. Intersport har det merket har jeg funnet ut. Det er ikke alle sportsbutikker som fører slike sko. Side Patran sneik med seg ett av de nye parene fra i sommer som jeg nesten ikke hadde brukt, så trengte jeg sko. 

Litt lenger nede i veien møtte vi ei anna dame som også nøt vårværet. Jeg fikk skravlet litt mer og hundene fikk seg litt mer kos. Og en halvtimes tid seinere kunne jeg ta en dusj hjemme og starte på middagen. Det ble det samme som nyttårsaften og mamma satte pris på å slippe å lage mat for en gangs skyld.