Etter jobb på mandag dro jeg til Åse. Vi skulle møtes for å ta noen innsjekkinger på Vikerfjell. Åse hadde sjekket inn der tidligere, men det hadde ikke jeg og Tove. Ti på topp er det visst også der i år, så da ble det dobbelt innsjekking på de andre to.
Denne gangen ble det en ny tur opp for min del. Jeg har vært der både sommer og vinter tidligere. Begge gangene sammen med Marius. Denne gangen med Åse, Mariell, Hans Martin, Tove og Ståle med en håndfull hunder.
Vi hadde ikke gått langt fra bilen før vi så hele skråninger fulle av Skrubbær. Disse kan jeg ikke si jeg har lagt merke til tidligere. De kan jo ha vært i nærheten, uten at jeg har sett at de har blomstret. For når jeg sjekket dem. så viste det seg at de er forholdsvis normale.
Det var ikke alt vannet som var like drikkbart for hundene, men Vikerfjell er stort sett bare myrer og bergnabber, så at hundene skulle gå tørste var det liten fare for.
Totalt på turen ble det tre innsjekkinger den ettermiddagen. Vi tok turen bortom Veslefjell også, når vi først var så nære.
Halve året har gått og jeg har da rukket endel fjell allerede.
Det er både bratt og tilrettelagt oppover stien. Når stien tar av fra stien over Veslefjell er det brått mange høydemeter og det er bare å stålsette seg de kommende halvannen kilometerne.
Det ble mange stemningsbilder iløpet av turen. Myrull er noe av det peneste man ser når man er på fjellet.
Det er ikke mye pust i bakken en får innvilget når Varga ikke er i teten. Men hun står da rolig når hun får beskjed om det.
Det er ikke langt man skal gå når det er bratt, før man kan snu seg og nyte utsikten.
Stien flater litt ut og bukter seg bortover i terrenget, før den skjærer oppover i fjellet igjen. Det er en kort vei til topps.
Varga hadde nok lært etter turen på Gran, det lønner seg å drikke litt når anledningen byr seg.
Ringerike og Sperillen for våre føtter.
Det gikk greit å gå i joggesko på turen.
Det ble ikke bilder av så mye folk på denne turen, for når man er på tur med de en ikke kjenner så godt, så er det greit å begrense seg.
Det ble desto flere stemningsbilder
Siden vi dro avgårde rett etter jobb, så var det bare Varga som ble med på tur.
Vi merket godt at vinden øket i styrke når vi nærmet oss toppen av Høgfjell med innsjekkingspunkt på 1010 moh. Det ble noen kilometer som Varga praktisk talt lukket ørene.
Hadde det vært litt tidligere på dagen, så hadde det nok blitt et bad her.
Det er noe eget med fjellet, det er et sted jeg aldri blir lei.
Høgfjell var ikke noe blivende sted å oppholde seg etter innsjekkingen.
* *
Det blås bittelitt på toppen.
Fra toppen av Høgfjell har du mange valg for hvor du kan gå videre, nesten like mange valg på ski. Vi hadde en innsjekking vi skulle ha med oss på Ettusenogfemmeterhøgda, som ligger på 1003 moh, så navnet er vel litt merkelig. Kanksje toppen har krympet på sine gamle dager?
Det var like mye multeblomser der som alle andre steder på fjellet nå.
Hvitt så langt øyet kan se.
Det var et par fugler som holdt godt øye med hva vi foretok oss.
Neste innsjekkingspunkt i sikte. Når det var gjort begynte vi å se oss om etter et sted som var lunt med solskinn. Det var ikke det enkleste.
Til tross for vindvær på toppen så blås det ikke kaldt. Det gikk helt greit å gå i singlet og shorts.
Varga var ikke like imponert i vindværet
Håper været holder seg utover sommeren, så det kan bli mange slike dager i fjellet.
På leit etter en lun krok for å spise nista.
Bak en svær stein fant vi det.
Noen nyter ettermiddagen litt mer enn andre når de er på tur. Frida var ikke særlig interessert i å ligge i fuktig lyng,
Fordelen med å gå ned igjen den samme stien som vi gikk opp på fjellet, er at nå kunne vi virkelig nyte utsikten hele veien ned til bilen igjen.
Slike kvelder etter jobb er det bare å nyte
Takk for turen alle sammen, brått er vi ute på nye eventyr et ukjent sted.
Dagens siste innsjekk på Veslefjell og vi kunne snu og finne bilen.



































