Julemarked på Villa Fridheim

På vei hjem fra Hageland på Prestfoss, fant jeg ut at jeg godt kunne stikke innom en liten tur på julemarkedet på Villa Fridheim jeg også. 

Eventyrhuset Villa Fridheim er et av Norges største og best bevarte hus i sveitserstil. I tillegg til den flotte villaen med den spesielle arkitekturen, tar vi vare på vår immaterielle kulturarv med særlig fokus på eventyr og fortellinger i vårt eventyrmuseum. Utstillinger, konserter og arrangementer er med på å understreke vår samfunnsoppgave og den eventyrlige opplevelsen du får når du besøker vårt "Soria Moria" slott. Den imponerende hallen er dekorert med store eventyrmalerier av Egil Thorin Næsheim. Eventyrtablåer av dukkemaker Ingebjørg Andersen Lithell opplever du i flere etasjer, og hvert år er det en ny kunstutstilling på Villa Fridheim.

På stabburet er et eget loppemarked, med uante mengder av alt mulig egentlig.

Jeg hadde ikke vært der så lenge da jeg møtte på Kenneth og Sofie som hadde vært til ansiktsmaling. 

Flere av eventyrutstillingene var avstengt, så da startet jeg likegodt nede i kjelleren. Jeg har litt sans for gamle møbler, men de er ikke særlig behagelige å sitte i over tid.

Det var nisser over alt, men egentlig ikke så mange.

Det er et utrolig hyggelig sted. Jeg har vært her i to brylluper. Det begynner å bli mange år siden.

«Den gamle Mester» er et dikt av Jørgen Moe som handler om et stort eiketre ved Krødsherad prestegård. Diktet ble først trykt i 1855 og bruker eiketreet som en metafor for visdom, utholdenhet og det å finne styrke i sitt fundament for å tåle livets stormer. Eiketreet ble fredet som naturminne i 1914.

Det var ikke bare troll og nisser som hadde nisselue der. Hubroen var også blitt pyntet.

Jeg og Sofie var veldig enige i at vi skulle hatt en slik ovn i stua vår.

Mange troll og se på for ei lita jente.

Har du ikke vært her så anbefaler jeg et lite besøk når det er åpent. Det er ikke hver dag, det er sesongstyrt.

Et rom var fult av troll, men hva er vel mer eventyr enn troll?

Eventyret om stoppenåla, et eventyr av H C Andersen, var utstilt i bok ved inngangen til rommet som var stengt med kjetting. Prinsessa på erta i bakgrunnen.

Jammen hadde ikke trollmor satt seg ned for å legge sine elleve små troll.

Selveste nissen hadde tatt seg en tur og hadde sekken full av kjærligheter på pinne

Det var ei stolt lita jente det

Kryllingkrutt revyen 2025

Jukepyntet Krøderen Kto tok i mot oss fredag kveld. Get var en oppstart til en helaften i Krødsherad med julemat og revy på Noresund. I år hadde de jammen meg 5 forstillinger.. 

Jeg hadde ikke fått med meg at det var ny revy allerede i år. Det pleier å gå noen år mellom hver gang, Men Wenche Lill hadde snoket opp at det var ledige billetter til den siste forestillingen fredag kveld. Så da slo jeg følge jeg. Så i år ble det dobbelt julebord i turkomiteen. Denne kvelden her med både julemat og revy.

Vi startet kvelden på Krøderen kro for å spise middag. I og med at forestillingen ikke startet før klokka ni om kvelden, passet det bra med julemat før vi kom til Noresund.

Der hadde de en av de beste tibbestykkene jeg noen gang har spist. Jeg kunne byttet ut surkålen med rødkål, ellers var det en utrolig god middagstallerken med julemat.

Karamellpudding til dessert, så var en vellykket kveld halvveis. 

Første forestillingen var ikke hel ferdig ennå, men vi fant oss ei parkering og gikk mot inngangen. Der var det ei ikke fult så blid dansk dame som sa ar de måtte rydde først og vi måtte egentlig gå inn den andre døra ute. Ja så gjorde vi det da, og da havnet vi jammen helt først i døra inn til scenen,

Staselig med gamle steder, der har de stort sett noen klenodier.

Jeg var ikke veldig entusiastisk denne kvelden til å starte med, for forrige forestilling var mye lokalpolitikk og veldig manga av dem snakket tilnærmet oslomål. Men det gjorde årets gjeng til skamme. Her kom høydepunktene som perler på ei snor og det gikk på kryllingmål fra så si alle sammen. Årets revy var den beste av de jeg har vært på av Kryllingkrutt, Så sll tvil ble til skamme.

En salig blanding av karakterer og selvskrevne sanger, og man trenger ikke å kjenne noen i krødsherad for å ha det gøy, men det hjelper. Det er jo en karakter eller to som har vært med siden tidenes morgen. Noen dukker opp i egenperson ved neste revy, men Kjellemann hørte jeg noen bak meg nevne at de aldri kom til å få opp på scenen noen gang. 

Det kjekke i Krødsherad er at man får utdelt førerkort som kun gjelder på Vestsia, men skal man til Redalen så trenger man ikke si det til noen. Det største problemet er GPS dama og finne riktig utkjørsel fra rundkjøringa i Hamremokrysset. 

Full koordinert innsats på trim i friluft kan også by på problemer.

Disse to damene kunne hatt sin helt egne revy. Her kommer gullkornene på løpende bånd på breit kryllingmål hver gang. De er revyens flinkeste har jeg syntes i flere år. 

Viktigheten av å komme seg ut og dyrke fritidsinteresser som matauk. Men ikke på kunstisbanen på Furumo...

Resirkulering og overhjelpsomme renovatører var også et tema.

Takk for en utrolig flott revykveld, Gleder meg til neste allerede. Hold dere til kryllingmål og lokale helter.

Gunnarsteinen "Drapstein"

Når det ble et krav om at alle veier skulle ha veinavn og skiltes, så har det dukket opp moen spennende alternativer i nærheten. På vei over til Krødsherad er det en vei som heter Gunnarsteinveien. Spurte noen, men ingen visste noe om denne Gunnarsteinen som hadde fått navnet oppkalt etter seg. 

Jeg har søkt litt rundt på nettet, uten resultater, men brått en dag forrige uke så kom jeg over et skriv fra Universitetets oldtidssamling datert ØK-registrering 1970. Hva ØK står for er jeg ikke sikker på. Men der var det beskrevet hvor steinen var og hvorfor den het Gunnarsteinen.

På kartet til Norgeskart.no står det bare Gunnarsteinslia og Drapstein, så det skulle være en grei sak å finne riktig stein på høydedraget mellom myrene. Det hadde regnet javnt hele dagen, så når sola kom på ettermiddagen ble det tur på hundene.

Det tok ikke lange tiden før vi kom til snuplassen på kartet. Det gikk traktorvei videre til både høyre og venstre, si skulle til høyre.

Stien var forholdsvis tydelig, til tider veldig tydelig, men brått litt gjenngrodd. Det var veldig vått i lyngen og med småbusker midt i veien noen steder så ble jeg rimelig våt til midt på lårene.

Jeg hadde kledd meg til overskyet vær, så når sola kom for fult rant svetten nedover ryggen.

Hjulsporene var til tider fulle av vann, noe Hailey satte stor pris på.

Kantarellen hadde så smått begynt å poppe opp fra skogbunnen.

Det var endel store steiner langs kjerrestien, så jeg fulgte med på kartet så jeg ikke skulle gå forbi den riktige steinen.

Det må jo være noen som bruker denne veien, for den var veldig tydelig. Jeg må sjekke ut om jeg får til en runde der, for denne dagen gikk jeg riksveien tilbake til bilen, så det ikke skulle bli sånn frem og tilbake tur. Det er ganske store myrer i området, så de er ikke alltid like enkle å komme seg forbi. Langt mindre krysse over.

Mellom Gunnarstein og stien lå det tidligere et pinnekast. Denne røysa er borte i dag. Gunnarsteinveien, en skogsbilvei som etter ca. 300 m går over i en tilvokst traktorvei/sti, var tidligere en del av en større ferdselsvei kalt «kongevei» over skogen til Enderud i Øvre Krødsherad. Gunnarstein ligger lett synlig tett inntil den tilvokste traktorveien/stien. Kan man lese i papirene jeg fant.

Ifølge tradisjonen skal bakgrunnen for verperøysa/pinnekast være at kramkaren Gunnar blei overfalt og drept ved steinen på vei fra Enderud. Hørte man gråt og ynk når man gikk forbi, ville dette gi seg om man kasta på en stein eller pinne. Ei verperøys blir også kalt et varp eller et kast.

Kjerreveien fulgte merkingen på kartet, så vi fortsatte framover.

Ingen av steinene videre var så store som Gunnarsteinen var, men de var ikke så små heller.

Det er mye skjegg på buskene i gammel granskog

Stien svingte ganske brått og etter en stund kunne vi høre bilene fra veien.

Bella satte også pris på vannet i hjulsporene. Det begynte å bli rimelig varmt, så når vi kom tilbake til bilen viste gradestokken der 26 varmegrader. Klart bilen hadde stått i sola, så det gjorde jo sitt.

Man trenger ikke bli rein av å bade, hilsen Hailey

Jeg var litt spent når vi nærmet oss veien, for etter kartet skulle vi krysse over ei myr. Men det viste seg at den var såpass igjengrodd av busker, så det var ikke særlig vått der.

Vi kom inn på en snuplass eller noe de hadde laget i forbindelse med hogsten i vinter.

Jeg ble overrasket over all trafikken på "gamleveien" til Hallingdal, men vi måtte endt opp der så det passet med alle som sluttet på jobb og skulle hjem. Begge veier egentlig. Men en 500 meter overlever man stort sett. Det var brei veiskulder.