Fra Åsaveien til Gyrihaugen

 

Når Hilde mente at det var en god ide og sjekke inn på noen ? i Fjelltoppjakten. Ja rett etter forrige tur med mange bratte høydemeter, så ble det til at et par dager etter så var vi på parkeringa i Hønefoss etter jobb og satte kurs mot neste parkering. Bella ble med på tur på onsdag, da måtte hun være med på jobb først. Det satte både hun og Milo stor pris på.

Jeg er ikke blitt flinkere til å gjøre som andre vil, så vi parkerte på den gamle parkeringa ved ferista og gikk den gamle stien oppover. Man betaler ikke for parkering om man kan unngå det. Det er en prinsippsak. 

Det var store tepper av blåveis hele veien opp til Mørkgonga. Nå gjenstår det bare å ta en tur til Hurumåsen for å se på mogopen. Den har jeg aldri klart å finne, men husker på den hver gang noen legger ut bilder. Må hadde jammen Per vært der og funnet den. Synd jeg allerede har sjekket inn der i Fjelltoppjakten.

Det er ikke bare blåveis som er pent oppover mot toppen. 

Så høyt vi ser oppå toppen er bare halvveis omtrent. Når man først har karret seg opp til Mørkgonga så må man jo helt opp på Gyrihaugen også. Hilde hadde mest lyst til å snu, for vi så to ormer første kilometeren. En bare forsvant i det tørre gresset, mens den andre krysset vein og forsvant. Den siste var en svartsnok, men guffen nok. 

Turen er godt skiltet og blåmalt, men til tider litt glissent med blåmaling. Det er ikke lange biten, men det er litt bratt. Det kjentes nok brattere enn det egentlig var, etter alle høydemeterne noen dager tidligere.

Du kommer til et stiskille som viser veien oppover i klippeveggen eller du kan gå stien rundt for å komme til toppen. 

Endelig kom vi såpass langt opp at det var tilgang på litt vann for Bella.

Angret bittelitt for valget av joggesko, for det hadde vært greit med litt tjukkere såler på slikt underlag.

Fossen er fin nå som det er så mye vann i den. Det er ikke hver gang du ser særlig til den. Lenger ut på sommeren så er det for mange blader på trærne til at du kan se den.

Litt oppe i skråningen går stien over ei stor steinrøys. Utsikten over Steinsjorden, Tyrifjorden og Røyse åpenbarer seg.

Hilde speider ennå etter orm, men vi så ikke flere i løpet av turen.

Steinsfjorden og vi kan vel praktisk talt se helt til Dugurdsnatten som vi var på to dager tidligere.

Til tider er det rimelig bratt der også, men med javnt tempo så går det til topps på et par timer.

Det var ikke så mye snø igjen, men isen lå på alle vennene rundt i området.

Men fiolene blomstret også, så sommeren er rett rundt hjørnet.

Men skulle vi til tops så måtte vi finne på noe annet enn å ta bilde av alle blomstene langs stien.

Siden stien går i en bue, så kom vi inn på bekken vi krysset lenger ned. Da benyttet Bella anledningen til å ta et avkjølende bad.

Hilde derimot var slett ikke like ivrig på å få avkjølt seg i bekken, selv om svetten rant.

Jammen møtte vi på noen snøflekker før vi hadde kommet helt fram til Mørkgonga. Litt overraskende at vi møtte på den så tidlig. Jeg hadde ikke regnet med snø før vi startet på turen bort til Gyrihaugen.

Mørkgonga er dannet i de smeltemassene som rant ut av den såkalte Krokskogvulkanen og som så størknet i overflaten. Senere ble så bergarten erodert langs en svakhetssone fordi den var mindre motstandsdyktig enn bergartene på begge sider.

Jeg skjønner at folk hvalfarter for å smyge seg opp i bergspreekken, det er ganske unikt. Jeg har gjort det en gang, og etterpå går jeg stien rundt. 

Når man går ut på tuppen der så er det nydelig utsikt utover Steinsfjorden.

Det var ikke bare jeg som dokumenterte turen oppover.

Bella tok livet med ro mens vi fotograferte. Denne krakken var sy siden sist jeg var der i 2016. For å være ærlig så hadde jeg vel ikke gått hit igjen om det ikke var for fjelltoppjakten.

Vi bevilget oss en liten pust i bakken og litt vann, før vi satte kurs mot neste mål med turen. Gyrihaugen og ett nytt ? kunne forvandles til en grønn hake.

Samme stien tilbake noen hundremeter, før vi svingte til venstre langs vannkanten på Migartjern. Hadde vi visst det vi fant ut når vi var på toppen, så hadde vi tatt stien på høyre siden av Migartjern opp og ikke dinglet i røttene på venstre siden opp skråningen.

Godt noen hadde gått der før oss, så det var litt hold i snøen. Her kunne jeg også tenkt meg noe annet på beina enn vanlige joggesko.

100 meter omtrent er det så si rett opp. Jeg slapp Bella, for en har vel mer enn nok med seg selv opp der et stykke. Bella er jo så snill og tåger, så hun går ikke etter noen ting. Hun holdt seg mellom meg og Hilde opp mot toppen av Gyrihaugen.

Det flatet ut og da fikk vi se at det sto skilt til Mørkgonga i to forskjellige retninger. Klart den andre retningen måtte sjekkes ut når vi skulle hjem igjen.

Når man tror man er oppe, så er det alltid litt igjen.

Det store grønne huset som sto der sist vi var der, hadde de erstattet med bålpanne og grillplass.

At vi var litt tidlig ute for å se solnedgangen var like greit, det er jo tross alt vel en time igjen før vi var ved bilen.

Jeg skal være enig i at den nye veien som forsvaret laget opp hit for noen år siden er ikke direkte pen i terrenget. Men mange lovpriser den, for nå kan de som ikke er så spreke kjøre veien til Damtjern og gå en kilometer på grusvei før de er på toppen. Kort tenkt av forsvaret å lage veien for så å ombestemme seg. Nei de skulle ikke han noe stasjon på toppen der avlike vel...

Det beste er å nyte utsikten andre veien

Migartjern ligger der som en perle nede i skauen.

Utallige turmuligheter med turistforeningen og ut.no sine turforslag.

Solnedgangen nærmer seg

Det er en veldig fin tur, men du må like litt motbakker. Man kommer ikke til tops på flatmark.

Men går man oppover for å komme fram, så må man ned igjen de samme høydemetrene for å komme til bilen igjen.

Fjelltoppjakten til Dugurdsnatten

 

Brått ble det Fjelltoppjakt til Dugurdsnatten. Dit jeg og Inger Synøve egentlig skulle på tur sist søndag når det snødde og gikk over til regn utover dagen. Jeg sendte noen meldinger med Hilde på søndag og brått var det avtalt tur etter jobb dagen etter. 

Jeg har vært på Dugurdsnatten en gang tidligere når jeg dreiv med geocaching. Da gikk jeg opp fra Brekkebygda med utgangspunkt over Haverstingtunnelen. Det er 9 år siden sist besøk, så når Hilde rapporterte i overkant mye snø på skygge siden. Da falt valget ned på å kjøre til Ørgenvika stasjon og labbe høydemeterne derfra. 

Det er ikke akkurat noe pusle tur egentlig om vi valgte solsiden heller. Det er vel det de kaller javn stigning i vel tre kilometer. Det blir en frem og tilbake tur, for det er så bratt at alternativene finnes praktisk talt ikke i virkeligheten. 

En får liksom ikke fram hvor bratt det egentlig er fra der vi satte fra oss bilen. I turbeskrivelsen som ligger på ut.no sto det stor parkering før bommen, men der lå det masse ved når vi var der. Så vi valgte å kjøre gjennom bommen og der var det stor parkering. Så var det bare å ta beina fatt og forsere høydemeter.

Ja, vi skal helt på toppen der og ennå litt innover. Vi startet vel egentlig turen med å kle av oss jakker og genser. Med god fart så blir man svett, selv med lite klær. Veien var fin etter bommen også, så vi kunne i praksis kjørt nesten helt opp, men så bratt vei og ingen mulighet for å få snudd og veldig skarpe svinger, så egner det seg ikke for bil oppover der egentlig.

Blåveisen sto på geledd langs veien oppover. Mørke og flotte står de å strekker seg mot ettermiddagsola.

Hilde og Varga tok ledelsen oppover.

Når du tror du er på toppen er du i realiteten kanskje halvveis. Det var der vi så antydninger til snø første gangen.

Hundene satte stor pris på snøen som brått dukket opp. De ble varme av godt tempo oppover bakkene de også. Det var bra med vann i bekker som både krysset veien og som rant ved siden av. Når det er varmt så er det viktig at de får tilgang på drikke jevnlig.

Det må være mye elg rundt om for tiden, for der jeg har vært på tur i det siste så har det vært oss og elgen. Mer eller mindre av både elgmøkk og elgspor.

Like før veien stoppet gikk stien opp til venstre og vi skulle få en god dose høydemeter til.

Jeg hadde egentlig tenkt at Hailey skulle være hjemme, men når jeg hadde glemt noe inne når jeg skulle dra så sto hun rett innenfor døra og var veldig klar til å være med. Hun hoppet inn i bilen frivillig, og det er slett ikke hver gang. Som regel setter hun kursen mot hundegården eller inngangsdøra når hun skjønner at vi skal kjøre før vi skal på tur. 

Jeg regnet med at det kom til å gå greit om hun var med til tross for at det er bratt. Vi går på fast dekke, det er myr og løssnø hun har problemer med. 

Du veit utsikten er bra når til og med hundene snur seg for å nyte synet av Krøderen.

Det er ikke mye snø på Norefjell lenger, veldig mange store svarte flekker selv høyt til fjells.

Snur vi oss så vi ser oppover Hallingdal så ser vi Krøderen helt til Gulsvik og Hallingdalen oppover. Knapt et snøfnugg og skimte.

Men vi var ikke på toppen. Det var bare å fortsette å gå oppover på flaberg og lyng.

Dugurdsnatten ligger på en fjellrygg som heter Haverstingen. Haverstingen er vel kanskje mest kjent for Haverstingen tunnel på Bergensbanen som går rett gjennom åsryggen mellom Brekkebygda og Ørgenvika. Tunnelen er 2300 meter lang og ble drevet gjennom med håndkraft i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Arbeidet tok mer enn 6 år og gjennomslaget skjedde 18. november 1909.

Snur man ryggen til Krødsherad så ser man ut over Ringerike og man ser virkelig ut over et enormt område. Brekkebygda, Ådalen, Vikerfjell og jo finere vær jo lengre ser man til alle kanter.

På toppen ble det ubønnhørlig dokumentert, både med bilder og med innsjekking i fjelltoppjakten appen. Jeg og Patran har nå samlet oss 35 fjelltopper og mangler 91 stykker for å nå årsmålet vårt med 100 nye innsjekkinger i 2025.

Hilde disket opp med middag og dette er absolutt en variant til å smøre med seg ei brødskive eller to på tur. Wraps fra Kiwi.

Mens vi spiste så var Varga så trøtt at hun tok seg en liten dubb. Klart hun holdt seg til Hilde som hun hadde gått sammen med hele veien oppover.

Men som alt annet som man nyter, så har det en ende. Sola nærmet seg horisonten og når den går ned så blir det iskaldt når man har gått seg dryppende svett på vei oppover.

Kan kanskje minne litt om Vestlandet med høye fjell og dype daler med en fjord i bunnen. Hailey fikk gå løs et godt stykke på hjemveien. Hun var sliten og fortjente å kunne avpasse både fart og terreng etter kroppen sin.

Det er brattere enn det ser ut, så hun kom ikke til å løpe etter en levende sjel.

Jeg tok det roligere enn Hilde og Varga på vei nedover, for å gi Hailey den tiden hun trengte og for å holde meg på beina på snøføret.

Ja også ble det noen fotostopp også.

De flate partiene på turen kunne du telle på ei hånd.

Der vi hadde parkert bilen så strakte hvitveisen seg mot de siste solstrålene. Takk for turen Hilde, snart er det nye turmål i sikte.