Ringkolltoppen 702 moh

 

Det er vel bare å legge seg i selen da om en skal klatre litt på statistikken på Fjelltoppjakten i år. På vei hjem fra Merethe og Marius lettet skydekket og det ble riktig så flott turvær. Jeg kjørte jo praktisk talt rett forbi denne fjelltoppen.

Jeg har vært der et par ganger før, en gang på 10-på topp tur i 2014 og en gang i 2020 for å gå tur over tåkehavet sammen med Kjersti. 

Når du sier tur og Ringkollen i samme setningen, så tror jeg de fleste i dette distriktet tenker på ski og skituer på vinteren. Jeg har aldri gått på ski her, jeg har bare vært på tur i dette terrenget på sommeren. Patran og jeg hadde en flott runde rundt Øyangen i fjor sommer, ett vann som ligger litt lenger inn i veien.

Siden jeg har vært her et par ganger tidligere så veit jeg at det er en kort tur som har javn stigning oppover i lia, før en kommer opp på en topp med god utsikt.

Jeg så ei søye med to lam i veikanten når vi kjørte opp til parkeringen, men når vi hadde parkert så så vi ingen, men hørte noen bjeller.

Siden jeg hadde med kamera for å ta bilder av Tassen tidligere på dagen, så tok jeg med kamera oppover til toppen.

Jeg prøvde meg på noen høstinnstillinger på kamera.

Jeg hadde ikke tid til å stoppe så mange gangene oppover, for når man først begynner å ta slike bilder så løper tiden litt i fra en. Jeg var ganske sikker på at det ville bøtte ned igjen et par ganger til før det ble natta. Og jeg hadde ingen planer om å bli våt igjen denne ettermiddagen.

Stien er brei og fin, for det går skiløyper på kryss og tvers der hele vinteren.

Når vi nærmet oss toppen hang det skilt om at vi måtte være forsiktige da det foregikk aktiv hogst i området. Og driver de med maskiner, ja så er det dype gjørmete spor, fulle av vann og kline. Og det slår vel aldri feil egentlig.... de krysser stien på ett eller annet tidspunkt.

Jeg kom meg over både opp og ned, uten å skli og ende opp i søla. Til og med hundene hoppet fra kanten og ut til midten og over andre hjulsporet begge veier uten å bli grisete. Akkurat det hadde jeg ikke regnet med.

Dette er ikke en sti som byr på utsikt under veis. Her må du pent vente til toppen. I alle fall nesten helt på toppen.

Hundre meter eller så fra toppen står det en krakk

Det var ikke en sjel der, det er litt merkelig i og med at det er en veldig populær topp for barnefamilier og pensjonister. De andre går til topper lenger innover på Ringkollen og rundt Øyangen.

Jeg blir like fasinert hver gang jeg ser store steiner i et ellers steinløst landskap. Disse ligger igjen etter istidens tilbaketrekking.

På toppen er det ei grillhytte og en utedo.

Utsikten mot Oslo var ikke så god denne ettermiddagen, der sto nemlig både tåka og regnværsskyene i kø.

På toppen er det også en retningsplate mot kjente steder i nær og fjern

Turistforeningen har hus her, ja for dette her kan man ikke kalle koie. 

Jeg gikk ikke bort dit, for jeg skjønte raskt at, om jeg skulle holde meg tørr, så var det bare å gå til bilen. Jeg rakk det akkurat, for når jeg kom til parkeringa så kjente jeg regndryppene i ansiktet.

Jeg gikk ikke samme stien ned igjen, men valgte den som kom igjen ved Ringkollstua, der Fossen Ftiluft holder til. For en del år siden hadde vi Teambuilding der med jobben, Sånne barnebursdag leiker er ikke noe for meg. Det stiller på samme linje som brettspill spør du meg.

Rart det ikke var noen som hadde spist blåbærene langs stien. Spiser ikke unger bær lenger når de er på tur?

Ringkollstua i tåkehavet

Sola forsvant etter hvert

Denne stien gikk parallelt med sporene til hogstmaskinen

På parkeringen til Ringkollstua fant vi synderne

De hadde holdt på en stund

Det er et ganske hyggelig sted

På utfartsparkeringen er de nok plaget av at sauen liker å ligge inntil vegger på både hytter og hus. Det fikk de ikke gjort her.

Lufte tankene

Jeg vil ha en staselig mann, som er stolt som en hane over å kunne kalle meg "dama si". Når 2019 nærmet seg slutten så ble planene lagt for 2020. The sky is the limit, for å si det sånn. Alt skulle bli så bra i 2020. Ja for er det en ting jeg har, så er det trua på at ting skal bli som jeg vil. Om ikke akkurat så i allefall så si.

Så når tåka lå tjukk nedi bygda på søndag, dro jeg til Kjersti og plukket henne opp. Frida og Bella setter alltid pris på å få være med, men på søndag hadde jeg tatt med meg Ronja også. Hun trenger litt sosialisering hun også innimellom. Vi dro opp på Ringkollen for å kunne nyte sola over tåka. 

Gjengen la i vei oppover til Ringkolltoppen og både jeg og Kjersti merket vel at det har blitt litt vel mye sofa liv i det siste, for jammen ble en litt kortpustet før en nådde toppen. Siden 2020 også nærmer seg slutten så ble det litt snakk om hva vi egentlig hadde fått til i løpet av året som har gått. Vi har jo drevet med litt av hvert, for fantasien er ikke den som setter en stopper for meg. Har vel til tider litt i overkant mye fantasi over ting som trolig kan gjennomføres. Ja for det må jo kunne gå ann å...

Ved nærmere ettertanke så var det vel bare Countryfestivalen på Vinstra i sommer som vi ikke hadde fått gjennomført av de planene vi hadde i 2019. Det er ikke noe problem å ha et liv med de begrensingene livet har hatt i år. Men å si det er positivt for sjekkefronten, det er å dra det litt langt. Det får være måte på hvor optimist det er lov å være. 

Tåka skjuler mulighetene og sånn er det vel blitt i år også. Covid-19 skjuler livets muligheter som er gjennomførbare om man ikke leiter veldig godt. Men om man ikke forviller seg rådløs rundt nede i tåka, så kan en ha et bra liv oppe i solskinnet. Hva tåka har å skjule finner en ut når sola får varmet opp slik at den fordamper. Så som du skjønner så bød ikke livet på noen overraskelser på søndag. Tåka passet på å ligge tjukk hele dagen.

Så for å ta en kort oppsummering av hva 2021 kommer til å bli... jupp jeg tror det er ganske uvisst hva en kommer til å få ut av det året. Det kommer til å bli fult av overraskelser, og med min flaks så er det sikkert ikke bare positive overraskelser. Men en må ha trua og måla ligger i skyene. I dag er det 50 dager igjen av dette året. Jeg har med andre ord 50 dager på meg for å få "klåvsa" det jeg har satt som mål i 2020. 

Jeg klarer ikke å finne igjen der jeg listet opp alt jeg skulle gjennomføre i år, men jeg har jammen gjort mye nytt som jeg ikke hadde trodd jeg skulle gjøre. Noe har gikk veldig gode minner, mens andre ting kunne jeg vel spart meg for. Jeg er ikke veldig typen til å overtenke ting, men har nok tenkt mer enn jeg egentlig hadde trengt sånn gjennomsnittlig gjennom året. Men kom ikke her å si at jeg ikke har vært impulsiv i år. Men må nok innrømme at jeg er litt glad i å planlegge for å få til mest mulig i praktisk rekkefølge. 

Så i 2021 skal jeg prøve noe nytt, jeg skal gjøre som de gjør i turistforeningen. Jeg skal følge den blåmerka stien! Og for de som har vært med meg på tur før, så veit de at jeg ofte detter bort fra den godt merka stien som noen vil hevde. Men jeg kommer da fram til bilen igjen, mer eller mindre tilfeldig. 

Men holder man seg til livets smale sti som er merket med blå maling i naturen, så dukker det opp små livbergende enheter langs livets vei. Her var det vann, og jammen virket den også. Det er klart slike ting må testes når man passerer. Kjersti prøvesmakte vannet, noe som ikke var helt enkelt uten å nesten drukne. Stråla var litt uberegnelig kan du si... man kunne ikke klage på at det kom for lite.

Livet er som å være på tur i ukjent terreng, plutselig dukker det opp både folk og dyr helt ut av det blå.

Noen setter en seg ned med, mens andre løper man i fra så fort det lar seg gjøre.

Så med strategien for 2020 friskt i minnet, så håper jeg at livet mitt i 2021 blir som en blåmerket sti fra turistforeningen med tydelig skilting i ethvert stikryss. Hadde ikke det vært skikkelig praktisk? Ingen overraskelser og en visste til enhver tid hvilke valgmuligheter en hadde og hvor langt det var til neste mål.

Forhåpentligvis så går stien forbi her i 2021 også, så en kan ha nye mål i 2022 som skjærer seg... En må ha trua, for The Sky's The Limit...