Ringkolltoppen 702 moh

 

Det er vel bare å legge seg i selen da om en skal klatre litt på statistikken på Fjelltoppjakten i år. På vei hjem fra Merethe og Marius lettet skydekket og det ble riktig så flott turvær. Jeg kjørte jo praktisk talt rett forbi denne fjelltoppen.

Jeg har vært der et par ganger før, en gang på 10-på topp tur i 2014 og en gang i 2020 for å gå tur over tåkehavet sammen med Kjersti. 

Når du sier tur og Ringkollen i samme setningen, så tror jeg de fleste i dette distriktet tenker på ski og skituer på vinteren. Jeg har aldri gått på ski her, jeg har bare vært på tur i dette terrenget på sommeren. Patran og jeg hadde en flott runde rundt Øyangen i fjor sommer, ett vann som ligger litt lenger inn i veien.

Siden jeg har vært her et par ganger tidligere så veit jeg at det er en kort tur som har javn stigning oppover i lia, før en kommer opp på en topp med god utsikt.

Jeg så ei søye med to lam i veikanten når vi kjørte opp til parkeringen, men når vi hadde parkert så så vi ingen, men hørte noen bjeller.

Siden jeg hadde med kamera for å ta bilder av Tassen tidligere på dagen, så tok jeg med kamera oppover til toppen.

Jeg prøvde meg på noen høstinnstillinger på kamera.

Jeg hadde ikke tid til å stoppe så mange gangene oppover, for når man først begynner å ta slike bilder så løper tiden litt i fra en. Jeg var ganske sikker på at det ville bøtte ned igjen et par ganger til før det ble natta. Og jeg hadde ingen planer om å bli våt igjen denne ettermiddagen.

Stien er brei og fin, for det går skiløyper på kryss og tvers der hele vinteren.

Når vi nærmet oss toppen hang det skilt om at vi måtte være forsiktige da det foregikk aktiv hogst i området. Og driver de med maskiner, ja så er det dype gjørmete spor, fulle av vann og kline. Og det slår vel aldri feil egentlig.... de krysser stien på ett eller annet tidspunkt.

Jeg kom meg over både opp og ned, uten å skli og ende opp i søla. Til og med hundene hoppet fra kanten og ut til midten og over andre hjulsporet begge veier uten å bli grisete. Akkurat det hadde jeg ikke regnet med.

Dette er ikke en sti som byr på utsikt under veis. Her må du pent vente til toppen. I alle fall nesten helt på toppen.

Hundre meter eller så fra toppen står det en krakk

Det var ikke en sjel der, det er litt merkelig i og med at det er en veldig populær topp for barnefamilier og pensjonister. De andre går til topper lenger innover på Ringkollen og rundt Øyangen.

Jeg blir like fasinert hver gang jeg ser store steiner i et ellers steinløst landskap. Disse ligger igjen etter istidens tilbaketrekking.

På toppen er det ei grillhytte og en utedo.

Utsikten mot Oslo var ikke så god denne ettermiddagen, der sto nemlig både tåka og regnværsskyene i kø.

På toppen er det også en retningsplate mot kjente steder i nær og fjern

Turistforeningen har hus her, ja for dette her kan man ikke kalle koie. 

Jeg gikk ikke bort dit, for jeg skjønte raskt at, om jeg skulle holde meg tørr, så var det bare å gå til bilen. Jeg rakk det akkurat, for når jeg kom til parkeringa så kjente jeg regndryppene i ansiktet.

Jeg gikk ikke samme stien ned igjen, men valgte den som kom igjen ved Ringkollstua, der Fossen Ftiluft holder til. For en del år siden hadde vi Teambuilding der med jobben, Sånne barnebursdag leiker er ikke noe for meg. Det stiller på samme linje som brettspill spør du meg.

Rart det ikke var noen som hadde spist blåbærene langs stien. Spiser ikke unger bær lenger når de er på tur?

Ringkollstua i tåkehavet

Sola forsvant etter hvert

Denne stien gikk parallelt med sporene til hogstmaskinen

På parkeringen til Ringkollstua fant vi synderne

De hadde holdt på en stund

Det er et ganske hyggelig sted

På utfartsparkeringen er de nok plaget av at sauen liker å ligge inntil vegger på både hytter og hus. Det fikk de ikke gjort her.