På vei til Vikersund en fredag

Når man får ett innfall eller to, så blir det fort en opplevelse man ikke egentlig hadde planlagt. Så jeg satte kursen til Vikersund fredag kveld. Men på veien til Vikersund ble det en liten stopp på Ask, der der var laget en iglo hadde jeg lest i avisa noen dager tidligere. 

En lang periode med kaldt vær hadde vært ideelt for byggeprosjektet. Det hadde tatt omtrent tre uker, med litt sporadisk innsats. De hadde samlet mengder med tomme melkekartonger fra rundt omkring, fylt de med vann og konditorfarge og fryst dem. Hele igloen er laget av mellom 700 og 800 melkekartonger.

De hadde stablet, måkt sammen litt snø og tilsatt en del vann for å lage kram snø. For hver tredje eller fjerde høyde har vi hatt et døgn pause og vannet igloen så utsiden skulle bli solid is. Den spektakulære igloen er spesielt fin på kveldstid, da den har en lyslenke inni. Kan tenke meg at den kommer til å vare til Sangthans...

Jeg var kanskje litt frekk som valset inn på gårdsplassen deres på kveldstid. Men når de står fram i avisa så regner jeg med at de vil ha besøk.

Jeg var litt usikker på om jeg måtte leite etter igloen, men det slapp jeg, så da ble det tid til en liten runde i Vikersund før revyen startet. Greven ligger ved brygga fremdeles, til og med med full julebelysning ennå.

Vikersund er stemningsfull der den ligger helt nede ved Tyrifjorden.

På andre siden av fjorden ligger Tyrifjord hotell og litt lenger ut ligger Vikersund hoppbakken. Vikersundbakken er verdens største hoppbakke, sammen med Letalnica-bakken i Planica.

Så nærmet klokka seg og jeg kunne sette kursen mot Modum kulturhus.

Det er sendt ut gult farevarsel for latterbrøl i Modum kulturhus de neste dagene. Modumrevyen «Varsko her!» er her. Allerede torsdag kveld veltet de første lattersalvene ut i storsalen. Latteren er ventet å avta etter siste forestilling søndag kveld. Kommunedirektørens sparepisk, hemmeligheten bak norske hoppdresser og historien om Morten Wold, er bare noe av det revygjengen varter opp med i årets revy.

Salen var mye større enn det jeg hadde forestilt meg på forhånd. Her hadde jeg aldri vært tidligere.

Program ble utdelt og det var mye informasjon om både skuespillere og hva en kunne forvente seg.

De var inne om mange temaer, både elektriske sparkesykler, gjestebrygge som vannet ikke var dypt nok til at noen kunne legge til med annet enn gummibåt, Hoppdressproblematikken og en som fikk hele livshistorien sin oppramset, og til slutt ble gratulert med ny volvo.

Pilketurer og familieturer til skauen hadde også sine innslag. Før de til slutt hadde et avslutningsnummer.

* *

Gjengen var flinke til å synge, men det var litt langt mellom det som var morsomt. De kunne kuttet ned på antall sketsjer, men gjort litt mer ut av hvert enkelt nummer. Noen var over nesten før de hadde startet. Det var ikke noe å utsette på kostymene heller. Om man skal kaste terning, så blir det en firer.

Solnedgang på Røsholmstranda

 

Vil du være med en tur på stranda? Nyte strandlivet uten for mye folk?

Etter jobb på tirsdag ble det meldt om sol på Hr Yr i det minste. Så jeg tok med meg Varga på jobb. To fluer i en smekk, hun får altene tid og jeg får kanskje noen flotte solnedgangsbilder. 

Isen hadde lagt seg ved land, men det var ikke langt ut før svanene svømte rundt.

Det så ut til at de koset seg. Jeg hadde glemt vintersko i dag tidlig når jeg dro på jobb, så da ble det joggesko som jeg alltid har på jobb. Det ble til ar vi gikk langs stranda som var frosset.

Himmelen er i kontinuerlig endring etter hvert som sola forsvinner lenger og lenger ned bak horisonten.

På Røsholmstranda er det alltid en eller annen detalj å ta bilde av. Hadde jeg vært litt tidligere ute, så hadde jeg fått solstrålene gjennom den.

Varga er ikke helt sikker på denne isen. den knaket linn når hun tråkket på den innimellom.

Stemningsfylt om det er sommer eller vinter der, Kanskje overnattingsturen i hengekøye natt til første mai, ender opp her til neste år.

Varga hadde velig lyst på den pinnen som lå ute på isen, men det tok lang tid før hun turte å snike seg ut for å hente den.

Steiner som stikker opp virker tørre.

På avstand ser det nesten ut som en hval, men det er det ikke i Tyrifjorden. Der er det vel gjedde som er det største som finnes.

Det store fargespekteret uteble

Vi hadde hele stranda for oss selv, det er ikke ofte. Det var en bil til på parkeringsplassen, men ingen å se,

Vi ble der til det begynte å mørkne

Litt annen vinkel og det er mye lysere med en gang,

Det blir liksom litt mer liv i bildene når man får med folk eller dyr

De fleste som tar bilder bøyer seg ikke langt nok ned når de skal knipse løs. Prøv neste gang du skal ta bilder, ta samme bildet i forskjellige høyder.

Ikke mye som gir julestemning her, men ikke mye som minner om sommer heller egentlig,

Vi snudde og gikk mot bilen igjen,

Svanene leter etter mat på bunnen

Byflakseter på Tømmeråsen

Greit å renske terrenget som er nærmes og som ikke er noen fjelltopper tenkte vi, så jeg møtte Hilde på Vik etter jobb på tirsdag. Vi hadde funnet egnet parkering til å klatre oppover lia i varmen. Denne dagen ble det ikke med noen hunder, da jeg regnet med at det var dårlig med vann oppover der. Det har vært tørt lenge nå, så det fosser ikke akkurat i bekkene rundt om i skauen.

Brei fin traktorvei oppover lia og vi hadde i underkant av 3 kilometer til innsjekkingspunktet.

Det var ikke lange stykket vi skulle gå før vi fikk litt utsikt når vi snudde oss.

Traktorveien sluttet ved brakka, og det var en fin sti å følge videre.

Vi kjente lukta av liljekonvall før vi så de ved siden av stien

Vi hadde kartet i fjelltoppappen, men stien var tydelig og atpå til var den blåmerket.

Til tider var stien både steinete og bratt. 

Det er på varme dager etter jobb som man svetter oppover stien at man tenker sånn litt i etterkant, at det ikke er så lurt å dokumentere alle tilstander.

"Et Blaa er siu mile," skriver Ramus. Da den nye postveien til Bragernes ble anlagt midt i 1770-årene, kan altså steinen i Manaskaret ha fortalt at det var sju gamle norske mil til et eller annet sted på denne veien. Bragernes kan det ikke ha vært. En gammel norsk mil var 11,3 km. Men kanskje den andre veien? Vandrer man den bratte veien gjennom skaret og opp til Byflakseter, stopper noen opp ved steinen og undres over innskriften. At steinen ble satt opp i forbindelse med anlegg av en postvei fra Bragernes og nordover i 1775, synes de fleste å være enige om. Veien gikk opp Lierdalen til Sylling, fulgte vestsida av Holsfjorden til Hornstua, hvor posten ble fraktet med båt over fjorden og opp til Fjulsrud. Derfra gikk veien opp Nordlandsdalen til Nessetra og Byflaksetra og ned Manaskaret til Sundvollen. 

Fredrik Schjander har slått til lyd for at veien ble anlagt av Conrad Clausen, eieren av Bærums Jernverk. I 1770- årene drev han som hardest med å bygge veier og skaffe trekøl til verket. For at leverandører fra Modum og vestsida av Tyrifjorden skulle få skikkelig transportveier, bygde han veien opp Manaskaret til Byflaksetra og videre. Mot denne teorien taler det faktum at "Moingveien" i Krokkleiva (Sørkleiva) også ble anlagt i 1770-årene, og hvorfor kunne ikke bønder fra Modum og Tyristrand kjøre opp den og få "strake veien" til Lomme-dalen, framfor den mer kronglete veien opp Manaskaret? Dessuten viser leverandørlistene til Bærumsverket i 1777 og 1779 at det ikke ble levert trekøl fra Modum og Tyristrand noen av disse årene. Inntil en ny kilde forteller noe annet, må vi derfor holde fast ved at steinen ble satt opp under bygging av postveien i 1775-76.

Etter denne innsjekken så har jeg kun igjen en eneste topp i Hole. 

Da vi nærmet oss innsjekkingen så flatet terrenget litt ut.

Vi kom inn på setervollen til Byflakseter, og den ene blomsten etter den andre stor i store tugger rundt setera.

Rødjonsokblom

Natt og dag sto tett i tett sammen med smørblomstene.

Selve setervollen var blanktskurt berg.

Fordelen med å velge samme sti ned igjen var at vi virkelig fikk nyte utsikten

Det er viktig med dokumentasjon. Takk for turen og bildene Hildem brått blir det en ny tur på oss.