En vanlig dag i mitt liv

 

Hektiske dager om man skal følge med på mye. Ikke nok med at man skal mye, man skal dokumentere det også. Ja sånn for ettertiden... og om man ikke har så aldeles fremragende husk på hva man gjør når og med hvem. Ja da blir det noen seine kvelder for å komme litt ajour. 

Det er spådd varmere i været, så da kan det jo hende at klematrisen min spretter ut i full blomst. Nå synes jeg det har vært knopper ganske lenge, i forhold til det det pleier å være. Men så lærte jeg noe her en dag. Når det er en kald vår så varer blomstene lenger.

På 17. mai turen til Hallingdal så fikk jeg med meg ei tomatplante og en squash plante fra Inger Synøve. Jeg hadde ikke noe jord hjemme da, men etter jobb på tirsdag så kjørte jeg innom Plantasjen i Hønefoss for noen sekker med jord. 

Ja du veit vel like godt som meg at da blir det ikke bare de sekkene med jord som blir med hjem igjen. Men nok om det, på mandag husket jeg ikke på det før jeg var på vei hjemover. Ikke hadde jeg rukket det heller, for jeg hadde avtalt en tur med Wenche Lill. Vi var litt full booket forrige uke, så da fikk vi ikke skviset inn noe tur.

Vi pleier jo alltid å ha en tur litt utenfor distriktet, men så mye snø som det er i fjellet fremdeles så har planleggingen av den skortet litt også. Så da må man nyte livet litt på hjemlige trakter så lenge. Nok å gjøre i hagen, så på tirsdag tok jeg en skikkelig skuv der. 

Humlene har blitt litt ivrigere de siste siste dagene, så jeg har håp om at noen av alle disse blomstene på frukttrærne bærer fram både plommer, epler og moreller utover i sesongen.

Jeg rakk oppmøtetiden på Sokna og siden Garm hadde tinget plass på turen når vi møtte han på fredag da jeg og Ingrid var på tur, så var vi fulltallige på Blystadrunden på mandagen.

Det ble ei litt annen rute enn vi pleier å gå, for jeg hadde fått meg meg at det var kommet opp stolper ved lysløypa på Sokna. Jeg tok bare de vi gikk forbi, så jeg har ennå igjen tre stykker før det kartet er fullført.

   

17. maisløyfene får sitte på halsbåndene til vi er ferdige med mai, eller de faller av av seg selv.
 

På minnelunden ved kirka var det kommet opp en innretning som det var plassert lys inni. Jeg må nok ta meg en tur en kveld så jeg får se hvordan den egentlig er.

Her ligger alle de uunnværlige folkene, men livet går videre. Vi får nyte livet mens vi har det, det er ingen som vet hvor mye sand det er i sitt timeglass.