Hovseterhøgda etter jobb

 

Vi er stadig på vift etter jobb jeg og Åse. På torsdag kveld ble det bestemt at vi skulle ta en tur fredag isteden for uka etter. Er dagen ledig, så trenger ikke jeg lange tiden  på å bli med på tur. Før mobiltelefoner måtte du bare gjette hva du skulle gjøre. Planer var nødvendige for å sette sammen ethvert organisert arrangement, og alle gjorde bare det de fant ut var best etter det. Nå kan vi bare ringe på mobiltelefonene våre for å sjekke inn. Vil du at jeg skal ta med noe?

Varga ble med på jobb på fredag og da kom det mer og mer mørke skyer når vi var på en runde i lunsjen. 

Åse plukket oss opp på jobben og vi satte kursen mot Søndre Vælsvannet. Veien var litt klinete oppover, men stort sett helt isfri.  Stranda var bar, men veldig bløt. Isen valgte vi å ikke teste. 

Det var overraskende mye snø opp veien. Vi ble enige om å se ann bæreevnen før vi vurderte å gå rundt Vælsvannet isteden. Der gikk vi i høst.

Varga storkoser seg når hun får være med på tur aleine.

Et lite stykke opp i bakken var det et skilt som viste der stien tok av opp mot Hovseterhøgda. Da vi hadde klatret over grøfta så var det forholdsvis bart oppover i skauen. Appen viste snøtt 2 kilometer før vi kunne sjekke inn på fjelltoppjakta Hovseterhøgda.

Vi mistet stadig stien, for det var endel store snøflekker. Men har man et halvtøye på telefonen innimellom, så holder man seg sånn nogenlunde på stien. Vi måtte ganske langt inn før det var røde merker på trærne.

Storfugl møkk og elg møkk var det store mengder av hele veien.

Nesene på jentene pekte stadig rett i været.

Det var ikke lange stykket vi skulle oppover stien før vi fikk utsikt over Søndreog Nordre Vælsvannet.

Det viste seg å bli bratt både oppover og nedover før vi var framme.

Men bare retningen er riktig så er det ikke så farlig med terrenget.

Ei gedigen buske hadde dundret i bakken.

Så kom vi endelig til litt snø igjen, så Varga fikk vasket seg litt.

Hakkespetten hadde gjort en iherdig innsats i noen av trærne.

Oppe på Varden var det noen som hadde laget seg bålplass. 

Brått dukket det opp en mengde skilt om hvor det forskjellige var.

Vi fant der den gamle Hovsetera hadde stått. Her var det turkasse som ingen hadde skrevet i siden 2021. Bak kassa kan en se den gamle muren som setra hadde stått.

Kanskje det er mer fristende å sette seg ned her om sommeren.

Oppe på en kolle lå innsjekkingspunktet ved ei hytte som virkelig hadde utsikt helt ut til Tyrifjorden. Buttentjern skytebane ligger også ganske nære i luftlinje. Så når de startet å skyte der, fikk hundene litt skuddtrening også. Ingen av dem reagerte på det. De konstaterte at det smalt, og fortsatte med sitt etterpå.

Åse driver litt service for små hunder som ikke når opp til merkebånd som flagrer i vinden. Klart det skulle vært sjekket ut.

Mobiltelefon er vel ikke det beste å ta bilder med på avstand, men Tyrifjorden kan skimtes.

Hadde det vært sol så hadde det vært enklere å få fram utsikten også. Men de mørke skyene lovet dårlig med blå himmel. Når jeg var nesten hjemme igjen så kom det ei regnskur, som ikke var meldt. Så potensielt kunne vi blitt skikkelig våte oppe i skauen der.

Det var godt å komme tilbake til bilen for å tørke opp litt. Jeg hadde fått skikkelig våte tursko etter å ha fylt dem med snø noen ganger iløpet av turen. Det var godt å komme hjem, lage seg litt middag og ligge en time i badekaret. Det var fredagen sin det og for en start på helga.

Rundt Søndre Vælsvannet

 

Torsdag ble en aktiv dag som det gikk i ett fra jeg sto opp til jeg var vel hjemme igjen etter noen mil i bil. Jeg hadde avtalt tur med Åse rett etter jobb, Wenche Lill spurte om vi ikke kunne ta utplassering av bilen da isteden for fredag ettermiddag etter jobb, Så da ble det sånn. For litt effektivitet så tok jeg med Varga på jobb. Hun trenger alenetid. 

Jeg satt på med Åse fra jobben, vi parkerte på stranda og gikk litt tilbake før vi tok grusveien inn til venstre. Da kom vi til å få sola i ansiktet på vei tilbake til bilen. 

Det kom noen regndrøpp på vei opp, men når vi begynte å gå lettet været litt. Det var jo spådd sol i kveldinga.

Jeg ble veldig positivt overrasket over denne runden rundt vannet. Åse hadde gått der noen ganger tidligere, det hadde ikke jeg. Veien går i vannkanten, og det gjorde stien rundt vannet også.

Det er godt med høsten og jammen er det godt med nye tursteder. I sommer har det blitt mange nye tursteder. De blir krysset av etterhvert liksom.

Om du har sett på Farmen så kjenner du kanskje igjen Torpet. Jeg så kun på Farmen første sesongen den ble sendt. Da bestemte jeg meg for at sånt vås kom jeg ikke til å se på en gang til. Jeg fatter ikke at noen låner ut dyrene sine til et slikt konsept med hjernedøde folk.

Det ble mange bilder rundt Vælsvannet. Det er mange Vælsvann. Litt rart egentlig at de ikke har fått forskjellige navn, for de ligger ikke akkurat oppå hverandre.

Vælsvanna eller Vælsvatna er et fellesbegrep som omhandler to mindre innsjøer som ligger på hver sin side av kommunegrensen mellom Ringerike og Jevnaker kommuner. Innsjøene er forbundet gjennom en smal kanal, men kanalen er oppdemmet (Brennfudammen) og vannene har derfor en liten høydeforskjell.

Nordre Vælsvannet (340,6 moh.) ligger for en stor del i Jevnaker kommune, men de vestlige områdene, med blant annet Maureroa, Svartkovavika og Storvika nordover til utløpet av Steinbekken ligger øst i Ytre Ådal, i Ringerike kommune. Nordre Vælsvatnet er forbundet med Søre Vælsvatnet gjennom en smal kanal lengst sør i Nordre Vælsvatnet. Kanalen er oppdemmet av Brennfudammen, noe som skaper en viss høydeforskjell på disse vannene. Grensen mellom de to kommunene Ringerike og Jevnaker går nord-nordvest og sør-sørøst retning bare noen få meter nord for Brennfudammen.

Søndre Vælsvannet (337,7 moh.) ligger i sin helhet i Ringerike kommune, mellom Slåtteberget i Ytre Ådal i Ringerike og Toputthaugene og Bjørnberget i Jevnaker. Den nordøstre delen av Søre Vælsvatnet kalles Lortvatnet eller Lortvannet og er adskilt fra resten av vannet avFintangen slom strekker seg midt ut i sundet og noen småøyer og myrområder. Sør i vannet ligger Røssholmvillaen og et fåtall hytter. I utløpet der dannes også elva Væla, som drenerer sørover til den renner ut i Ådalselva ved Henstjern.

Telefondekningen rundt vannet er så som så, så om du ikke er kjent så kan det lønne seg å ha laster inn notgeskart.no før du er der.

Så møtte vi på første hint om at resten av turen kunne bli litt fuktig.

Flate furumoer er også vine å gå tur på, men jammen ble stien brått borte da... litt titting rundt så var den et par meter unna. Jeg har aldri vært særlig god på å følge stier, merkede eller ei.

Det er spredt med hytter rundt hele vannet.

Halvveis omtrent så ble det blå sprekker mellom skyene og jammen tittet sola fram. Etter hvert ble det så varmt at det var bare å ta av seg genseren og knytte den rundt livet.

Dagens bru var litt småglatt, men fult funksjonell å forsere.

Når det som opprinnelig er nærmest en bekk, ser ut som en flomstor elv. Da er det greit det er ei bru der som man kan benytte seg av.

I enden av vannet er det en flott bålplass. 

Lortvatnet var ekstremt vått i kantene, langt innover land.

Sola begynner å nærme seg horisonten, men jeg rakk mye mer før sola sa takk for seg på torsdag.

Jeg har aldri vært her tidligere, men jeg antar at fult så vått pleier det ikke å være i denne enden av vannet.

Det er liten sjanse til å gå seg bort når man skal gå rundt et vann. Det er bare å holde høyre, så ender man opp der man tok utgangspunkt.

Jeg nyter turer som går i sånne omgivelser. Går man rundt ett vann, så er det stort sett flatt. Ingen bratte bakker hverken opp eller ned.

Hundene storkoste seg når de fikk løpe løse og bade når de følte for det.

Varga ble litt sliten av å snuse på mye, passe på hvor Una og Frida befant seg og holde seg i nærheten til meg og Åse.

Jeg synes hun var riktig så flink. Hun blir øyeblikkelig 9 måneder, så nå begynner hun å bli litt hund og ikke bare pøbel.

Brått fikk vi selskap av en hund med peiler. Da satte vi bånd på våre. Helt greit at ikke alt bare blir kaos. Men nykomlingen oppførte seg veldig fint han.

Veien som gikk langs stranda sto under vann, men vi skulle andre veien, videre mot bilen.

Det er Vipps bom for å kjøre opp på stranda på Vælsvannet, men rundt vanner får du ikke kjørt om du ikke har nøkkel til neste bom.

Idyll er et ganske dekkende ord

Etter turen med Åse dro jeg rett til Nes i Ådal for å møte Wenche Lill som hadde handlet inn til hytteturen vår. Vi skulle plassere en bil i Vassfaret og kjøre provianten til hytta på Teinvassåsen. Jo mindre vi må bære med oss, jo bedre.

Vel hjemme ved titiden om kvelden, så ingen kan komme å si at jeg ikke holder dagen.