Jeg blei litt lei når jeg holdt på med stolpejakten sist, men i påsken så jeg at det var igang allerede i Hønefoss. Ja da tenkte jeg kanskje at jeg skulle prøve meg igjen. Siste stolpen jeg scannet var på Makalausfjellet i oktober 2024. Så med ett års hvile, så kan jeg vel ta noen sporadiske stolper i det minste. Det er mange stolper i nærheten av innsjekkinger i Fjelltoppjakten så jeg i fjor. Så det kan bli to halvhjertede forsøk på jakting i 2026. Kombinert med blogging og fotografering så kan det bli et bra år i år. Vi får se.
Jeg tok med meg Varga også kjørte vi til Veien kulturminnepark og parkerte der. Påsketrafikken var tilnærmet fraværende, så da gikk det greit å holde seg til hovedveien nedover.
Jeg har gått denne runden noen ganger tidligere, så det var ikke på ukjente stier.
Gammel forlatt fotballbane, lurer på om ungene bruker den fremdeles?
I enden av fotballbanen vokste det mange hestehover.
Når stien forsvinner inn i skauen så blir stien skikkelig sleip av blader som ligger oppå klina. Når det i tillegg er ganske bratt nedover og bekk i bunnen. Ja da er det bare å krysse fingrene for at en klarer å holde seg på beina så lenge en kan.
Noen hadde i det minste kappet av de knekte buskene, slik at det var framkommelig der.
I bunnen ved bekken var det mengder med blåveis. Hele lia oppover var helt blå.
Mørke flotte blomster som strakte seg mot himmelen.
Synd de ikke holder seg om man plukker dem.
Vi krysset riksveien på gangbrua over veien. Mange meter ned så man så bilene under seg, men det bryr ikke Varga seg noe om. Hun går som det fremdeles er fast grunn under potene.
Sånne runder i sentrale strøk er ypperlige for Varga. Hun har glemt litt å gå i bånd når det ble mange turer uten bånd i skauen i vinter. Men nå er jeg bra i knærne igjen, så nå er det bare å trene seg opp til sommerens langturer.
Ulempen med stolpejakt er at man må følge med på kartet stadig, slik at man ikke går forbi noen. Har man ikke funnet alle så får man ikke fullført på det kartutsnittet. Erfaringsmessig har har jeg litt lett for å "ta av" litt når jeg holder på med ting. Litt for systematisk og liker å ta områder ferdig når jeg først har startet. Men så dabber interessen igjen når det ikke glir helt glatt. Det er jo ikke alltid man har like gode signal på telefonen når man holder på.
Jeg håpet jeg skulle rekke hele runden før sola ble borte.
Nå som det har blitt sommertid, så har man jo litt tid før det blir stup mørkt. Man kan faktisk være ute på tur til nærmere klokka ni om kvelden nå.
Uansett hva jeg holder på med så har jeg lett for å kombinere det med bilder. Jeg liker å dokumentere turer jeg går.
Ved barnehagen ligger Ringerike skolemuseum, der har jeg aldri vært. Ringerike Skolemuseum holder til i 1. etasje på Veien gamle skole. Skolebygningen er fra 1864 og var en av Ringerikes første faste skoler. Den ble oppført i tømmer med tregolv. Senere ble det lagt panel på veggene og linoleum på golvene. Imidlertid ble deler av veggpanelet senere revet og linoleumen fjernet, og i dag fremstår skolestua omtrent slik den opprinnelig var.
Når jeg scannet siste stolpen ved langhuset på Veien kulturminnepark så fikk jeg ikke at jeg hadde fullført noe kart. Jeg skjønte jo raskt hvorfor når jeg sjekket kartet igjen. Jeg hadde ikke laget det lite nok når jeg startet, så jeg hadde ikke fått med meg en stolpe i enden av byggefeltet.
Så da var det bare å ta gangveien nedover mot Skjæringsbrua en gang til. Gå litt lenger og scanne den siste stolpen. På vei tilbake gikk jeg forbi et flott påsketre. De har blitt ganske vanlige disse her de siste årene.
Tilbake til bilen og jeg fant ut at jeg kunne jo scanne noen flere stolper i nærheten iløpet av sommeren. Men noen intens jakt for å ta flest mulig det blir det ikke. Men et kjekt tidsfordriv for turer i sentrale strøk for Varga.
