Turoperatør Natten slår til igjen og narrer meg ut på ukjente stier nok en gang. Og når turoperatør Natten sier det er bra utsikt på toppen, ja da er jeg vel litt lettlurt da... Vi svingte av veien opp til Høgevarde og kjørte til parkeringsplassen litt inn i veien.
Turen starter som en transportetappe på grusvei en 4-5 kilometer innover. Forholdsvis bra stigning før den flater ut.
En topp jeg har kjørt forbi mange ganger både oppover Hallingdal og oppover til Gulsviksetran ved Fyrisjøen på Norefjell. Med sin karakteristiske sukkertoppform er Hestgjuvnatten godt synlig fra mange plasser. En topp jeg i alle alle år har sagt at opp på den skal jeg aldri gå. Jeg skal aldri på tur dit noen gang. Men når det er både Fjelltoppjakt og Stolpejakt på en topp som atpåtil er med i denne Mikkelløypa, ja så ble jeg lurt opp hit da. Men det blir med denne ene gangen... trur eg...
Nytt av dagen var nytt turselskap, trivelige Nina som Inger Synøve kjente og fikk lurt med seg opp på denne toppen.
* *
Selve konseptet refererer til eventyrløperen Mikkel Andreas Trøstheim som besteg alle de 11 toppene i Flå på under 24 timer for å samle inn penger til Aktiv mot kreft. Han brukte boka «11 eventyrlige topper i Flå» som utgangspunkt, og syklet og løp over 200 km og 7000 høydemeter. Her kan du høre hvordan det gikk. Den 20. juni 2026 startet stolpejakten i Mikkelløypa. 11 på topp i Flå. Flentpiken, Tollefsrudfjellet, Gråfjell, Høgevarde, Hestgjuvnatten, Bukollen, Skardsvarden, Kristnatten, Veslefjell, Likkistefjell og Blåfjell. Jeg har som mål og ta meg en tur på alle disse toppene iløpet av 2026.
Hvor man skal til tops ser man rett etter at man har passert første bakken etter at man har kryssa elva. Stien går opp på baksiden av Hestjuvnatten 1068moh.
Litt kuppert innover, men veien går stort sett rett fram. Turen ligger på UT.no om du vil prøve deg.
Hundene hadde nok av muligheter til å slukke tørsten og avkjøle seg. Bailey og Bella var de som satte mest pris på bademulighetene som åpenbarte seg.
Tørrgranene sto tett i tett i flere områder der. Det er et trist syn.
Hvitdoleie sto tett i tett langs veien innover. Disse kan jeg ikke si jeg har lagt merke til tidligere.
Utrolig frodig innover Hestjuvet, mengder med blomster av mange slag.
Humlene jobbet iherdig fra blomst til blomst.
Rett før du kommer til hytta tar stien av fra veien og stigningen starter for alvor etter noen hundre meter innover i skauen. Men vi måtte ta en liten titt på hytta før vi la i vei innover.
Det er lov å være nysgjerrig når man er på tur på nye steder.
Vi holdt forholdsvis godt tempo, men toppen kom liksom aldri særlig nærmere.
Har en mistanke om at det hadde regnet endel, for stien var våt og myrjorda var bløt.
Det er ingen fare med å gå seg bort, det er kun en sti som er tydelig og den er blåmerket. Målet for turen ser du hele tiden, så ganske bankers den der.
Det ble både foto og drikkepauser oppover. Sola stekte godt en stund oppover, men vinden kom i rykk og napp.
Varga har startet opp med løpetid, men gutta var bare gira i starten av turen. Da drar sikkert Bella igang snart også. Godt det er overstått til jeg skal på ferie.
Toppen nærmer seg, men det er enn å langt igjen.
Terrenget er vilt og fascinerende med et hav av fotomuligheter.
Det var javnt bratt til tider.
Vi tørket alle svette på turen oppover. Det er alltid brattere enn det ser ut på bilder.
Når vi nærmet oss toppen så lurte jeg egentlig på hvor i all verden stien egentlig gikk videre. Det ser jo mildt sagt uframkommelig ut.
Blekmarihanda sto tett i tett flere steder.
Noe annet som blomstret iherdig var tyttebærene.
Når vi kom ut av skauen så så det brått mer framkommelig ut til toppen. Men da tok vinden skikkelig tak også. Ikke var det så varmt lenger heller.
Siste kneika var bratt
På toppen var det vann til hundene og vi kunne konsentrere oss om å sjekke inn på både fjelltoppjakten og i stolpejakten. Det blås så mye at til og med jeg angret på at jeg ikke hadde på meg lue. Det må være første gangen i mitt liv jeg har trengt lue. Ta en titt på videoen nedenfor, så kan du også nyte utsikten og vindværet.
* *
Man har vel ikke vært på en fjelltopp uten å ha dokumentert utsikten grundig. Bare å nyte synet.
Grodde det en enslig mogop på toppen der?
Vinden reiv og sleit i oss, så det var best å sette seg ned når en skulle dokumentere utsikten fra kanten.
Det var ikke ei bikkje som følte for å ha ørene opp mens vi var der.
Jeg søkte litt ly bak varden før jeg gikk litt lenger nedover i lia igjen. Vinden var rett og slett iskald og jeg begynte å få vondt i ørene. Det er også noe nytt, det har jeg aldri vært plaget med tidligere om det har blåst litt.
En siste mulighet for drikke før jeg fulgte stien et stykke nedover igjen.
Krøder'n for våre føtter og fjelltopper så langt vi kunne se.
Hadde det ikke blåst så mye så hadde jeg sikkert tatt en større runde på toppen. For plassen er ganske begrenset.
Nina og Inger Synøve holdt ut lengre enn meg på toppen der og de hadde sikkert lyst til å utforske toppen mer enn meg.
Noen fornøyelse synes ikke Bella og Varga det var heller.
I bunnen der går lystrådene som vi gikk under på veien opp.
Jeg har hunder som hviler når de kan, for de veit at turen brått kan bli lang. Drikk når det er vann og hvil når du kan er vel mottoet mine hunder lærer tidlig.
Vildt og vakkert og en tanke ble sådd om å utforske fjellet på andre siden av juvet. Grindefjellhaugen og Høgenatten er fjell vi aldri gått i noen av oss. Kanskje det blir neste tur jenter?
Nista var ikke spist, så vi søkte ly litt lenger ned for å sette oss ned og nyte litt mat.
Etter et godt stykke fant vi en forholdsvis lun plass i sola. Det viste seg at maueren også hadde funnet den lune plassen, så det endte opp med at Nina fant et sted ovenfor Inger Synøve å sette seg.
Fram med nista og drikke litt til. Jeg hadde med meg to flasker med vann oppover, for jeg regnet med at jeg ble tørst når det var så mye oppoverbakker.
Tølle og Findus var mer opptatt av å sjekke hva Bella og Varga holdt på med enn å hvile beina sine.
Men vi skulle ingen steder vi
Det ble ikke mye fotografering på veien ned igjen, for det var samme strekket som oppover, sola hadde gått bak åsen og ikke minst var det bratt og småglatt med halvstore steiner å snuble i. Så da var det greit å konsentrere seg om hvor man satte beina. Det var godt å stupe i dusjen ved ellevetiden om kvelden da jeg var kommet hjem igjen. Det blei en lang dag på fredag, opp klokka seks, full arbeidsdag og 15 kilometers tur med 632 høydemeter stigning. Turen med matpausa var på fem timer og tre kvarter.
Takk for turen, brått blir det ny tur!
