Med fjelltoppjakten til 772 moh

Vil du være med på tur? Med knall blå himmel og lett snødryss på bakken. Når det er meldt sur vind i fjellet, så la vi turen i motbakke. Jeg og Hilde vurderte lenge hvilket turmål vi skulle velge. Ja for vi hadde plan om å gjøre minste ett blått? om til en grønn hake. Hr Yr var ikke på lag vindmessig, så vi landet til slutt på Hestebrenna om Tjuvenborgen.

På parkeringa ved Saksentjern kom vi i snakk med en mann som hadde hytte der. Han hadde planer om samme runden som oss, men å gå motsatt vei. Hverken jeg eller Hilde har sansen for ned Tjuvenborgen, så vi gjorde som vi alltid har gjort. Klatrer de to bratte kilometerne opp, istedenfoe ned.

Det ser ikke så bratt ut på avstand. Men denne turen er litt som opp på Lagmannskollen, man glemmer hvor bratt der er mellom hver gang man er der. Vi var litt spente på når vi kom til å møte på han igjen på runden, men regnet med at det ble ca på toppen.

Men han var nok sprekere enn som så, for vi møtte han før vi var kommet til stikrysset mot Tjuvenborgkoia. Kort konklusjon om at han hadde gått fort og ikke benyttet seg av sitteunderlaget han hadde på sekken sin.

Jeg dro hjemmefra i -10 kalde grader, men man blir fort varm når man skal gå på tur. Fryser du på tur så går du for sakte. Denne gangen var vi innom på Tjuvenborgkoia, for Fjelltoppjakten hadde sjekkpunkt der. Jeg har aldri vært innom denne koia til turistforeningen tidligere, jeg har alltid gått straka vegen opp til Hestebrenna.

Mellom Ådal og nabobygda i vest er et bratt fjell som heter Tyvenborgen. Navnet skal det ha fått fordi tyver og røvere holdt til der i gamle dager. Fjellet er stupbratt på tre kanter, og hvor det er tilgjengelig, ble det bygd en mur som gjorde det lett for røverne å forsvare seg der oppe. På fjellet fantes også vann. Det var mindre snø her enn det jeg har hjemme. Hundene løp løse hele veien, så på kvelden snorket de godt i sengene sine.

Hele runden er blåmerket, men det er noen alternative stier som ikke er merket der også. Denne gangen gikk vi for full merket runde.

Det bratte stykket starter tidlig og det blir egentlig bare brattere og brattere oppover mot toppen.

Jeg har ikke vært her med snø tidligere, og det blir nok som Hilde sa. Det blir nok ikke flere turer til Tjuvenborgen i år. 

Første stiskillet og der tok vi en avstikker ned til den hytta som ligger der. 

Trivelig velholdt koie med den panoramautsikten.

Siden det ikke var noen der så tok vi turen ned for å ta den i nærmere øyesyn, 

Så var det back on track, 180 grader rundt og sette kurs mot hula og toppen.

Det var tørr stein og snøen skjulte heller ikke noe is, så det gikk greit nok å klatre oppover lia. Ja det er like bratt som det ser ut.

Varga hopper opp og ned fra stein til stein. Det var noen jegere som testet skuddholdet hørte vi, men det brydde ingen av hundene seg om.

Når stien nærmer seg hula, så er det så bratt at det er hengt opp tau.

Hundene ble bindt, for de har ikke mye å gjøre på avstikkeren inn i hula. Brått kan de svinse utfor kanten og der viste det seg å være endel is nå.

Utsikten er upåklagelig.

 * *

Engang ble Oppenseteren overfalt av disse tyvene. De tok alt de kunne få slept med seg til borgen. Gjeterjenten, Tiril-Tove førte de også dit opp. Mens tyvene holdt gjestebud på de røvede varene, gikk hun og tenkte på hvorledes hun skulle bli fri igjen. Så diktet hun en vise som hun sang utover dalen når tyvene var litt unna:

Tiril-Tiril Tove,

tolv mand i skove,

vesle baane dænger de,

buhunden hænger de,

bjeldekua binder de,

storstuten stinger de,

budraatten bær de fra,

mig vil de med sig ha

langt, langt borti skove!

Men det var ingen som hørte henne.

Så ville anføreren at hun skulle gifte seg med ham, og Tiril-Tove gikk med på å bli hans brud, dersom hun fikk gå til Oppen etter brudesølv. Hun fikk lov, men skulle sverge på at hun skulle komme tilbake og ikke snakke til noe menneske. Så kom hun til Oppen om natten, men tok ikke annet enn et hvitt forkle og et stykke rødt tøy. Da hun hørte husbonden våkne, ga hun seg til å fortelle skorsteinen alt som hadde hendt henne. Skorsteinen fikk også vite at hun aktet å henge røde tøystykker på trærne så folk kunne finne veien til borgen. Likeså at hun ville skjenke tyvene fulle og vifte med det hvite forkle når det var passe tid å overfalle dem.

Så strøk hun tilbake, men husbonden som hadde hørt alt hun sa til skorsteinen, samlet folk og fulgte etter henne. Da Tiril-Tove viftet med forkleet, stormet de opp og kom innenfor murene før tyvene fikk tid til å væpne seg. De fant at kamp var fåfengt og styrtet utover brattfjellet. Men en av dem, som skjønte at gjeterjenten hadde lurt dem, tok fatt i hennes forkle for å rive henne med seg. Det var bare så vidt husbonden fikk reddet henne ved å skjære over livbåndet.Siden dette hendte, har ingen røvere holdt til på Tyvenborgen.

Jeg var litt seig i lårene når vi klatrer oppover. Det var ingen grunn til at jeg skulle være det, men noen dager er man jo ikke helt i 100, selv om man ikke har noe som sier at man ikke er det.

God utsikt mot Vikerfjell  og vi kunne sjekke inn dagens første topp i Fjelltoppjakten.

Det verste med å ha krabbet seg opp på Tjuvenborgen, ja så går det bratt ned igjen på baksiden av toppen.

Ja for vi skal ned i humpa før vi skal krabbe opp i sola der hvor Hestebrenna er. 

På baksiden av Tjuvenborgen var det nesten ikke et eneste snøfnugg.

Før det bærer oppover igjen

Hilde er veldig populær på tur

Jeg pleier å gå rett fram her når jeg har gått her tidligere. Da kommer man rett på Hestebrenna. For å få med seg det andre blå? så måtte vi innom Tjuvenborgkoia. Der har jeg faktisk ikke vært tidligere. Det er jo ikke noe utsikt der, så da er det vel ikke så interessant punkt på mine turer.

Det begynner å dra seg til med grønne haker på kartet i nærområdet nå. De tre nye er de tre øverst på kartet. Det midterste er Lagmannskollen som jeg tok sammen med Patran, det nederste er Pipenatten som jeg og Hilde tok tidligere i høst.

Siste utsikten før vi stupte ned skråningen til Tjuvenborgkoia

Der er det ikke lov med hund, men det er satt opp ei hundebu bak hytta.

32 høydemeter så er vi på Hestebrenna

Jeg dannet litt baktropp da hundene la i vei sammen med Hilde i strak linje mot toppen. Man må jo dokumentere slike nydelige dager. Særlig da Hr Yr sier at det skal snø, sludde og til tider regne dagen etter. Da må man virkelig nyte lørdagen.

Hestebrenna er enkel å finne, det er bare å gå til den høyeste toppen i terrenget.

På baksiden er det laget en flott rasteplass med krakk og bålpanne. Vi vurderte litt om vi skulle spise ved koia der det var vindstille, eller om vi skulle gjemme nista til til vi kom helt opp på Hestebrenna. Det ble Hestebrenna.

Men kan man ha bedre lunsjutsikt i slutten av november da? Rundstykke med ost og skinke, kakao i koppen og trivelig turselskap. Vi ble ikke sittende veldig lenge, for det var en kald trekk og vi ble litt småkalde av å sitte rolig etter å ha vært skikkelig varme.

På veien ned igjen leitet vi etter den opprinnelige blåmerkede løypa som vi stort sett busher litt vilkårlig nedover i terrenget for å finne. Vi fant den rimelig raskt og fulgte den slavisk. Ikke verst til å være meg... Det medførte at vi gikk i kanten av der sola skinte store deler av turen mot bilen.

På slutten mot bilen fikk vi mer sol.

Sola begynte å bli lavere på himmelen, men hadde ikke gått ned innen vi fant bilen.

Over den kula der som er Tjuvenborgen, gikk vi over noen timer tidligere.

Varga speider hele tiden når hun er på tur, så hun sover godt da hun kommer hjem om kvelden igjen.

Siste meterne ned til bilen. 

Bukollplassen til Bogbrua i Vassfaret

 

Om ikke turen var planlagt lenge, så var den i alle fall snakket om lenge. Torsdagen før hadde vi startet på forberedelsene med å kjøre en bil inn i Vassfaret og provianten opp på hytta. Når søndagen kom hadde vi ordnet sjåfør med min bil inn til Bukollplassen. Da slapp vi inn dit for å hente den når vi kom hjem på tirsdags kveld. 

Wenche Lill var blitt tipset om høy vannstand i Fjellelva, så vi valgte å gå veien opp for å slippe å krysse elva lenger opp. Vi hadde liten lyst til å vasse så tidlig på dagen.

Vi hadde ikke kommet langt opp i bakka før genseren måtte vike for en lettere påkledning.

Når veien slutter går det en sti oppover som stopper ved Trollfossen. Det virker som det er mange som har brukt denne i sommer, for den var tydeligere enn sist jeg gikk der.

Vi fulgte elva oppover. Det var ikke så mye vann lenger som det hadde vært tidligere den uka så det ut til. Det var mye tørt fjell å gå på et godt stykke oppover.

Denne delen av elva er det mange som har sett. Det er så synd at de fleste stopper ved Trollfossen når de er på tur. Det er derfra og innover som det virkelig er fint.

For deg som er redd for å gå deg bort, ikke har kondis til å gå lenger eller rett og slett ikke har fått somlet deg til å ta turen... bli med over fjellet til bunnen av Vassfaret i den andre enden.

Virre hadde fått permisjon fra fuglejakta for å være med på jentetur. Håpet var nok å se noen fjellfugler, men fjellet var utrolig stille. Hverken fugler eller fisker så vi noe til på veien over til Vassfaret.

Det ble et lite drikkestopp og en titt på kartet for å se hvor vi måtte gå for å komme inn på den blåmerkede Vassfarstien.

Prestegårdstjerna ligger som perler på en snor og Fjellelva kommer fra endel småtjern uten noe navn på kartet. Som du kanskje har skjønt så skal vi over fjellet i det fjerne iløpet av dagen.

Det nærmet seg tiden for å kikke etter et brukanes sted å ta lunsjen.

Noen steder var det brattere enn det så ut. Virre og Wenche Lill spratt oppover fjellsiden og jeg var med som dokumntør. Ingen god tur uten at det er noen bilder å se tilbake på.

Virre nyter fjellet. Ikke vind og jeg gikk i kortermet mesteparten av turen.

En hadde litt følelsen av å spise på toppen av verden når vi satte oss ned for første del av nista.

Det er lite som smaker bedre enn niste i sola, langt inne på fjellet. Virre har store forhåpninger om å få snike litt av den.

Det er litt tungt å komme igang igjen når man har sitti litt rolig. Kneet mitt er fremdeles ikke helt bra, men det går veldig greit når man har kommet igang. Det ble ikke bedre av å holde det i ro, så da må man holde det igang.

Jeg har bare vært inn her tidligere, så heretter ble alt nytt for meg. Jeg har gått opp fra Vassfaret og opp til Steinhyttevatna tidligere for noen år siden, men biten i mellom har jeg aldri vært på.

Varder er vel kanskje noe av det første jeg tenker på når noen sier hva er typisk for en fjelltur?

Et stykke ble det ganske kupert terreng og tidevis både store steiner og buskas ved stien.

Når man går i motbakke så må man passe på å snu seg, så en får nyte utsikten. Vi skulle jo ikke gå her tilbake, så vi måtte passe på før vi rundet toppen av fjellet og si fikk utsikten andre veien.

Vi hadde mye bedre vær enn det Hr Yr hadde ymtet frampå om. Så si vindstille og sola skinte. Bra temperatur, så turen var det bare å nyte.

Vi må vel finne et sted å avlegge husmorferien neste år også. Om vi lager en runde med overnatting, eller vi kjører en bil et sted gjenstår å se. 

Det er stor forskjell på størrelsen på vannene innover fjellet. Men veldig lite fisk i dem. Ikke at vi satset på å få fisket middagen vår. Nei den lå klar i kjøleskapet på hytta.

Ingen fare med å gå seg bort over fjellet. Vassfarstien er godt merket hele veien.

Utover dagen kom det noen skyer, men det ble ikke kaldt.

Virre skjønte ikke vitsen med pauser for å nyte fjellheimen

Tilbakelagt område

Noen av de bratteste strekkene kom litt overraskende på meg.

Det var godt å gå med sola i ryggen. Tror det hadde blitt ganske slitsomt og ikke minst varmere å få den i fjeset hele dagen.

Vi så ikke en levende sjel i fjellet hele dagen, verken to eller firbeinte.

Det er en god følelse når det kjennes ut som man er helt aleine i verden. Jeg nyter slike dager.

Jeg trenger ikke overnatte ute, men kanskje det blir en telt tur neste år. Det kunne vært gøy med en overnatting ute på høsten også, ikke bare en hengekøyetur på våren.

Jeg hadde ikke studert kartet så nøye før vi gikk. Jeg visste jo hvor vi skulle, så jeg ble litt overrasket over alle stigninger innover. Jeg hadde innbilt meg at det var mye flatere innover.

Men endelig kunne vi skimte fjellene i Hedalen, Fjellene som vi hadde fjorårets husmorferie på. Da vi gikk fra Sørbekkseter til Hansespranget og videre ned til bilen som vi hadde parkert ved Aurdalfjorddammen. Har du ikke lest om jenteturen vår i Vassfaret, så anbefaler jeg at du tar en titt.

Wenche Lill hadde ønske om Steinhyttevatnet når vi først var på de kanter av fjellet. Så da ble det til at vi droppet Vassfarstien og skrådde fritt etter magefølelsen bort til Steinhyttevatnet.

Fiskevatnet hadde kun ei smal "bru" å forsere. Vi så ei hytte i vannkanten og bestemte oss for å ta en titt, før vi gikk i motsatt retning.

Fiskevatnet er ganske stort totalt sett, og det hevdes å inneholde fisk også.

Hytta var skikkelig lukket og låst. Det var til og med hengelåser på vindusskoddene.

Du kan godt gå til både øst og vest du, men i min verden fungerer det helt greit med høyre og venstre. Vassfarstien ned til Storekrakkoia DNT, gikk til venstre. Men vi tok peiling på en stein på toppen av fjellet til høyre og la i vei innover i terrenget til høyre.

Selv om høstfargene uteble så ble det litt poseringer i fjellet. Snart er snøen der.

Det viste seg at det ikke var det beste terrenget å gå uten sti. Men ved å gå til Steinhyttevatna så fikk vi nyte fjellet litt til og ikke bare stupe nedover fjellsiden med en gang. Det viste seg at det var tre år siden jeg og Bella hadde vært der sist. Utrolig som tiden går når man skal prøve å tenke når en gjorde noe sist, om man ikke har noe konkret å henge det på.

Vi gikk for korteste strekket og navigerte mellom små vann og myrer.

Det var så varmt i fjellet at Bella foretrakk avkjøling når det bød seg.

Vi så stadig mer av Vassfaret og et par kilometer over kanten der, der ligger Storekrakkoia og venter.

Vel framme ved Steinhyttevatnet og vi gikk med sola rundt vannet til vi kom til de store steinene som skjuler steinhytta fra omgivelsene.

Det kom flere skyer og det hadde begynt å blåse bitte litt.

Turfølget er halve turopplevelsen

Men vi tok resten av nistepakka ved Steinhytta, i ly av de store steinene.

Døra hadde gått av hengslene og den hadde fremdeles en litt spesiell lukt.

Det smakte utrolig godt med resten av nista utenfor Steinhytta

Etter endt niste satte vi kursen nedover stien for å finne bilen.

Siste del av fjellet, herfra går det bare nedover.

Vi måtte krysse bekken for å følge stien videre ned til Storekrak

Det viste seg at vannet hadde tatt den opprinnelige stien, så folk hadde laget seg en ved siden av.

En tur over all forventing. Jeg hadde trodd jeg kom til å bli mer sliten enn det jeg ble. Det viste seg at vi kom til å fungere på en tur dagen etter også.

Storekrakkoia, derfra var det grusvei til bilen som vi hadde parkert ved Bogbrua.

Sånn natur som vi hadde over fjellet er det jo bare å nyte.

Tusen takk for en flott tur i villmarka. OM vi ikke er så fryktelig til husmødre, så er vi flinke til mye annet, blant annet husmorferie.

Godt fornøyd med tiden da den inneholder to matpauser og andre småstopp.