Ettermiddagstur over Kvitmyråsen

 Jeg og Åse holder fremdeles på å utforske Holleia fra "feil side". Denne gangen i regi av Fjelltoppjakten, da de hadde et innsjekkingspunkt på Kvitmyråsen. Vi fant ut at vi skulle ha en bil i hver ende, i og med at vi skulle møtes etter jobb. En bil ble parkert på Tyristrand og så kjørte vi til Hjelle, for å starte ferden. Aldri mye snø på de kanter, så vi regnet med at det skulle gå veldig greit. 

Turen ble på 9 kilometer i skogsterreng som egentlig var rimelig flatt. Vi var glade for at vi valgte piggsko, selv om det ikke var særlig mye is. Men noe snø var det til tider der det var høyset.

Vi gikk fra bommen og innover stien til venstre. Det var der vi kom ned når vi hadde gått rundt Aklangen i fjor. Så starten på turen var ikke ukjent for oss. Men vi visste at vi skulle ta av rett før brua i enden av Aklangen for å komme i riktig retning.

Stien opp til Aklangen var det mange som hadde gått, så den runden hadde nok vært operativ i hele vinter.

Isen lå fremdeles på Åbortjern. Der er det virkelig idyllisk om det er vår eller sommer. Det er idyllisk på Holleia. Der blir det flere turer i sommer. Det går jo veier og stier på kryss og tvers over hele Holleia så vi skal nok finne en vi ikke har tuslet på tidligere. Det gjelder bare å zoome seg rundt på Norgeskart.no, så dukker det alltids opp en sti.

Varga var med aleine, for hun har godt av å takle livet litt på egenhånd til tider også, selv om hun ikke er valp lenger.

Siden vi møttes etter jobb, så ble det ganske raskt lav solgang. Det hadde vært kjekt med solbriller, for merkingen på trærne var ikke så enkel å få med seg. Vi gikk noe på blåmerket sti, over ett umerket strekke og inn på en hvitmerket sti.

I enden av Aklangen var det noen som koset seg med bål i sola. Det var noen som så ut som en border collie som koset seg i sola også.

Det var ikke helt enkelt å se hvor stien går når det er snø på bakken, på stykke uten merking på trærne så er det jo bare å følge stien på kartet, da holder man kål på retningen hele tiden. Varga har lært å hvile mens man kan når man er på tur.

Brått dukket det opp et hvitt merke på en buskelegg og vi var back on track.

Når man er på tur på steder med merkede stier, så er det tilrettelagt med bruer og klopper stort sett.

Brått dumpet vi inn på en vei som ikke sto på kartet. Det viste seg at vi bare skulle krysse denne da stien fortsatte på andre siden.

Vi karret oss opp på en topp vi ikke hadde trengt å gå opp, men vi fikk litt utsikt da ut over nyhogget område.

Frida og Una konstaterer at vi er 980 meter unna innsjekkingspunktet. 

Jeg og Åse måtte bare innse at Holleia er mye snillere på denne siden enn på Soknasiden, Der er det bratte bakker både opp og ned,

Stien gikk rett inn til venstre og vi passet på at vi ikke gikk for langt så vi skulle gå glipp av innsjekkingspunktet på Kvistmyråsen.

Innsjekking og dokumentering 

Varga har blitt flink til å legge seg når vi stopper på tur. Det er en god egenskap til vi skal på lange fjellturer til høsten.

Una er stødig på 7 år, mens datteren Frida er litt mer propell. Men de har ro i rumpa for å ta seg en pause de også

Branntårnet på Kvistmyråsen er knapt nok stående. Om vinden hadde tatt mer tak i skauen der så hadde det nok ikke vært noe tårn der i det hele tatt.

Så var ett blått? til blitt til en grønn hake på kartet.

Ytterst på Kvistmyråsen er det både utsikt og solskinn. Nå var vi langt unna der hundene var ivrige etter noe de fikk ferten av. Så nå fikk de lov å strekke litt på beina før vi nærmet oss folk.

Tyrifjorden glitret i det fjerne.

Forholdsvis bratt å komme seg ned i enden, så vi måtte gå litt bortover så vi fikk litt slakkere skråning å krabbe oss ned.

Jeg storkoser meg når jeg får være på tur i slike omgivelser i slikt vær og ikke minst i trivelig selskap.

Om man er litt observant og bruker øynene så får man øye på litt av hvert.

Ikke alt har like mye å gjøre i skauen kanskje...

Vi begynte å nærme oss folk og ikke minst et kjempe stort storfeanlegg. Da var det slutt på friheten til hundene.

Det var flere bygg der med dyr, det var også skiltet til egg-utsalg. Siden vi hadde igjen endel å gå før vi var i bilen igjen, så ble det ikke noe eggekjøp på oss.

Foring til kuene så langt du kan se.

Tidligere turer på Holleia kan du finne om du klikker på oversikten til høyre i nettversonen "Holleia". Jeg vil gi deg noen smakebiter fra flotte turer de siste par årene her...

Turer med utgangspunkt fra Soknedalsiden: 

Tur inn til gruvene del 1 del 2 og del 3 

Tur opp til Rundhaug

Skauleis over Gunhildåsen på høsten og om vinteren inn til Tolvputt

Jeg har også vært oppe på Røysåsen.

Turer med utgangspunkt fra Ask/Tyristrand/Drolsum siden

Tur om Aklangen

Tur langs den gamle seterveien til Abelone

Runde fra Bråtavollen og Steinsvollen

Sopptur over Hagakollen

Det blir helt sikkert flere turer på ukjente steder på Holleia, så følg med utover sommeren og høsten. Tips meg gjerne om fine steder jeg kan ta en tur.

Når mars nærmer seg slutten har det blitt en god del grønne haker på kartet.

Jeg har sjekket inn i 4 fylker,  i Akershus har jeg Bærum og Lunner, i Vestdold er det Larvik, Horten og Tønsberg. Buskerud som jeg bor har jeg sjekket inn i Hole, Krødsherad, Ringerike, Nesbyen og Drammen,  Godt Patran ikke ville konkurrere med meg, men heller være med på mitt lag. Ser ut som vi er et godt team så langt.

Rundtur fra Hjellebråtan om Aklangen

Vil du være med meg på tur inn i Holleias dype skoger. Til tjern fulle av vannliljer som Nøkken gjemmer seg under...? En eventyrskog. Slik omtaler forfatteren Einar Heimås Dokken skogsområdet Holleia, og fortsetter:"... ikke vill og utilgjengelig, men rolig stigende eller synkende med sin susende skog på ryggen."

 Jeg og Åse er stadig på jakt etter nye turmål. Mange ganger er det noe vi skal finne når vi er på tur. Vi hadde mange forsøk på Jaklefoss før vi ble fornøyde. Vi har vel bare igjen å se den på vinterstid egentlig. Gå på kjente stier kan være greit nok, men det er aldri dumt å finne nye turer man kan sjekke ut. Når jeg var hos Åse sist, så snakket vi om å utforske noen av turene som Ask utvikling har ryddet og skiltet. 

Det nye stinettet dekker området nordover og vestover fra Ask sentrum. Et greit utgangspunkt for turer er Hjellebråtan (bommen på veien til Aklangen) eller parkeringsplassen ved Aklangen. Det varierte stinettet gir deg mulighet til å velge korte eller lengre rundturer. 

Stiene er merket med hvit farge på trær og steiner, og i alle stikryss er det satt opp skilt med angivelse av avstander. Det er også satt opp infoskilt ved kulturelle rariteter som «Den halve ræva» (en stein med et nokså slående utseende), og Mjølne-Ragnhild (en av fire store steiner nevnt i Asbjørnsens «En tiurleik i Holleia»). Noen av stiene er deler av gamle seterveier, mens andre er velbrukte turstier. Hovedjobben har vært å rekonstruere gjengrodde stier og rydde og kviste disse.

Navnet refererer seg til eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen som i «En tiurleik i Holleia» forteller om jaktopplevelser ved Skjærsjøhaugen. Fortellingen er nedtegnet i «Annen samling av Norske Huldreeventyr og Folkesagn» fra 1848. Stien mellom Klamperud ved nordenden av Skjærsjøen og Asksetra der Asbjørnsen skulle ha overnattet sammen med sine venner, er ryddet og merket. På enkelte små strekninger var stien borte, men den er nå rekonstruert. Den historiske referansen gjør at navnet Asbjørnsstien absolutt kan forsvares! Om Asbjørnsen og hans følge startet turen fra Ask (Ask gods) eller Tyristrand, er litt usikkert. Avstanden er vel nokså lik fra begge kanter.

Varga viste seg slett ikke fra sin beste side på mandag, når det gjaldt å gå pent i bånd. Hadde noen sagt, om det ikke var min hund, at hun aldri hadde hatt bånd på seg før... ja da hadde jeg ikke protestert. Stiene overrasket meg. Flotte og breie, så en fikk ikke noe følelse av å gå i svarte skauen. Jeg hadde jukset og skrevet ut turbeskrivelsen og kartskissen på jobb før jeg møtte Åse ved gamle Stranden skole.

Mange i vårt område aner ikke hvor stort og flott Holleia er. Men faktisk er det snakk om sammenhengende skog fra Tyrifjorden i øst til Krøderfjorden og Snarumselva i vest, fra sør der Snarumselva og Drammenselva møtes i Geithus til riksveien mellom Hønefoss og Hamremoen i nord. Totalt over 450.000 dekar dekket med skog og perler. Med andre ord et flott turmål.

Overraskende mye skilter også, så om en hadde tatt en titt på kartet før avreise, så visste man hvor man skulle gå. Vi er glade i runder, så vår første tur på denne siden av Holleia ble en rundtur fra bommen. Der er det god parkering og mange turmuligheter.

Om noen skulle lure, så kommer det til å bli tidenes bærhøst i skauen. Blåbæra er ennå litt liten og sur, men det går raskt nå til den er spisbar.

Om du har lyst til å utforske Ask delen av Holleia, så er det absolutt å anbefale. 

Vi kom ganske raskt til Mjølne Ragnhild, og vi kunne fortsette til vi kom til bekken.

Til tider fulgte vi en gammel traktorvei. Terrenget var litt småkuppert, uten de store bakkene, hverken den ene eller den andre veien.

Vi fulgte mastene et stykke, men ble litt lurt av en markering og en varde ved en veldig tydelig sti opp til venstre, Men denne forsvant som dugg for sola rett oppe i lia, Dobbelt sjekking av kartet og vi fant ut at vi måtte følge mastene litt lenger før vi skulle krysse linna. Da er det utrolig kjekt med Norgeskart.no for å se hvor en er. Ulempen med Holleia er litt tvevtydige forhold på navigering via telefon, Men når begge telefonene viste at vi skulle gå litt til, valgte vi å stole på det.

Det var en forholdsvis våt fornøyelse til tider, Etter alt regnet i det siste, så var det i beregningen. Vanligvis så er det en forholdsvis tørr runde tror jeg.

Når vi hadde fått noen glimt av Aklangen og rundet mot Svarttjern så kom vi til ei gammal steinbru. Det har vært brøtning her også, så det er mye som fremdeles er der.

Den var til og med så forseggjort at den hadde rekkverk i metall.

Første glimt av Svarttjern og det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor det hadde fått navnet sitt.

For en idyllisk plass ved brua over ved Svarttjern. Her var det både krakk og postkasse med turbok.

Vannliljer er en fryd for øyet.

Ennå var det flere knopper enn de som hadde åpnet seg.

Skal du se vannliljer så kan du ikke vente til kvelden, da har de lukket seg.

Vi fortsatte på stien som gikk langsmed Aklangen for å komme fram til bilveien som vi bare skulle krysse over og fortsette innover skauen igjen.

Noen steder var det lagt ut stokker til å tråkke på om det var for bløtt, andre steder hadde de lager skikkelige klopper vi kunne gå på.

Ved brua mellom søndre og nordre Aklangen pleier det å være campere, men mandag ettermiddag var det ikke en levende sjel der.

Vi hadde kommet et stykke nedover langs Aklangen før hundene plantet nesa i bakken og la all sin tyngde på for å komme først fram.

Når de slo over til å ta overværet, så begynte jeg og Åse og kikke oss litt rundt. Det var ikke tvil om at det hadde vært noe der rimelig nylig, spørsmålet var bare hva...

Da fikk jeg virkelig kjenne på den potensielle farta vi kan få på ski til vinteren...

Langt gras og ei ny klopp

Fremdeles fult fokus og vi skjønte at vi nærmet oss ett eller annet.

Innimellom buskene skimtet vi en gåsefamilie og jeg klødde i ingrene etter å gå litt klar bane, så jeg kunne ta bilde av dem uten for mye vas i mellom.

Vi snakket akkurat om hvor godt og fredelig disse gåsungene voks opp, i forhold til hvor enkelte fugler velger å ha ungene sine. 

Akkurat da kjente jeg at jeg var glad for at jeg dro med meg kamera på tur og ikke bare gikk for mobiltelefonen som jeg først hadde tenkt.

I enden av vannet måtte vi forsere over en brei steinmur.

Her var det mange spor etter en svunnen tid med brøtning.

Det viste seg at det var to gåsefamilier der med flere unger hver seg. Åse holdt Varga så bildene skulle bli forholdsvis skarpe. Innimellom så mangler Varga litt turskills for fotografering. Men det kommer forhåpentligvis.

Slike øyeblikk i naturen er gode minner og ta med seg inn i vinteren,

Den ene familien hadde litt eldre unger enn den andre, der hadde gåsungene begynt å få riktige tegninger,

Når seansen med fuglene var over var de ikke fult så iherdige resten av turen mot bilen.

Frida og Una var slett ikke sikker på at vi skulle gå fra gjessene.

Varga var litt mer ute av øye, ute av sinn,,,

Vi la Aklangen bak oss og stien svingte ned mot Åbortjern.

Sola kom og det ble litt stikkende hett en stund.

Stien ble både breiere og tørrere

Det ble glimtvis utsikt til Tyrifjorden, i det fjerne en stund.

Men det var ikke bare Tyrifjorden vi fikk utsikt til. Skikkelig svarte skyer dukket opp og tordenværet buldret stadig nærmere. Vi så regnskura nærmet seg ute i fjorden,

Etter noen stikryss kom vi fram til Åbortjern

Hadde ikke uværet truet stadig nærmere så hadde vi slått oss ned på benken og kost oss i kveldssola.

Det kom ikke opp som noe forslag engang, nå var det bilen som gjaldt.

Stien fra Aklangen og ned til Åbortjern var blåmerket i tillegg, så da var det ikke så tett med hvite malingsstrøk

Når stien kommer ut på veien er det bare noen hundre meter før vi er ved bommen som vi hadde bilen parkert. Jeg hadde min ved gamle skolen på Ask. Greit å samkjøre når ingen av oss husket hvor stor parkeringa ved bommen var, Det var plass til godt med biler der viste det seg.

En av de siste bakkene ned til veien gikk vi forbi ei kvistekøss. Stor kvisthaug uten noe mer kvist rundt. Lettere overtroiske som vi er kastet vi nå på hver vår kvist, om det er slik påkasthaug de hadde i gamledager for hell og lykke. Et par kvelder seinere når jeg gikk tur med hundene fant jeg 200 kroner som lå sammenbrettet i veikanten. Kommer nok til å kaste på kvist på neste køssa jeg går forbi og jeg. Takk for turfølget, Åse. Blir nok ikke så lenge til neste gang, da vi har endel turforslag på blokka allerede. Følg med så kan du få joine neste tur også. Ikke bare denne runden.

Resten av kvelden ble tilbragt på verandaen i selskap av firbeinte som ikke var så heldige, at de fikk være med på tur.

* *