Jeg, Åse og Tove dro på ekspedisjon med både mat og drikke i sekken. Det var blitt skikkelig varmt og jeg gikk for t-skjorte og shorts når vi møttes hos Åse. Litt hyggeligere å kjøre en bil når man skal kjøre et stykke før man skal starte gåinga. Vi har vært på turer mange ganger før, så skravla går ganske jamt på oss.
Det ble en brå start da vi hadde parkert og fulgte traktorveien innover. Eller oppover er vel bedre å si. Det var mange høydemetere vi skulle forsere de første 500 meterne av turen.
Veien grodde mer og mer igjen, men det er ikke tur før man har bushet bitte litt.
Steinvarden er et lite markert fjell på grensa mellom Ringerike og Søndre Land kommuner, i Selsjøen naturreservat. Toppunktet ligger i Ringerike. Formålet med naturreservatet er å bevare et stort og forholdsvis urørt skogområde med gammel naturbarskog. Berggrunnen er næringsfattige gneisbergarter med sparsomme løsavsetninger over. Dette gir en karrig vegetasjon, myrene er for en stor del fattigmyr. Også furuskogen er fattig, men noen furutrær er svært gamle. Her finnes flere rødlistede sopp- og lavarter, blant annet ulvelav.
Vi kjørte inn Dalavassvegen og parkerte ved Oksetjernet. Vi passerte Norsk grisefigurmuseum, som er verdt en liten stopp om du ikke allerede har vært der. Dette skulle bli en tur hvor det i veldig liten grad var mulig å følge stier, men turen startet i alle fall på sti/skogsbilvei.
Mitt 94 unike fjellinnsjekk var et faktum. Dette tror jeg har vært den fineste turen jeg har hatt hittil i år.
Dette er ikke en tur du legger ut på om du ikke er vant til å orientere deg etter kart. Om det er på papiret eller en app på telefonen. Denne veien gikk knapt en kilometer innover, resten var det bare å lese terrenget og legge i vei på best egnet rute.
Her slutter nemlig veien. Hyggelig nok her da, men vi skulle noen kilometer lenger inn for å få sjekket inn.
Første av mange myrer og her sto multeblomstene tett i tett innover.
Det var mye slikt terreng, glissen gammel granskog.
Eller store myrer vi gikk i kanten av. Noen kunne vi faktisk gå rett over. Vi hadde joggesko og holdt oss ikke særlig tørre. Vi hadde ikke holdt oss tørre med fjellstøvler heller, for innen vi var tilbake til bilen så hadde vi forsert både bekker og skikkelig våte myrer.
Brått dukket det opp bratte fjellvegger, så vi måtte følge rundt eller prøve å krabbe oss opp. Det ble litt av begge variantene i løpet av turen.
Det er fasinerende hvordan eldgamle kelogadder holder seg stående år etter år, vinter etter vinter, høst etter høst.
Brått hadde Tove lastet ned "Fjelltoppjakten" også, så fikk hun blod på tann og før vi var i bilen igjen hadde vi avtalt ny tur uka etter.
Det var mye halvvåt myr på turen, så det kan jo hende det merkes litt i beina dagen etter. God trening er det i det minste.
Det fine med naturreservater er at alt må klare seg selv og det skal være sporløs ferdsel.
Turoperatør Åse ledet oss eminent mot innsjekkingspunktet. Her burde det absolutt vært flere som er interessert i en nydelig tur, slik at det blir sti.
Som du ser på kartet så består hele området av myr, tjern og bergnabber,
Brått og uventet dukket det opp ei hytte. Denne var i overraskende god stand, så den er nok endel i bruk. Men ikke så ofte at det var sti dit.
Det var flere enn ett sted du kunne bruke betegnelsen idyll iløpet av turen.
Lexa så ut til å stortrives på tur hun også. Det var ikke første gangen, så de var gamle kjente turkompiser.
Vi begynte å nærme oss og hadde lest på nettet at de som hadde gått der hadde vært endel opp og ned, før de hadde kommet seg opp på riktig topp. Selve Steinvarden, med skikkelig utsikt,
Ikke alle vanna var like store,
Vi fant ut at vi likegodt kunne krabbe oss oppover åssiden, for uansett hvor vi gikk så måtte vi både opp og ned ifølge høydekurvene på kartet,
Det var mange luretopper på dette strekket, men noen av dem hadde grei utsikt. Da ingen av oss hadde vært på disse trakter før, så ble det endel studering av kart, for å finne ut hvilke fjell som var hvor.
Den søndre toppen som vi trodde vi skulle sjekke inn på, men vi måtte enn å gå en 300 meter for å få sjekket inn på riktig topp. Det var antydning til en steinvarde her også. Men ikke riktig varde,
Utsikten andre veien var skau så langt øyet kunne se.
Vi skulle bare rett bort på neste haug, men det var et juv mellom disse to haugene.
Opp kommer man seg alltids.
Det var brattere enn det ser ut til på bilde.
Overraskende nok var jeg helt fin i beina dagen etter. Det er ganske tungt å gå langt i myr. Men det var godt til tider å bli avkjølet på beina.
I det fjerne kunne vi skimte Selsjøen og vi kunne sjekke inn i Fjelltoppjakten.
Når vi endelig nådde riktig varde på Steinvarden, da slo vi oss ned for en matbit og virkelig nyte sola og brisen som kom på toppen.
Varga ble bunnet i skyggen, men hun foretrakk å ligge i sola for å være nærmest mulig. Kunne jo hende hun fikk tusket til seg noen smuler,
Frida og Una fulgte også den strategien,
Det gjelder å følge med på hva de andre får.
Noen bare må når det blir tatt bilde...
Forholdsvis flatt terreng, men der det var fjell var det bratt.
Nesten sånn uframkommelig bratt. Både jeg og Åse var nede på rumpa i noen skråninger. Greit å holde avstand om man skulle miste fotfestet.
Tove gikk for den mer sporty varianten og holdt seg på to bein.
Grei tilgang på vann for hundene, bortsett fra på på toppene.
Det var ikke så mye blomster på de myrene som lå høyere opp, kanskje det hadde kommet noen haglskurer der i sommer.
Men en og annen multeblomst kom vi over.
Vi laget en runde av turen, så på veien ned igjen mot bilen gikk vi på andre siden av noen av tjernene, enn det vi hadde gjort på vei oppover. Og noen nye tjern som vi fikk se.
Om du googler Steinvarden så kommer det opp ganske mange som har vært der, men det blir kanskje ikke så enkelt sti når det er så mye myrer som det er naturlig å følge. Peakbook er det endel som bruker, men jeg synes ikke den er verdt pengene for å logge inn.
På veien ned igjen ble det brattere og mer trær enn vi hadde hatt på turen opp.
Mens Åse stort sett leder ann når vi er på tur, så danner Tove baktropp. Jeg svinser i mellom og tar bilder. Ny tur er avtalt uka etter, for nå som Tove har blitt med i fjelltoppjakten, så fikk hun blod på tann.
Ulempen litt utenfor allfarvei er at det ikke er noen bruer eller klopper i vått terreng. Men så varmt som vannet er nå, så kan man likegodt vasse over. Vi var jo våte på beina uansett.
Ett stykke balanserte vi bokstavelig talt langs stupet ned i vannet.
Om Tove ble litt vel ivrig eller ei vet jeg ikke, men brått lå hun langflat i lyngen. Lexa syntes det var på tide å komme seg opp igjen på beina.
Jammen godt hun stoppet før kanten, det kunne blitt stygt.
Så kom vi inn på siste myra før vi traff traktorveien tilbake til bilen. Takk for turen jenter, alltid trivelig på tur med dere.
