Når vi først var på de kanter så tok vi en runde i Larvik for å sjekke inn på noen topper i Fjelltoppjakten. Ved Bøkeskogen er det stor parkering, så vi tok den fjelltoppen som lå på Utsikten først.
Bøkeskogen er like fin om høsten som den er på våren med hvitveisen som blomstrer. Det visne lauet ser nesten levende ut med den skarpe fargen.
Oppe på denne Utsikten har jeg vært tidligere, da jeg tok med meg Hailey og Bella på stolpejakt. Det hang stolper her nå også, men jeg har slettet hele appen.
Trappa snirkler seg mot toppen.
Trærne på toppen var korte i forhold til resten av Bøkeskogen.
Utsikten var ikke den beste, men vi fikk god oversikt over tåkehavet,
En sjekk på kartet for innsjekking av denne toppen og en titt på nærmeste nye sjekkpunkt. Greit å få gått en runde for mange timer i bil er litt kjedelig for både to og firbeinte,
Vi gikk ned trappa igjen og satte kurs mot radio/tvtårn. Det er mange sjekkpunkt som er ved like tårn.
Det ble et nytt fylke på statistikken.
Vi gikk for skryt på nettet og bestilte oss Pizza hos Danials pizza. Det viste seg at det var ikke noe dårlig valg. Skal jeg ha pizza igjen på de kanter, da er det helt klart det stedet jeg velger.
Når jeg kom på jobb i går så kom sjefen med adventskalender til meg... hmmm lurer på hva Vibecke egentlig tror om meg,
Jeg og Hilde møttes på Veme i regnvær og noen kuldegrader. Vi parkerte på Sofas og planen var en innsjekking på Rishue. Jeg dro hjemmefra i gråvær, men hadde ikke kjørt mange meterne før de første regndråpene viste seg. Disse hadde ikke Hr Yr nevnt noe om dagen før. Vi hadde ikke gått langt før Hilde fant ut at mobilen lå igjen i bilen.
Denne siste dagen i november ble avsluttet med en tur til Rishue sammen med Hilde. Jeg har kun vært der en gang tidligere, men da gikk jeg ikke helt inn til Rishuesetera, men kuttet av mot Kasino. Denne dagen var det Fjelltoppjakten som la planen for dagens turmål.
Før vi kom til skaukanten hadde jeg tråkket skikkelig på tærne til ei vi møtte med to hunder. Når hun stopper og gauler 50 meter fra oss at hun ikke klarer å passere oss med sine hunder for de kom til å bli helt ville. Om hun trodde vi skulle snu eller hva hun forventet av oss er jeg ikke sikker på. Jeg gikk opp i ei avkjørsel til et hus og sa at jeg kunne stå der så hun kom seg forbi.
Det ble stille lenge, men hun dukket ikke opp i veien. Så ropte hun igjen at hun kunne gå i skaukanten og holde dem så kunne jeg passere på veien. Så nevnte jeg at dette kunne da ikke være noe problem om hun hadde hatt litt oppdragelse på bikkjene sine. Nei det hadde ikke noe med oppdragelsen å gjøre. Eh passering av andre hunder er vel ganske basis på valpetrening eller...
Da vi hadde passert gården jeg ser etter sauer på så slapp jeg hundene mine løse. Regnet med at om vi møtte flere folk oppover mot Rishue så var det jegere som er litt mer oppegående enn hysteriske kvinnfolk.
Siden jeg hadde vært der en gagn tidligere, så tenkte jeg at vi kunne gå en annen runde enn det jeg gjorde da. En titt på kartet så kunne vi ta av veien før bommen ved Ristjern og følge oppover der skiløypa kommer ned fra Igletjern. Litt oppi der skulle det ta av en blåmerket sti som gikk til Ellingseterkoia og inn på Vassfarstien.
Det viste seg at den blåmerkede strien var en traktorvei til å begynne med, så det var ikke noe problemer å se hvor den tok av fra veien.
Hailey var veldig fornøyd med dagens tur, for hun fant opptil flere steder å bade skikkelig.
Stien var nok nymerket oppover, etter all hoggingen så fikk vi mye utsikt iløpet av denne runden. Skal jeg ta turen til Rishue flere ganger så tror jeg nok jeg kommer til å velge denne blåmerkede løypa flere ganger. Det er triveligere på tur på sti enn vei.
Javn stigning, men ikke mye kvister å forsere til at vi gikk i kanten av hogstfeltet.
Regnet ga seg raskt og det ble mer og mer blå himmel. Sola kom fram og det ble mange varmegrader. Jo høyere i terrenget vi kom jo mindre snø ble det.
Etter hogstfeltet går stien rett innover i skauen i riktig retning.
Rart det ikke er flere som er på tur dit. Det var ikke mange innsjekkingene før oss og alle hadde vært der i november.
Brått er det høye fjellskrenter.
Glimtvis med utsikt mot Kasino var det også.
Noen er modigere enn andre. Selv om vi hadde gått for piggsko begge to, så er de ganske glatte på isbelagte trær. Jeg valgte å hoppe over bekken isteden. Piggsko er heller ikke særlig vanntette i forhold til tursko. Vi ble ganske våte på beina begge to innen vi var tilbake til bilen. Det finnes ikke tæla i bakken, så der det ser bløtt ut er det virkelig vått.
Godt stien var tett merket, for vi datt av innimellom. Der det går dyr og beiter om sommeren, så er det fort gjort å plutselig følge ett dyretråkk isteden for riktig sti til målet.
Her var det noen som i tillegg hadde skåret ut en firkant rundt malingen. Hva hensikten med det skulle være er vel lettere uvisst.
Rishuesetra ligger riktig så idyllisk til.
Ellingseterkoia har jeg aldri vært, så spørs om det blir et turmål til våren.
Tenk å sitte på trappa der i solnedgangen...
Ingen tur uten at det blir litt bushing. Etter kartet skulle vi et stykke nedover stien før vi måtte ta en avstikker opp til Rishue for å få sjekket inn på fjelltoppjakten. Det var antydning til sti rett opp kollen, så om det var sti eller det var et dyretråkk er lettere usikkert, men den løste seg opp iløpet av kort tid.
Vi kom opp på en topp for langt bort, men litt utsikt ned mot Heggelia og vannene som lå på rekke og rad er jo ikke feil å ta med seg.
Så var det ned ei hump og opp en skråning før vi var på Rishue,
Da vi kom opp der var det lettere glasert for å si det mildt. Piggskoa fikk litt dårlig tak i og med at fjellet var så ruglete.
468 meter over havet og utsikt utover bygda.
Vi har hatt en utrolig flott novembermåned i år.
Fra toppen er det bare et lite hufs før vi kom ned på en firhjulingsti, som vi fulgte ned til veien igjen.
Nyter slike dager og lader opp til de siste arbeidsukene før jul.
Kom over noe jeg tror er gaupespor
Nede på veien igjen og vi kunne sette kursen mot Flismoveien som går til Ellingseterkoia.
Det virker som det ligger snø bare sånn halvhøyt i terrenget. Når man kommer høyere opp er det bart i forhold til nede i bygda. Her nærmer vi oss Flismoen og det ligger brått mer snø i terrenget og ikke minst is på veien.
Når vi kom tilbake til bilen var det 5 varmegrader, så jeg hadde mer enn nok klær på meg. Hadde ikke tenkt å ha softshelljakke utenpå flisgenseren, men i og med at det regnet når vi startet var det kjekt med jakke da.
Nå er det snart trygt med skøyter på Ristjern. Ja om ikke varmegradene slår til for fult framover.
Vil du være med på tur? Med knall blå himmel og lett snødryss på bakken. Når det er meldt sur vind i fjellet, så la vi turen i motbakke. Jeg og Hilde vurderte lenge hvilket turmål vi skulle velge. Ja for vi hadde plan om å gjøre minste ett blått? om til en grønn hake. Hr Yr var ikke på lag vindmessig, så vi landet til slutt på Hestebrenna om Tjuvenborgen.
På parkeringa ved Saksentjern kom vi i snakk med en mann som hadde hytte der. Han hadde planer om samme runden som oss, men å gå motsatt vei. Hverken jeg eller Hilde har sansen for ned Tjuvenborgen, så vi gjorde som vi alltid har gjort. Klatrer de to bratte kilometerne opp, istedenfoe ned.
Det ser ikke så bratt ut på avstand. Men denne turen er litt som opp på Lagmannskollen, man glemmer hvor bratt der er mellom hver gang man er der. Vi var litt spente på når vi kom til å møte på han igjen på runden, men regnet med at det ble ca på toppen.
Men han var nok sprekere enn som så, for vi møtte han før vi var kommet til stikrysset mot Tjuvenborgkoia. Kort konklusjon om at han hadde gått fort og ikke benyttet seg av sitteunderlaget han hadde på sekken sin.
Jeg dro hjemmefra i -10 kalde grader, men man blir fort varm når man skal gå på tur. Fryser du på tur så går du for sakte. Denne gangen var vi innom på Tjuvenborgkoia, for Fjelltoppjakten hadde sjekkpunkt der. Jeg har aldri vært innom denne koia til turistforeningen tidligere, jeg har alltid gått straka vegen opp til Hestebrenna.
Mellom Ådal og nabobygda i vest er et bratt fjell som heter Tyvenborgen. Navnet skal det ha fått fordi tyver og røvere holdt til der i gamle dager. Fjellet er stupbratt på tre kanter, og hvor det er tilgjengelig, ble det bygd en mur som gjorde det lett for røverne å forsvare seg der oppe. På fjellet fantes også vann. Det var mindre snø her enn det jeg har hjemme. Hundene løp løse hele veien, så på kvelden snorket de godt i sengene sine.
Hele runden er blåmerket, men det er noen alternative stier som ikke er merket der også. Denne gangen gikk vi for full merket runde.
Det bratte stykket starter tidlig og det blir egentlig bare brattere og brattere oppover mot toppen.
Jeg har ikke vært her med snø tidligere, og det blir nok som Hilde sa. Det blir nok ikke flere turer til Tjuvenborgen i år.
Første stiskillet og der tok vi en avstikker ned til den hytta som ligger der.
Trivelig velholdt koie med den panoramautsikten.
Siden det ikke var noen der så tok vi turen ned for å ta den i nærmere øyesyn,
Så var det back on track, 180 grader rundt og sette kurs mot hula og toppen.
Det var tørr stein og snøen skjulte heller ikke noe is, så det gikk greit nok å klatre oppover lia. Ja det er like bratt som det ser ut.
Varga hopper opp og ned fra stein til stein. Det var noen jegere som testet skuddholdet hørte vi, men det brydde ingen av hundene seg om.
Når stien nærmer seg hula, så er det så bratt at det er hengt opp tau.
Hundene ble bindt, for de har ikke mye å gjøre på avstikkeren inn i hula. Brått kan de svinse utfor kanten og der viste det seg å være endel is nå.
Utsikten er upåklagelig.
* *
Engang ble Oppenseteren overfalt av disse tyvene. De tok alt de kunne få slept med seg til borgen. Gjeterjenten, Tiril-Tove førte de også dit opp. Mens tyvene holdt gjestebud på de røvede varene, gikk hun og tenkte på hvorledes hun skulle bli fri igjen. Så diktet hun en vise som hun sang utover dalen når tyvene var litt unna:
Tiril-Tiril Tove,
tolv mand i skove,
vesle baane dænger de,
buhunden hænger de,
bjeldekua binder de,
storstuten stinger de,
budraatten bær de fra,
mig vil de med sig ha
langt, langt borti skove!
Men det var ingen som hørte henne.
Så ville anføreren at hun skulle gifte seg med ham, og Tiril-Tove gikk med på å bli hans brud, dersom hun fikk gå til Oppen etter brudesølv. Hun fikk lov, men skulle sverge på at hun skulle komme tilbake og ikke snakke til noe menneske. Så kom hun til Oppen om natten, men tok ikke annet enn et hvitt forkle og et stykke rødt tøy. Da hun hørte husbonden våkne, ga hun seg til å fortelle skorsteinen alt som hadde hendt henne. Skorsteinen fikk også vite at hun aktet å henge røde tøystykker på trærne så folk kunne finne veien til borgen. Likeså at hun ville skjenke tyvene fulle og vifte med det hvite forkle når det var passe tid å overfalle dem.
Så strøk hun tilbake, men husbonden som hadde hørt alt hun sa til skorsteinen, samlet folk og fulgte etter henne. Da Tiril-Tove viftet med forkleet, stormet de opp og kom innenfor murene før tyvene fikk tid til å væpne seg. De fant at kamp var fåfengt og styrtet utover brattfjellet. Men en av dem, som skjønte at gjeterjenten hadde lurt dem, tok fatt i hennes forkle for å rive henne med seg. Det var bare så vidt husbonden fikk reddet henne ved å skjære over livbåndet.Siden dette hendte, har ingen røvere holdt til på Tyvenborgen.
Jeg var litt seig i lårene når vi klatrer oppover. Det var ingen grunn til at jeg skulle være det, men noen dager er man jo ikke helt i 100, selv om man ikke har noe som sier at man ikke er det.
God utsikt mot Vikerfjell og vi kunne sjekke inn dagens første topp i Fjelltoppjakten.
Det verste med å ha krabbet seg opp på Tjuvenborgen, ja så går det bratt ned igjen på baksiden av toppen.
Ja for vi skal ned i humpa før vi skal krabbe opp i sola der hvor Hestebrenna er.
På baksiden av Tjuvenborgen var det nesten ikke et eneste snøfnugg.
Før det bærer oppover igjen
Hilde er veldig populær på tur
Jeg pleier å gå rett fram her når jeg har gått her tidligere. Da kommer man rett på Hestebrenna. For å få med seg det andre blå? så måtte vi innom Tjuvenborgkoia. Der har jeg faktisk ikke vært tidligere. Det er jo ikke noe utsikt der, så da er det vel ikke så interessant punkt på mine turer.
Det begynner å dra seg til med grønne haker på kartet i nærområdet nå. De tre nye er de tre øverst på kartet. Det midterste er Lagmannskollen som jeg tok sammen med Patran, det nederste er Pipenatten som jeg og Hilde tok tidligere i høst.
Siste utsikten før vi stupte ned skråningen til Tjuvenborgkoia
Der er det ikke lov med hund, men det er satt opp ei hundebu bak hytta.
32 høydemeter så er vi på Hestebrenna
Jeg dannet litt baktropp da hundene la i vei sammen med Hilde i strak linje mot toppen. Man må jo dokumentere slike nydelige dager. Særlig da Hr Yr sier at det skal snø, sludde og til tider regne dagen etter. Da må man virkelig nyte lørdagen.
Hestebrenna er enkel å finne, det er bare å gå til den høyeste toppen i terrenget.
På baksiden er det laget en flott rasteplass med krakk og bålpanne. Vi vurderte litt om vi skulle spise ved koia der det var vindstille, eller om vi skulle gjemme nista til til vi kom helt opp på Hestebrenna. Det ble Hestebrenna.
Men kan man ha bedre lunsjutsikt i slutten av november da? Rundstykke med ost og skinke, kakao i koppen og trivelig turselskap. Vi ble ikke sittende veldig lenge, for det var en kald trekk og vi ble litt småkalde av å sitte rolig etter å ha vært skikkelig varme.
På veien ned igjen leitet vi etter den opprinnelige blåmerkede løypa som vi stort sett busher litt vilkårlig nedover i terrenget for å finne. Vi fant den rimelig raskt og fulgte den slavisk. Ikke verst til å være meg... Det medførte at vi gikk i kanten av der sola skinte store deler av turen mot bilen.
På slutten mot bilen fikk vi mer sol.
Sola begynte å bli lavere på himmelen, men hadde ikke gått ned innen vi fant bilen.
Over den kula der som er Tjuvenborgen, gikk vi over noen timer tidligere.
Varga speider hele tiden når hun er på tur, så hun sover godt da hun kommer hjem om kvelden igjen.
