En dag i Sogndal

 

Det var meldt oppholdsvær i det minste  på formiddagen på onsdag, så da tenkte jeg at jeg skulle prøve med på en innsjekking i fjelltoppjakten nære hotellet. Bilkjøring har jeg vel egentlig fått dosa mi for mange dager, og i og med at det er noen mil fra Sogndal til Bremanger som jeg skulle til på torsdag, så var det helt greit med en tur fra hotellet.

Det er gjort mye i nærmiljøet for at det skal bli trivelig i Sogndal. Fjordstien der er helt utrolig.

Jeg hadde sett for meg en innsjekking på Stedjestova, kikket sånn løslig på kartet og funnet ut at jeg måtte over elva og oppover i et byggefelt for å finne stien.

Når du først har begynt å legge merke til graffitier så er det ganske mange av dem rundt om kring, og Sogndal er ikke noe unntak.

Forseggjorte hus fantes det også noen av. Jeg har lyst på tårnværelse.

Vi prøvde oss på strandlivet, men det fristet ikke å kle av seg for et bad. Hotellet har oppvarmet basseng, men jeg har ikke sett noen som har prøvd seg der heller mens vi har vært her.

Hvit strand og bølgeskvulp gir ingen sydenfølelse

Vi fortsatte gangveien et godt stykke til før jeg husket at jeg egentlig skulle gått over veien og opp i byggefeltet. Nei da blei det ingen innsjekking på denne turen. Da fikk vi heller sjekke ut hvor denne gangveien fortsatte.

Det viste seg at den gikk til den gamle riksveien alle brukte før tunnelen ble bygget. Der var det fredelig bortover, så det ble en fin tur.

Vi passerte ett oppdrettsanlegg som hadde mærer både på land og ute i havet. Der var det stor plakat ved veien at de ikke tok imot besøk  som ikke var godkjente på forhånd.

Jeg sjekket kartet, men stien opp bare fortsatte innover, den gikk ikke ned igjen på andre siden så jeg kunne gå den tilbake. Når man sjekker terrenget så skjønner til og med jeg at det ikke er lurt å bushe opp her.

Tilbake i sentrum så var det på tide med lunsj, så jeg bandt hundene uten for Statens Vegvesen og gikk inn på Rema 1000 for å handle meg litt spiselig. Baguetter og en youghurt, noen bananer og en brus. Tungt nok å bare tilbake til hotellet.

Jeg havnet i ei gate jeg ikke hadde gått før, der var det steinutstilling

Jeg visste ikke at han var fra Sogndal, ikke visste jeg at han var en ordentlig person heller. Men jeg hadde hørt navnet tidligere da.

Om denne steinhuggeren var veldig flink kan det være delte meninger om.

Sola glimtet til i tre sekunder på veien tilbake. Jeg ble sittende utenfor hotellrommet og spise lunsjen og drikke brusen. Hundene ble bindt i en tuja, så de lå rett ut på plenen og sov. Innen jeg hadde spist opp og tjatret med gartneren på hotellet som hadde hundegodteri i lomma si. Så kom det jammen meg ei regnskur igjen, gitt... Da gikk jeg inn også sovnet vi alle sammen en times tid.

Før middag var det opphold igjen, så jeg bestemte meg for å prøve å få til noen utsiktsbilder over Sogndal. Da måtte jeg gå oppover mot kirka fant jeg ut. Da fant jeg tilfeldig vis stistarten til Stedjestova og brått var vi på vei oppover i lia. Det var bare snaue kilometeren oppover, så det skulle ikke bli noe problem. 

Har du vært på Vestlandet så veit du at det er ingen slakke oppoverbakker der.

Men man får raskt noe som kan minne om utsikt.

Stien gikk gjennom et beite, men jeg så ikke snurten av hverken dyr eller møkk etter noen dyr, så det var kanskje ikke i bruk denne dagen.

Bratt var det og brattere skulle de bli.

Det var plenty av fuglekasser langs stien og en håndfull informasjonstavler. Ja også begynte det jo å regne da.

Det var ingen vits i å snu før jeg hadde sjekket  inn i fjelltoppjakten, for jeg hadde ikke nådd hotellet uten å bli drit våt avlikevel. Med våte hunder så tørker ikke ting på hotellrommet heller, så jeg lar vifte på badet gå hele tiden og putter våte sko i bilen etterhvert. Skjønner at alle jeg møter har regnjakke og gortex sko her. Det var vel det jeg skulle brukt hele tiden også, men jeg har sommerferie og da skal man ikke gå rundt i regntøy.

Her hadde det stått et gammelt hus en gang i tiden.

Vi fant dagstur hytta Stedjestova og sjekket inn i fjelltoppjakten. Så satte vi oss og hvilte i fem minutter før vi satte kursen nedover i skauen igjen.

Sånn hytte som er forbudt med sko og har seng på toppen har jeg vært borti tidligere, men jeg husker ikke hvor.

Når vi rundet hjørnet på hotellet så dukket både sola og regnbua opp. Halve hotellet var ute på balkongene sine for å forevige den.

Svipptur opp på Vardefjell

 

Siden dette var det siste innsjekkingspunktet på disse kanter, siden det blås surt i høyden, siden jeg har gått til Vardefjell tidligere, så hadde jeg ikke dårlig samvittighet for å ta en short cut løsning på denne innsjekkingen i Pinsen,

På vei nedover bakka så svingte vi opp veien til Vardefjell og kjørte forbi parkeringen jeg brukte sist. Vi kjørte helt innerst i hyttefeltet, der jeg kom ned igjen sist. Da var det bare en kilometer oppover før vi kunne sjekke inn på toppen. 

Det er en fin runde som jeg gjerne tar igjen når det ikke er sur vind.

Etterhvert som man kommer oppover så blir det mer og mer utsikt. På toppen er det utsikt til alle kanter.

Det er javnt bratt oppover, så Hilde gikk i fra meg. Jeg måtte ta noen pauser for å tå igjen pusten. Det begynte å blåse før vi nådde helt på toppen, så jeg var glad vi ikke tok stien på toppen av fjellet fra parkeringa. Det hadde blitt en kald fornøyelse andre pinsedag.

Så gjensto det bare å sjekke inn på toppen, dokumentere begivenheten og gå ned til bilen igjen.

Det er pent på toppen der da.

Ferieuka mi i juni er fullbooket, men ferieuka i juli har jeg tenkt å sjekke inn på Fjelltoppjakten i nærområdet. Da skal jeg sove hjemme hver natt, er planen i alle fall.

Fjelltoppjakt på Norefjell

 Pinsen skulle vært fullpakket med tur og kanskje ei overnatting, men jentene dro i gang med løpetid, en etter en. Da blir det ikke noe av planer man har når det er hannhunder involvert. Formen er ikke den store etter hytteturen forrige helg, da ble jeg nemlig smittet av de andre som var forkjølet. 

Hilde hadde sjekket værmeldingen, og lurte på om jeg ville være med på tur andre pinsedag. Jo om hun ikke forventet det største tempoet, så kunne jeg slå følge. Hilde har ingen hunder, så dag gjorde det ikke noe med litt løpetid på mine.

Vi fant et forholdsvis snilt område på Norefjell i fjelltoppjakten appen, så vi tok utgangspunkt i Gulsviksetran som parkering. Første innsjekk skulle være Sauvallnattan, men den gikk vi glatt rett forbi, så det ble innsjekking på tilbakeveien isteden.

Det er gjort mye for at turfolket skal kose seg på disse kanter. Nå har det også blitt en haug av sykkelstier der siden sist jeg var der.

Eventyrlig oppussing har også vært på besøk for noen år siden. Episoden ligger her.

Vi fulgte sykkeltraversen bort til Sauvallnattan. Hilde holder på med litt stolpejakt ennå, så hun scannet de stolpene som vi passerte på veien. Jeg har gitt meg for mange år siden, med det der. Men det blir jo bare mer og mer av dem rundt om kring.

Sauvallnattan ligger idyllisk til i enden av vannet. Vi bestemte oss for å ta noen innsjekkinger før vi satte oss ned i solveggen her for å spise nista vår.

Vi la i vei mot det vi trodde var Sauvallnattan, med 322 meter i luftlinje måtte det være toppen til høyre for oss. Men når vi kom fram og skulle sjekke inn, så viste det seg at det var Hesteleinnattan Nord vi sjekket inn på. Vi hadde holdt kartet feil vei, for vi skulle på den toppen bak hytta vi hadde tatt en pause ved. Ikke opp på toppen forran hytta. 

Vi skulle sjekke inn der også, men planen var å ta den som nummer to.

Det blås på toppene, så det var greit å gå videre litt lenger ned i lia, til vi kom til neste innsjekkingspunk vel en kilometer unna. Alle avstander er i luftlinje, men her er det omtrent de samme som på bakken.

Ingenting som slår noen timer i fjellet i solskinn. Det må være en dag i fjellet uten vindvær.

Bella og Hilde legger i vei, mens vi andre dilter etter. Må jo ta noen bilder og kikke litt på bakken så en ikke snubler.

Jeg var glad jeg hadde valgt fjellsko denne dagen, for der det ikke var fjell å gå på, der var det forholdsvis bløtt.

Klart iskaldt fjellvann, det var noe hundene satte stor pris på. De drakk forholdsvis mye på turen.

Vi gikk i bare genseren hele dagen. Det var kun på toppene vi kunne trengt noe vindtett. Men det var ikke lenge vi var på toppene.

Vi fant noen snøflekker, så det er ikke full sommer i fjellet ennå.

Dette var virkelig en perfekt avslutning på pinsa.

Det var overraskende lite blomstring i lyngen der. Vi så noen få molteblomster, men de var rett i stien.

Etter to innsjekkinger så ble det retur til Sauvallhytta og vi slo oss ned i solveggen for å nyte nistepakka. Hundene inntok hvileposisjon, Varga også etterhvert. Hun var ikke så interessert i å ta det med ro på turen. Det hadde blitt dårlig med andre turer enn oppe i havna siden vi var på hyttetur. Når man er forkjølet og i dårlig form, så frister det lite med langturer.

Etter en god stopp i solveggen så holdt vi kartet riktig vei og fant raskt toppen bak hytta. Der var det postkasse også, men vi tittet ikke i noen av dem.

Vi fortsatte bare over haugen til vi kom ned på veien igjen. Så fortsatte vi forbi Gulsviksetran og tilbake til bilen.