Slafjell 1091moh

Fra Fjellvatnet fulgte vi et myrdrag et godt stykke mot Slafjell. Det er stien som går mellom Storekrakhytta og Fønhuskoia. Vassfarstien er godt merket og så ut til å være en god del brukt.

Det var mange små putter med veldig klart vann langs stien.

Jeg må si at det var tungt å legge i vei oppover den slake, men lange oppoverbakken mot Slafjell etter at vi hadde spist niste og drukket kakao. Sittet stille en halvtimes tid og da blir beina litt seige til musklene er varme igjen.

Vi kom til en vegg av istapper, så her har det vært kaldt en stund tror jeg.

Etter et par kilometer kan vi se toppen vi skal opp på for siste innsjekking for dagen,

Når vi nærmet oss Slafjell så vi turens eneste folk. På toppen var det to stykker med tursekker og ei bikkje,

Vi nådde toppen av Slafjell, sjekket inn i Fjelltoppjakten og fant cachen, Da var det bare å jobbe seg fram til dagens siste mål. Finne bilen før det ble mørkt.

Bella trives godt på toppene,

Noe de kan på de kanter er å bygge varder. Se er både store og høye, stabile og imponerende.

Nå som vi hadde gjort alt vi skulle, så satte vi kursen mot bilen.

Etter en 3-4 kilometer så kom vi fram til Slasetera, så tok vi den midterste stien på en måte. Vi valgte siten om Mathaugen videre for å ende opp på Sørbekksetera hvor bilen sto parkert.

Slike dager i fjellet er bare å nyte

Uka etter denne turen var det meldt regnvær og det slo til. Håper ikke snøen kommer denne helga heller.

Veien eller stien tilbake til bilen var mer variert enn jeg hadde trodd på forhånd. Det var myr og skau og noen knauser med fjell i skjønn forening.

Stien var forholdsvis godt synlig hele veien. Innimellom var det stikryss og kartet måtte sjekkes for å være sikker på at vi traff riktig sti for raskest tur til bilen.

Noen myrer krysset vi, noen myrer gikk vi langsmed og andre bare passerte vi.

På veien tilbake var det bare glimtvis med utsikt.

Brått stupte stien bed i småtett bjørkeskau.

Så åpnet terrenget seg igjen og skyggene begynte å bli lange.

På slutten av turen gikk vi mer for å komme fram enn å nyte turen på en måte. Leggene begynte å bli litt stive om vi stoppet, så det ble egentlig korte drikkestopp og jevnt sig mot bilen.

Det ble en mengde bilder, så det er mange å se tilbake på når vinteren kommer sigende.

Vannene lå fremdeles på rekke og rad i varierende størrelse, men de fleste hadde tjukk is.

Solnedgangen nærmet seg og vi anslo at vi hadde igjen en times tid før vi var til bilen.

Mariell gikk først og holdt et raskt tempo.

Det er nydelig!

Jeg skal innrømme at det var litt kribling i magen når man så en brei bekk man skulle forsere. Man visste aldri om steinene var tørre, våte eller hadde is på seg.

Drikkeflaskene ble fylt opp og vi kunne se målet.

Bella gikk nesten i ett med naturen. 

En tur tilbake til sommeren så vi kan bade oss fra tjern til tjern,

Vi nådde Mathaugen i dagens siste solstråler.

Stien gikk både ned og opp tiltross for at vi var på toppen av Mathaugen.

Et blikk over skuldra og sola forsvant bak Middagshaugen og vi hadde bare nedover bakke til bilen.

Men tilbake til bilen så støtte vi på et par små hindringer på stien.

Når vi hadde kommet oss gjennom granbuskene som lå over stien så møtte vi på skogvokteren.

Siden vi kom ned igjen i hyttefeltet så var vi overbevist om at noen hadde laget ei bru over bekken, siden den nærmest var ei elv. Mye av steinene var dekket av is, så vi var litt i villrede en stund.

Vi kom over og var tilbake til utgangspunktet etter snøtt 8 timer på tur.

1915 kalorier forbrent og 609 høydemeter forsert. Tur på 19 kilometer 730 meter. Takk for turen Åse og Mariell.

Surtind 1094moh

En tredjedel av runden er over, eller det var ljug, det var mye lenger vei igjen. Men en av tre innsjekkinger på fjelltoppene ble det. Det er litt småkupert innover, men ingen lange bratte bakker.

Når fjellet er ferdig med å vise seg i høstfarger, så er slikt landskap en fornøyelse å gå i. Her var det ikke ei myr så vi kunne gå på kryss og tvers om vi ville det. Men vi hadde en plan om en runde og da bestemte vi oss for å holde oss til det.

Det ble litt baktropp på meg når jeg fotograferte. Åse og Mariell nøt naturen de også, så jeg tror jammen det ble litt bilder på dem også.

Hundene syntes vi var litt trege til tider.

Hedalsfjellet er en ukjent perle for meg. Jeg har liksom holdt meg i Hallingdal mår jeg har vært på turer de siste 20 årene eller så. Men nå skal du se jeg kommer til å ta meg en tur eller to på andre siden av åsen til neste år.

Så klatret vi opp på Surtind, sjekket inn i Fjelltoppjakten, fant cachen og signerte trolig ikke i boka. Kan ikke huske at jeg gjorde det.

* *

En liten smakebit fra toppen.

Så speidet vi etter dagens siste topp som vi skulle opp på. Det nærmet seg på tide å finne et nydelig sted å spise nista vår.

Vi valgte å samme stien ned igjen fra Surtind og ta til høyre i neste stikrysset.

Et lite blikk på kartet så fant vi ut at vi skulle gå ned til hytta som ligger i enden av Fjellvatnet. Der regnet vi med at det var hyggelig å sette seg der for å spise. Jeg begynte i allefall å bli sulten.

Hele området ned til vannet var nydelig. I turbesktivelsen på ut.no sto det at det ikke lønte seg å skippe den delen av turen, da den var den fineste.  Så da gjorde vi som vi ble anbefalt, til en forandring. Noen ganger er det best å være på tur med Åse. Hun er alltid godt forberedt når vi drar av gårde. Lest turbeskrivelser og studert kart. 

Når jeg er på tur på egenhånd har jeg studert kart, men lar gjerne impulsfølelsen råde bitte litt. Det er ikke alltid det er like lurt. Turen blir gjerne litt mer slitsom enn den behøvde. Den blir stort sett alltid litt lenger enn tenkt. 

Alle vannene hadde is og jammen var mange av bekkene dekket av is også.

De aller fleste steinene var tørre og fine, så det var enkelt å krysse bekkene.

Beskrivelsen stemte, det ble mange bilder utover mot Fjellvatnet og kilometerne bare fløt av gårde på en måte.

Vi kom inn på Vassfarstien som vi fulgte nesten helt til neste topp som var Slafjell.

Når vi kom fram til Fjellvatnet så var det bare å følg stien langs vannkanten helt ned i enden av vannet.

Bella begynte å bli tørst skjønte vim men vi regnet med at det var en liten åpen bekk i enden av vannet.

Bella håpet at hun klarte å få seg et par slurper med kaldt fjellvann.

Men isen holdt og Bella la seg klokelig ned for å slippe å miste fotfestet.

 Åse sjekket kartet for cacher og fant ut at vi skulle et lite stykke nedenfor hytta, så da var det bare å gå videre. Dumt å gå forbi ting og måtte gå tilbake.

Det ligger fremdeles containere fra krigens dager, like inntil stien. Slipplassen ved Fjellvatnet var den mest benytta slipplassen i hele det okkuperte Norge, med hele 18 flylaster. Det største depotet ligger i skogen nærmere Fjellsetra. Til det depotet må jeg få lurt med meg et turfølge til.

Vi kunne fortsatt nedover langs bekken, for der var det utrolig nydelig. Men det ble feil retning for oss.

Vi slo oss ned på hyttetrappa i solveggen, laget kakao og spiste nista vår. Vi var så si halvveis på runden vår. Mellom 8 og 9 tallet på kartet. Det var godt i sola og vi nøt pausa. På høsten blir det raskt mørkt når sola forsvinner, så vi visste at vi ikke burde ta for lang pause. Vi skulle tilbake til bilen før det ble mørkt ved halv sju tiden.

Ved 3 tallet sjekket vi inn i steinkirka, Surtind er ved 6 tallet og matpausa ved 9 tallet. Siste innsjekk på Slafjell mellom 10 og 11. De 8-9 siste kilometerne var transportetappe tilbake til bilen som sto parkert på Sørbekkseter.