Jeg og Åse skulle egentlig hanke inn en Fjelltopp i Fjelltoppjakten, men med blank is på veien fra Hensmoen og innover mot Vælsvannet, så da parkerte vi ved bommen og tok beina fatt isteden. Hjalp ikke med pigger på dekka der. Hjalp nesten ikke med pigger på skoa heller.
Veldig kjekt å ha det så fritt at man kan ta seg en time fri før lunsj og heller jobbe en time lenger på ettermiddagen. Åse skulle jobbe ettermiddagen, så skulle vi få til tur måtte det bli på formiddagen. Fjelltoppen går ingen steder, så det blir nok en anledning til å ta den en annen dag.
Vi fikk bekreftet opptil flere ganger at det var lurt å ta ny plan ved bommen og ikke kjøre videre. Vi hadde ikke gått der noen av oss, så vi hadde vel egentlig regnet med at det ble en fram og tilbake tur. Men når vi kom til noen veikryss så sjekket vi norgeskart på telefonen og fant ut at det gikk en sti over til den veien vi egentlig hadde tenkt å kjøre oppover.
Mange godt vedlikeholdte hytter og forseggjorte skilt langs veien.
Vi hørte elva til tider, men så veldig lite til den til tross for at vi gikk langs elva hele tiden, både opp og ned.
Glimtvis var det mer stein enn is på veien, men jammen var det godt å ha piggsko.
Før veien gikk inn på den andre veien var det en bom, igjen. Vi hadde jo allerede gått gjennom en låst bom.
Det var nok av bruer. Hadde det ikke vært for det så hadde det ikke vært enkelt å krysse Væla.
Isen holdt sikkert ikke og der det ikke var is var det for dypt til å vasse. Det frister ikke å vasse i isvann.
Et lite ordspill med Vælas ende, som ikke på dialekt betyr Verdens ende. Siden elva heter Væla, men ikke slutter her ved denne hytta, så er det hele litt misvisende.
Denne veien skulle vi følge et lite stykke til oppover, før vi skulle finne stien som gikk forbi Soltjern og bort til Sledeputten. Da kom vi nemlig ut på den veien vi opprinnelig skulle ha kjørt oppover.
Soltjern var enkelt å finne, men stien var ikke videre tydelig. Men har man telefon så har man kart. Man trenger ikke ha tlfsignal for å ha GPS signal så en ser hvor en er på kartet. Man må bare ha åpnet det der man har dekning, så holder det seg.
Men med litt bushing så fant vi Sledeputten. Utrolig flott og trivelig hytte. Denne kunne vi tenkt oss, både jeg og Åse.
Ei bru over utløpet og veien tilbake.
Det er sånn ei hytte skal være. Uten strøm og vann.
På vei tilbake var vi veldig glade for at vi hadde latt bilen stå og ikke dristet oss oppover bakkene. Vi hadde nok kommet både opp og ned. Problemet ville vært om vi møtte noen en av veiene.
Det var en bil som lirket seg nedover. Stoppet på hver bakketopp og var ute med ei bøtte som hun stødde litt grus nedover. Vi stoppet så vi holdt oss bak henne. Om hun mistet styringa så måtte vi hoppe til skogs og håpe at trærne ikke knakk. Hver gang hun bremset så sklei bilen, så det var vel bare flaks at hun kom seg ned.
Jeg kom helskinnet på jobb og jammen rakk Åse sin jobb også.
Vi kom tilbake til lunsj, så Bella fikk mye kos før vi kom oss tilbake til kontoret. Når vi startet arbeidsdagen klokka 7 så ble det kos på henne og før vi dro hjem så ble det kos. Kjekt å ligge på dørstokken, da stopper ofte folk da de går forbi. Hun fikk en leikestund med Zeb, en engelsk setter. Så jeg vil tro Bella hadde en helt grei dag på jobb også.
