Vi er stadig på vift etter jobb jeg og Åse. På torsdag kveld ble det bestemt at vi skulle ta en tur fredag isteden for uka etter. Er dagen ledig, så trenger ikke jeg lange tiden på å bli med på tur. Før mobiltelefoner måtte du bare gjette hva du skulle gjøre. Planer var nødvendige for å sette sammen ethvert organisert arrangement, og alle gjorde bare det de fant ut var best etter det. Nå kan vi bare ringe på mobiltelefonene våre for å sjekke inn. Vil du at jeg skal ta med noe?
Varga ble med på jobb på fredag og da kom det mer og mer mørke skyer når vi var på en runde i lunsjen.
Åse plukket oss opp på jobben og vi satte kursen mot Søndre Vælsvannet. Veien var litt klinete oppover, men stort sett helt isfri. Stranda var bar, men veldig bløt. Isen valgte vi å ikke teste.
Det var overraskende mye snø opp veien. Vi ble enige om å se ann bæreevnen før vi vurderte å gå rundt Vælsvannet isteden. Der gikk vi i høst.
Varga storkoser seg når hun får være med på tur aleine.
Et lite stykke opp i bakken var det et skilt som viste der stien tok av opp mot Hovseterhøgda. Da vi hadde klatret over grøfta så var det forholdsvis bart oppover i skauen. Appen viste snøtt 2 kilometer før vi kunne sjekke inn på fjelltoppjakta Hovseterhøgda.
Vi mistet stadig stien, for det var endel store snøflekker. Men har man et halvtøye på telefonen innimellom, så holder man seg sånn nogenlunde på stien. Vi måtte ganske langt inn før det var røde merker på trærne.
Storfugl møkk og elg møkk var det store mengder av hele veien.
Nesene på jentene pekte stadig rett i været.
Det var ikke lange stykket vi skulle oppover stien før vi fikk utsikt over Søndreog Nordre Vælsvannet.
Det viste seg å bli bratt både oppover og nedover før vi var framme.
Men bare retningen er riktig så er det ikke så farlig med terrenget.
Ei gedigen buske hadde dundret i bakken.
Så kom vi endelig til litt snø igjen, så Varga fikk vasket seg litt.
Hakkespetten hadde gjort en iherdig innsats i noen av trærne.
Oppe på Varden var det noen som hadde laget seg bålplass.
Brått dukket det opp en mengde skilt om hvor det forskjellige var.
Vi fant der den gamle Hovsetera hadde stått. Her var det turkasse som ingen hadde skrevet i siden 2021. Bak kassa kan en se den gamle muren som setra hadde stått.
Kanskje det er mer fristende å sette seg ned her om sommeren.
Oppe på en kolle lå innsjekkingspunktet ved ei hytte som virkelig hadde utsikt helt ut til Tyrifjorden. Buttentjern skytebane ligger også ganske nære i luftlinje. Så når de startet å skyte der, fikk hundene litt skuddtrening også. Ingen av dem reagerte på det. De konstaterte at det smalt, og fortsatte med sitt etterpå.
Åse driver litt service for små hunder som ikke når opp til merkebånd som flagrer i vinden. Klart det skulle vært sjekket ut.
Mobiltelefon er vel ikke det beste å ta bilder med på avstand, men Tyrifjorden kan skimtes.
Hadde det vært sol så hadde det vært enklere å få fram utsikten også. Men de mørke skyene lovet dårlig med blå himmel. Når jeg var nesten hjemme igjen så kom det ei regnskur, som ikke var meldt. Så potensielt kunne vi blitt skikkelig våte oppe i skauen der.
Det var godt å komme tilbake til bilen for å tørke opp litt. Jeg hadde fått skikkelig våte tursko etter å ha fylt dem med snø noen ganger iløpet av turen. Det var godt å komme hjem, lage seg litt middag og ligge en time i badekaret. Det var fredagen sin det og for en start på helga.
