Øvre Verket

 Før vi dro videre på oppdagelsesferden fra Ulefoss hovedgård, så måtte vi få oss en matbit. Sofie spiser selv og hun spiser mye når hun får noe som hun liker ekstra godt. Alt med pasta er helt klart innafor.

Midt i sentrum av Ulefoss, et steinkast fra riksveien ligger et eget univers som ikke bare tar deg tilbake i tiden. Her stanser også tiden og skuldrene får automatisk en lavere posisjon. Gjennom sommeren kan du sanse deg gjennom hagen. Her kan du kjenne den søte syrinduften ligge over området. På våren blomstrer frukt og bærbusker, og gjennom sesongen kan du følge med på mange forskjellige veksters oppal i bedene som har forskjellige grønnsaker og stauder som hører den norske historien til.

Øvre Verket er et spesielt område med fredede arbeiderboliger som er knyttet til Ulefos Jervnærk. Husene er fra 1800 tallet og husene ligger rundt et tun. Husene inneholder to eller flere leiligheter og har blitt bygget på ettersom behovene til arbeiderfamiliene endret seg.

I dag inneholder husene historien til Ulefoss fra omkring 50-tallet. Her kan du gå rundt og utforske alle de ti forskjellige permanente utstillingene. Utstillingene er laget i Øvre Verkets Venner regi, og er samlet over flere år. Her er meningen at du kan oppleve nær fortid - den tida som er så nær, men likevel et fjernt minne i det samfunnet vi lever i i dag.

Utsillingene du kan se er Jernverksutstilling, Autentisk bryggerhus, Skogsmuseum, Uthusmuseum, Gammel landhandel, Retro-leilighet/mimreleilighet, Retro radio/tv/båndopptager/platespiller-utstilling, Liten skoleutstilling, Museumsleiligheten til Holla historielag og Geologiutstilling inne og i uthus.

Hver onsdag i juli klokken 14 er det gratis guiding på tunet - Olines historie fortelles av lokal guide. Denne guidingen kan også bookes til andre tidspunkter ved å ta kontakt med Øvre Verket.

Et helt hus var fylt med bøker man kunne kjøpe.

På tunet er det mange tilbud gjennom året, og på sommerstid er det meste åpent hver dag fra tirsdag til søndag. Utenfor sommersesongen er Øvre Verket oftest åpent på lørdager og ved arangementer.

Sommerferie skal jo være gøy om man er liten også, så vi byttet på å være med henne på leikeplassen så hun kunne få gjøre det hun likte.

Ulefos hovedgård

 

Litt småmøre i låraetter klatreturen dagen før fristet det ikke med ny topptur denne dagen. Det ble litt googling for å se om det fantes noe i nærheten å titte på. Jeg fant da noe og en av dem var Ulefos hovedgård. 

Vi tuslet litt rundt ute der til Sofie hadde sovnet, så trillet jeg henne ned  i Ulefoss sentrum. Hundene kunne jo ikke være med inn på museet, så jeg sendte med Ingrid og Kenneth kamera mitt. Da fikk jeg jo sett i etterkant hvordan det var der.

Ulefos er en herregård i Holla, Nome kommune, Telemark. Godset har et totalareal på 142 000 dekar, hvorav 261 dekar dyrket mark og 110 000 dekar skog. Gården er kjent siden 1439. Høyt oppe på haugen over Ulefoss-samfunnet, troner det hvite smykket Ulefos Hovedgaard. Et stykke klassisk europeisk kulturhistorie midt i Telemark. Hovedbygningen betraktes som Napoleontidens arkitektoniske hovedverk i Norge. 

Egentlig burde Ingrid skrevet dette innlegget da hun har full oversikt over historien bak hver av tingene hun tok bilde av.  Men bildene ute har jeg tatt selv.

Her kan du oppleve et herregårdshjem i utvikling fra 1807 og frem til våre dager. Helt siden 1807 har Ulefos Hovedgaard vist oss intet mindre enn et stykke klassisk europeisk kulturhistorie midt i Telemark. Riksantikvaren har for lengst slått fast at hovedgården er det viktigste empirebygget i Norge, og med rette kan vi si det er den eneste palladianske villaen. Byggherren Niels Aall var en typisk representant for sin tid, en del av «slekten fra 1814», slekten som bygde samfunnet vi nå nyter godt av.

Niels Aall var på Eidsvoll i 1814, ikke som folkevalgt, men som Norges første Toll- og handelsminister. Niels Aall bidro med mat under barkebrødstiden, han var med under opprettelsen av Norges bank og han signerte fredsavtalen «Mossekonvensjonen» som stoppet krigen mot svenskene i august 1814.

Pengene til å reise den vakre bygningen, kom fra familien Aalls handelshus i Porsgrunn. I tre generasjoner hadde de bygget seg til full kontroll på markedet for trelasteksport. De eide store skogområder, sagbruk som skar tømmeret fra skogene til trelast, og skip som eksporterte trelasten til det europeiske markedet. Det store sagbruket på Ulefoss var også familien Aalls, og da Niels arvet sagbruket i 1798, gikk han raskt i gang med planene om en sommer- og representasjonsbolig.

Kostet 171 millioner

Den palladianske villaen ble grundig planlagt og gjennomført. Da bygget sto ferdig i 1807, haddet det kostet 33.000 riksdaler. 200 år etter tilsvarte det 171 millioner kroner. Det klassiske bygget understreket både rikdom og sosial tilhørighet; avstanden til vanlige folk i bygda var stor.

Ulefos Hovedgaard er helt unik i Norge, det finnes ikke noe annet bygg som ligner. Det lar seg klassifisere som empire eller klassisisme, den arkitektoniske stilen som oppsto etter at man hadde gravd frem antikkens kultur etter år i glemselen. Det er lett å se søylene, symmetrien og kuppelen. 

Hvem som egentlig bidro med hva da Ulefos Hovedgaard ble bygget, har forblitt noe av en hemmelighet. Vi vet at Jørgen Henrik Rawert laget de endelige byggtegningene, men antagelig lå utviklingen av det arkitektoniske konseptet hos Christian Collett. De to var begge blant de første norske arkitektene. Også byggherre Niels Aall bidro til utformingen gjennom plasseringen av gården, og en tydelig bestilling av en «bygning i antikk smak».

Ulefos var adelig frigård fra ca. 1550, da den var overtatt av befalingsmann over Bratsberg, Claus Huitfeldt. Ulefos herregård kom i 1626 under kronen, men senere igjen i privat eie. Herman Leopoldus (Løvenskiold) ble eier i 1722, sønnen Severin Løvenskiold solgte i 1762 Ulefos herregård til justisråd Christian Ancher. Nicolai Benjamin Aall var medeier fra 1775. I 1782 kjøpte han hele gården, som senere har vært i slektens eie. Stiftelsen Statsråd Niels Aalls Minde er fra 1943 eier av hovedbygningen og parken.

Ulefos Hovedgaard har nå vært museum i over 30 år, også da Karen Aall (1911-2007) fremdeles bodde her. Hovedgården fremstår i stor grad slik den gjorde da familien Aall bodde her, men det er historien om Niels Aall som fortelles. Du kan også få en herskapelig parkvandring utendørs, der vi forteller historien om hvordan hagen en gang var i starten av 1800, litt om arkitektur og tanken bak dette flotte anlegget Ulefos Hovedgaard.

Den nåværende hovedbygningen ble oppført 1802–1807 for Niels Aall. Christian Collett tegnet et utkast, som ble endret av Jørgen Henrik Rawert. Anlegget er oppført i slaggstein fra Ulefos Jernværk, og består av hovedfløy med kuppeldekket midtparti og to énetasjes sidefløyer, dominerende plassert mot elven. 

Med det søylebårne midtparti og den stramme, velproporsjonerte arkitektur representerer Ulefos det fremste innen norsk klassisistisk bygningskunst. Gården har rike samlinger. Bygningen ble brannherjet 1961, men restaurert de følgende årene.

Det var et stort bibliotek der med mange veldig gamle bøker.

I hele huset fantes det bare en ovn fra Ulefoss jernverk

Et nordisk industrieventyr, Ulefos er en av Europas eldste industribedrifter. Helt siden 1657.  Ulefos Jernværk. Oppdagelsen av jernmalm på Fen ved Norsjø i 1652, blir begynnelsen til industrien Ulefoss. Den 8. august 1657 ble Holden Jernværk grunnlagt av riksadmiral Ove Giedde og lensherre over Nordlandene, Preben von Ahnen.

I 1952 startet produksjonen av gategods, som nå er det dominerende produkt ved bedriften Sivilingeniør Christen Smith kom i 1951 med en forespørsel til Ulefos Jernværk om mulig lisensproduksjon av lokk, fra det engelske selskapet The Dover Engineering Work.

Denne senga har Maud og Haakon overnattet i.

Flere generasjoner av slekten Aall har bodd på Ulefos Hovedgaard og i forvalterboligen Lille Ulefos. Interiørdesigner Anemone Wille Våge og ektemannen Per Ove Bakke kjøpte forvalterboligen i empirestil for ett år siden. Paret har pusset opp nesten samtlige rom på den historiske eiendommen. Nå fremstår rommene omtrent slik de gjorde da familien Aall bodde der. Paret har blant annet fått laget vegg og takdekor som står til husets arkitektur. Samtidig som de har lagt vekt på å beholde den gamle stilen, har de ønsket å ha tidsriktige løsninger; det skal også være godt å bo der.

Klassiske toner og levende lys leder fantasien tilbake til 1800-tallet. Spisestuen har gardiner av silketaft. To empire lysekroner er plassert over det gustavianske spisestuemøblementet. Her kan de dekke til to - eller til 45.Den svenske kunstneren Robert Persson har dekorert veggene i hagestuen. Motivene forestiller et landskap med templer, broer og lysthus i empirestil. Veggene i den tredje stuen er holdt i rødt. Salongen, som er trukket om i et kakaofarget linstoff, er kjøpt på auksjon i Sverige.Gårdshunden Murdoch slapper av på en pute fra Mulberry. Han har fast plass foran den staselige ovnen i frokostrommet. Ovnen ble laget på Fritzøe Jernværk i 1795. Ifølge Bakke ble det bare laget tre slike ovner. Den andre står på et slott i Danmark, den tredje på Ulefos Hovedgaard.

Smykkene hun bærer på maleriet under

I 1935 var kunstneren Ferdinand Finne på Lille Ulefos for å lage boligreportasje for bladet Hus og Have. Finne omtalte stedet slik: "Lille Ulefos som det populært kalles, er med sine 16 til dels store værelser et henrivende herresete i miniatyr." "Det som er så sjarmerende ved interiørene er den enkelhet man overalt støter på - vakre ting i en enkel ramme. Intet overlesset. Moderne i ånden, gammelt i tradisjon.". Forvalterboligen er fra 1813 og ble fredet i 1924. Fylkesantikvaren har en finger med i spillet når noe skal forandres. På 1980-tallet ble det gjort en dyptgående fargeundersøkelse. De gravde seg ned i lagene av maling og fant frem til de eldste fargene.

Slekten Aall er opprinnelig dansk.Niels Aall d.e. kom til Porsgrunn i 1712.Han startet trelastforretning i Porsgrunn i 1730.Etterhvert kjøpte han store skogeiendommer i Telemark.Slekten Aall var en innflytelsesrik og velstående familie som hadde stort samfunnsengasjement. Sønnesønn av Niels Aall d.e. var statsråd Niels Aall.Han og hans brødre, Jacob og Jørgen Aall, deltok på Eidsvoll i 1814. Niels Aall var regjeringsråd, brødrene var delegater fra hvert sitt landdistrikt.

Kiste som ble brukt som sparebøsse

Globus med stjernetegn

Dette bildet er brodert med menneskehår

n

Utenfor huset var det en stor hage, med mye plen.

Nydelige blomster

Gamle ting har sin sjarm

I kjelleren

Jeg var litt nysgjerrig på hvordan disse slusene virket, så jeg stoppet på brua når jeg kom ned i Ulefoss sentrum

Smalt fortau over brua, så om en stoppet for å titte, så sperret jeg hele fortauet når jeg kom med både barnevogn og tre hunder.

Det var mye vann som gikk gjennom kreftverket. Båtfarten hadde eget løp.

Manuelt betjent både åpning og lukking av slusene.

Denne kanalferden innebar mye venting skjønte jeg raskt, så jeg var glad jeg så det fra land og ikke fra en båt.

I mens satt vi på Ulefoss sluse og ventet på at omvisningen skulle være over. Sofie sov helt til Kenneth og Ingrid kom ned på bryggekanten.

Gygrestolen 475 moh i Telemark

Denne Gygrestolen kom jeg tilfeldig over på instagram tidlig i vår, så da var lysta vekket for å komme meg opp på toppen. Vel instagram ga vel ikke helt inntrykk av at det var så langt bratt oppover. Det var nemlig ikke ett flatt parti, det var bratt og brattere stien opp på toppen. 

Som regel er det noen flatere partier innimellom når man skal på topptur, men ikke der nei. I tillegg så trodde vi vel at vi hadde nådd toppen 3-4 ganger før vi var på toppen.

Starten på alle turer vi var startet alltid med at Sofie fikk gå selv. Så det ble en tuslete start, men til gjengjeld så får vi en blid unge på tur.

Gygrestolen er en populær fjelltur som strekker seg over 6 bratte kilometer, og den fører deg til det mystiske platået der det sies at gygra en gang kastet enorme kampesteiner utover Bø i raseri.

Ifølge legenden skal verden gå under hvis Gygrestolen noen gang faller. Gygrestolen har til alle tider vært et kjent landemerke og populær fjell- og vandretur i Bø. Stolen med ura og de to kjempeblokkene danner en helt spesiell og særpreget fjellformasjon skapt av siste istid.

Sagnet sier at det var her Gygra satt da hun i rasende sinne over at kristendommen kom til bygda, kastet store steinblokker etter Gårakirka. Sagnet sier også at en dag skal stolen rase ut i Uvdalstjønna og da er det slutt på verden.

Turen opp til Gygrestolen kan være tung og slitsom. Når du har kommet til Svarttjønn er det verste gjort. På nordvestsiden av tjernet er det en underlig hule i to etasjer. Litt lenger framme kan vi anbefale en kort avstikker til Venetjønn som på fine sommerdager kan friste med et avkjølende bad før man fortsetter fram til Gygrestolstupet. Etter alt regnet som hadde kommet dagen føre, så var det for vått ut til hulen.

Utsikten fra stupet ned mot ura og et vakkert kultur- og naturlandskap gir deg en opplevelse som du sent vil glemme. Tilbaketuren går mot vest gjennom gammel verdifull naturskog med kvitrende fugleliv. Fra Maurknatten får vi en helt spesiell utsikt mot ura og de ville stupene under stolen.

Turen fram til toppen er ca 3,5 km og hele rundturen det dobbelte. Høydeforskjellen fra parkeringsplassen opp til toppen er 365 m. Ved temperaturer rundt null bør du være oppmerksom på glatte og islagte svaberg. Det er Bø Turlag som merker og vedlikeholder stien.

Slik kommer du deg til Gygrestolen

Noen steder var det faktisk ikke ei steinrøys med glatte røtter. Om stien var blitt sånn av regnværet dagen før eller om stien er sånn hele tiden vet jeg ikke. Jeg mener å ha lest et sted at det var noen partier med slik e forhold, ikke i så store tider av turen som det var.

Bløte strekker var blitt oversvømte områder med glimtevise klopper. Det var generelt mange steder når vi var på tur som frivillige har laget både mange og lange klopper.

De stedene med klopper var vel egentlig de eneste stedene det ikke gikk fryktelig oppover.

Det var endel partier med flaberg og røssling.

Du veit det er bratt og glatt når det er knytt opp et tau i kanten av fjellet.

Her var vel første gangen vi snakket om at vi nærmet oss toppen. 

Svetten rant nedover fjeset og oppover ryggen. Shortsen kunne vris og det ble drukket mye vann på veien oppover.

Med 200 meter i luftlinje til toppen, så ble det en pust i bakken, drikke og en energibar på hver av oss. Skal du på tur i sommervarmen så må du ha med nok drikke og en energibar eller to er heller ikke så dumt. Du vil ikke gå tom på en slik tur. Har du gått tom på tur en gang, så vil du ikke ha den følelsen igjen.

Etter pausa så fikk Sofie gå noen meter selv igjen. Hun er virkelig imponerende til å gå. 

I løpet av ferien så fikk vi se mye rart av hva "turgåere" har på seg, ikke minst hva de synes det er greit at ungene sine tråkker rundt med på tur. 

Mange som har ferie og skal være aktive for å ha noen bilder å legge ut i sosiale medier, de oppnår ikke å få unger som blir glade i turlivet og setter pris på naturen rundt.

Jeg snakker ikke om at de ikke klarer å gå turen, men om følelsen de har i kroppen dagen etter eller flere dager etter for den saks skyld. Jeg snakker om hvilket utbytte du har av en tur om du har lagt grunnlaget i ukene før turen. 

Bufo bufo padde, eller Nordpadde er den største amfibien som er i Norge.

Jeg skal ikke skryte på meg å være fryktelig sprek, men jeg matchet nok mindretallet av de som karret seg oppover her. Når man tar igjen folk både på veien opp og på veien ned igjen. Når en passere de som står og hviler og ser mer eller mindre utslitte ut. Da skjønner man at man er i den sprekeste 1/3 delen av de som gikk denne turen den dagen i alle fall.

Jeg sier ikke at man må ha turklær for å gå på tur. Jeg har mange turer på fjellet i joggesko og olabukse jeg. Men en fjelltur i fjellstøvler og turbukse er en mer behagelig tur. Særlig dagen etter med tanke på støtten rundt anklene når man går i slikt terreng.

Man kan jo gjøre seg sine tanker når man så ungene i diverse aldre på toppen i joggesko med borrelås, eller sandaler for den saks skyld. De hadde i det minste sokker i sandalene, men så vått og klinete som det var der så var nok ikke det noen optimal opplevelse av turlivet.

Jeg er så imponert over gåinga til Sofie, og det var ikke bare oss hun imponerte. Hun sa jo hei til alle vi møtte eller passerte, så de ble jo litt snakk. Ikke sutrete, men vil gå litt til før hun vil hvile litt i bæremeisen. Minner veldig mye om Kenneth da han var liten. Han tuslet også på, jevnt og trutt.

Baktanken var å slite henne litt ut, så hun kunne holde seg i bæremeisen på toppen. Det er ikke der du vil at unger skal suse rundt og snuble på kanten.

Når vi kom opp så var det et stykke før vi kom ut på selve tuppen av Gygrestolen.

Brått ble det mye tørrere i terrenget og mer og mer reint fjell.

Når det både er skilt og postkasse, da pleier man å være ganske nære toppen man skal til.

Endelig var vi ved dagens turmål og kunne skue ut over Telemark i vid omkrets.

Jeg er veldig glad i utsikt når en har nådd turmålet. Særlig etter en god del turer på Holleia de siste ukene. 

Det er ikke så godt å få vist fram dimensjonene og høyden på bilder. Det må nesten oppleves. 

Fasinerende å ha vært der, det er absolutt verdt slitet. Men tror ikke jeg kommer til å gå dit igjen. Bedre å finne en ny topp jeg ikke har vært på tidligere. Ute på selve Gygrestolen hadde det vært folk, for det var stablet varder der ute. Tror ikke det er noen som har vært så flinke til å kaste at de har fått kastet sammen en varde fra der vi sto.

Vi knipset løs i hytt og pine, det var endel folk der som jeg hadde liten lyst til å få med på mine bilder.

Min lille familie på tur

Selv om jeg trives best bak kamera, så er det litt hyggelig å ha bevis på at man har karret seg opp på noen topper.

Man kjenner et lite sug i magen når man lirker seg utpå kanten her. Varga bryr seg ikke om det er en meter ned eller 50.

Nei, jeg lurte ikke på hvordan jeg skulle komme meg over å de to største steinblokkene. De som har vært der har trolig hatt klatreutstyr, eller leika med livet.

Stien ned igjen gikk på baksiden av Gygrestolen og i nedkant av steinura til høyre i bildet. Det er ikke rart de trodde på både det ene og det andre i gamledager.

Det er litt merkelig hvordan verden blir til.

Om du har latt deg friste til å ta turen du også, så er bra sko og flott vær noe du bør inkludere.

Sofie nyter medbrakt blåbær på riset fremdeles. 

En dobbeltsjekk på norgeskart.no så fant vi riktig blåmerket sti ned igjen til parkeringen. Man må jo lage en runde ut av turen om det er mulig.

Hvilken runde som var  best å gå opp er jeg ikke så sikker på. Stien vi tok ned var ikke særlig utsiktsvennlig. Man gikk i tettere skog og de første 100 meterne av stien gikk veldig bratt nedover. 

Stien formelig stupte ned i avgrunnen.

Tror det hadde vært ganske seigt for lårene og klatret opp her om vi hadde gått motsatt vei opp.

Det var godt å lene seg inntil det våte og iskalde fjellet på veien ned.

Det holdt seg egentlig jevnt bratt når den verste nedstigningen hadde gitt seg.

Svære kolosser av stein lå slengt nedover i lia. Det var litt spektakulært å se.

Det var mange småstier som tok av fra hovedstien for å få et glimt av Gygerstolen fra bunnen av.

Det er sikkert noen som har bakset seg fram for å komme til foten av fjellet. Men de hadde nok ikke hunder med seg.

Kort fortalt så var resten av stien sånn ned til veien igjen. Med mer eller mindre vann i stien. Noen ganger hadde en følelsen av å følge en bekk istedendfor sti.

Er det bare nordmenn som synes det er lurt å kjøre innover i skauen, legge i vei med sekk på ryggen, for å komme seg opp til to store steiner som står oppe på en topp, for så å gå ned igjen og tenke at de har vært på en flott tur? Sånn helt med sunn fornuft, så gir de jo ingen mening i å gjøre det. Men du får en god følelse da, når en er ferdig med runden. Tørst, litt småsulten og skikkelig svett...